Kort, norsk monolog hvor SPEAKER A kritiserer voksne som skylder på andre for hvordan livet deres ble, og oppfordrer til personlig ansvar og handling (eksempel: kunne snakket med "Ole"). Budskapet er at mange har gitt opp for lett og at egne valg spiller en rolle.
Veldig mange voksne rundt meg skylder på at livet har blitt sånn som det har blitt fordi noen andre har gjort noe. Og det synes jeg egentlig er ganske dårlig gjort. Vi kan forme oss veldig, veldig mye. Og det føler jeg at en del bare har gitt litt opp. At de bare, nei, vi er trafole, og så bare måtte det bli sånn. Nei, det måtte jo ikke bli sånn. Du kunne jo også hatt en samtale med Ole. Om at du ville gjøre sånn og sånn, eller hadde sånn og sånn, eller... Det er ikke noe kult da å høre at... Kanskje det var noen valg du tok. Kanskje det var noe du gjorde. Det er mye deiligere å skille på enn det andre.
