E23: Livet utenfor hamsterhjulet

Velkommen til Utleiepodden, podcasten for deg som vil få det du eier til å jobbe for deg, i stedet for at du jobber for det du eier. I dag skal vi snakke om noe som jeg elsker å snakke om, og det er frihet. Frihet fra hamsterhjulet og frihet til å leve på egne premisser. I dag har jeg med meg noen som virkelig lever ut den drømmen, Det er Kristina, som er personen bak kontoen Langhelg Hver Helg, som hun har startet sammen med mannen sin, Lars. Velkommen til deg, Kristina. Utrolig hyggelig å ha deg med i podcasten i dag.

Tusen takk. Veldig kjekt å være med.

Jeg startet rett på, fordi vi har begge hoppet av det såkalt hamstehjulet. Men jeg gjorde det etter å ha vært 25 år i arbeidslivet. Barna var på vei ut. Jeg hadde bygget meg opp en portefølje innen eiendom, slik at jeg kunne få det jeg eide til å jobbe for meg. Dere gjorde det helt i starten av karrieren. Kan dere fortelle litt om For det første litt om hva den starten var, hva du er utdannet som, hva mannen din er utdannet som, og hva som gjorde at dere tok det modige valget. Folk sier at jeg er modig, men jeg synes at dere har vært skikkelig modige.

Jeg er utdannet elkreftingeniør og har master i fornybar energi. Har jobbet i energibransjen i åtte år, med solenergi primært.

Hvilket selskap jobbet du i da?

Først jobbet jeg i et selskap som heter NTRO, og så jobbet jeg i Haugaland Krafte. Og så jobbet jeg i en dra som driver med storskala solkraft. Det jobbet jeg i tidligere. Og mannen min har fagbrev, så han har gått helt andre veiene enn meg. Han begynte å jobbe tidlig og har jobbet med opptrett av lakt på land. Vi tjente noenlunde det samme når vi møttes, men jeg jobbet 8-4. Selv om hverdagsjobben var 8-4, så jobbet han i disse laksoppdrettene. De ligger litt på utkanten av byene. Det var en ganske lang pendlevei. I tillegg hadde han vaktordning. En del overtid. Hvis det skjer ting med fisken, så kommer den først. Den kommer først og fremst. Den må holde seg i livet. Den må ha sine gode forhold. Det krever at man plutselig må jobbe overtid. Når man har nesten en time pendlevei, er man plutselig ikke hjemme.

Så fisken kom før barna?

Jeg vet ikke om de som jobber med det ville sagt det, men opplevelsen for oss var jo det. Og min jobb var jo egentlig veldig grei, i form av en vanlig hverdag, 8-4. Men på grunn av pendleveien og at han var borte hver 4. uke, så ble det jo veldig mye på meg. Og jeg syntes ikke det var noe gøy å være basically alene mor til et barn som ikke sov. Jeg syntes ikke det var noe kjekt. Jeg ville ha han herhjemme. Han hadde lyst til å være med sønnen sin. Og det var jo på en måte det som startet det. At vi ønsket mer tid sammen. Hvorfor skulle vi bare få en time og to sammen som familie hver eneste dag? Og da fant vi ut at det var hans jobb som tok mest kapasitet for familien totalt. Og derfor var det hans jobb som måtte ryke. Han måtte finne en mer familievennlig jobb som fungerte i en familiehverdag. For selv om han elsket den jobben, og sikkert egentlig skulle ønske han jobbet med noe sånt enda, så preste ikke formatet med familielivet. Og da måtte han gjøre noe annet. Fordi selv om jeg i praksis tjente noenlønner det samme, så var jo min jobb stabil på en måte 8-4, mens han tjente jo det meste i overtid og vakttillegg og sånne ting. Det ekstra arbeidet som gjorde at han kjente like mye som jeg, som hadde mastergrad. Han har vært veldig opptatt av investering, aksjer og fond, og synes det er veldig spennende med økonomi. Mens jeg har vært en som har reist verden rundt alene, og dermed har blitt glad i budget, fordi jeg så effekten av budget, for det var det som gjorde at jeg kunne reise. Det er jo ikke noe billig hobby å reise verden rundt. Så vi møttes på en måte og hoppet rett inn i hamsterhjulet sammen. Vi kjøpte rekkehus etter å ha tjent hverandre i tre måneder. Det gikk veldig kort, og etter fire måneder ble vi gravide. Det gikk veldig, veldig fort, men det var bare full klær, for vi visste hva som skulle bli oss uansett. Men så hoppet vi jo rett inn i hamsterhulet, og så trivdes vi egentlig ikke i det noen av oss, selv om vi kanskje hadde trivdes i det når vi bare var oss, alene. Men da det kom et barn inn i bildet, og vi hadde lyst til å være sammen, så trengte vi mer tid, rett og slett. Og for å tåle lønnskuttet fra hans jobb, så måtte vi gjøre store endringer økonomisk. Fordi han hadde jo et fagbrev, et veldig spesifikt fagbrev, som gikk på oppdrett. Da ble han på en måte ufaglert i noe annet, og dermed gikk han veldig ned i lønnen. Nettopp.

Hva slags type jobb var det han gikk over til?

Da gjorde vi det veldig enkelt. Han fikk jobb som tilkallingsvikar i et beværningsbyrå. Han fikk en app der han kunne sette røde og grønne dager, hvilke dager han ville jobbe. Og så fikk han tilbud om jobb de dagene, hvis det var jobb til egentlig. Det var veldig gøy. Han fikk prøve litt forskjellig. Han hadde litt som prosjekt å finne ut hva han ville bli når han ble stor. Jeg prøvde lagerarbeid, fryselager, og jobbet rundt på forskjellige steder. Jeg jobbet på sykehus, ja, mye forskjellig. Til slutt har han endt opp med å jobbe som portør på sykehus, der han ble ansatt direkte på sykehuset.

Da var det du i en periode som hadde den faste jobben.

Ja, det var jeg som var stabiliteten. Men da hadde vi gjort så store endringer økonomisk at vi trengte bare én lønn. Alt han tjente var egentlig bare pluss.

Fortell om de endringene, for det er jo ganske drastiske valg dere gjorde også. Hvordan klarte dere å kutte budsjettet i to?

Det første var at vi bodde i et rekkehus som ikke i seg selv var så veldig dyrt. Vi bodde underrevnet litt i hvert fall. Men det rekkehuset tjente oss ingen penger. Det var fellesutgifter, og det gikk jo bare rett ut. Det var jo mer som betalte for å bo. Også leste jeg med en bok som heter Set for Life. Vet du om du har lest den?

Nei, den har jeg ikke lest. Jeg skriver ned.

Den handler om hvilke krep du kan ta tidlig i livet for å sette deg selv opp for life. Så det er veldig spennende. Og der er jo eiendommen en del av det. Du fikk se veldig mye regnestykker på det, og vi liker jo matte begge to. Han er veldig glad i investering og økonomi, og jeg er jo ingeniør. Jeg liker jo matte. Sånn at vi ble litt sånn nerd, rett og slett, og drev rente på alt. Vi lagde et stort oppsett for å regne på ulike eiendommer og sånn.

Det høres ut som denne boken ligner litt på «Rich Dad, Poor Dad», som har vært min pibil.

«Rich Dad, Poor Dad» er kanskje mer som storytelling. Du forteller historien, men her er det veldig konkrete regnestykker. Dette betaler du hvis du eier selv og bor der selv. Dette betaler du hvis du har en såkalt «house hack», som er utleiebolig. så ser du ulike forskjellene. Så begynte vi å regne på forskjellene. Vi fant ut at rekkehuset vårt gav oss ikke økonomisk. Det var hyggelig å bo der, men vi hadde jo ikke bodd der så lenge at vi var sånn at vi kunne knytte etter stedet på noe vis. Men vi hadde jo endelig fått det så fint som vi ville ha det da. Vi puste opp. Men så tror jeg vi bare var i kapittel 4 og 5 i den boka før vi var sånn, nå tar vi grepet. Vi er litt sånn som hoppet før vi Ja, burde sikkert. Det stod til og med i denne boken å ikke ta noen grep før du hadde vært ferdig. Jeg bare, ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ Det er en leilighet på 86 kvadrat, som har en godkjent kjeller. Han er godkjent for å være i opphold som en del av denne boligen. Det er en innendørstrapp ned til land, som vi kan lukke av. Den kostet det samme som rekkehuset vårt, cirka. Vi visste jo at vi fikk låne i banken til det. Men da kunne vi få inntekt på vår egen bolig. Det var jo skattefritt. Da rente vi ut hvor mange timer jeg måtte jobbe for å få dette etter skatt. Det var jo ganske mange. Da kunne jeg gå ned i 80 prosent stilling med en gang.

Pluss at dere klarte dere uten lønnen til Lars.

Jo, han hadde jo lønn. Han fikk jo lønn. Han jobbet jo, men det var ikke sikkert at han fikk jobb. De kunne jo ikke love det. Men vi klarte oss uansett på min 80 prosentlønn, hvis vi ville det. Det var store forskjeller. Jeg tror vi gikk 10 000 kroner i pluss i forhold til det andre boligen. Vi levde jo ganske billig fra før. Også kunne vi selge en bil, fordi da trengte vi bare en. Og det lette jo selvfølgelig også på kostnadene. Og da fikk vi også inn penger for den, for vi hadde ikke lånt på den. Så da fikk vi 91 000 på den, tror jeg.

Ja.

Så det hjelper jo veldig på. Også hadde vi jo pussstopp der borte, og da fikk vi ut, på en måte tilbake det vi hadde pussstopp for. Når vi solgte. Så da fikk vi plutselig cash der også. Så da hadde vi, fikk vi investert i pengene. Så startet det et stort spareår, der vi tenkte at nå skal vi klare å spare 650 000 i år på ett år. Men så endte vi opp med å klare en halv million, så det var jo nesten. Nå må man sette seg i høye mål, og så kommer man kanskje ikke helt i mål når man kommer, så man kommer mye lenger. Man må sette stretch goals.

Oi, beklager. Jeg kjenner igjen veldig mye her. Jeg tror vi har veldig mye samme tankegang og prinsipper i forhold til å la det du eier jobbe for deg og så videre. Så er det en forskjell, og det er at dere har tatt virkelig den spareperspektivet i mye større grad og klart å Det er noe jeg har brukt i min kommunikasjon, at det å ha god råd er noe av det jeg har tapt mest penger på, fordi da blir man slipphent med pengene, mens hvis man da går mer inn for sparing, så har man jo et kjempepotensiale, det å klare å spare en halv million i løpet av et år. Når det akkurat har gått ned til halvparten av inntekten, er det jo fantastisk.

Ja, men han sluttet jobben halvveis i det spareåret, så han hadde jo høy inntekt i halvåret. Du snakket om at vi gjorde det tidlig i forhold til deg som gjorde det sent. Det er fordi vi har behovet nå. Det er nå vi har små barn. Det er nå vi har trengt tiden. De vokser opp og trenger oss kanskje ikke like mye i stor grad. Vi tenker at karriere kan vi bygge når de går på skole. Men det er nå vi har små barn. Det er de få korte årene her. Det er nå vi har små, og det er nå de trenger oss mest. Gjennom hele livet sitt er det nå de trenger oss aller mest. Det er litt sånn ulike ting til ulike tid. Alt trenger ikke skje på en gang. Vi trives jo med å jobbe. Vi begynte med en fire-tankegang. Altså økonomisk overhengighet. At vi skal jobbe beinhart i en lengre periode, og så skal vi ha fri resten av livet. Men det fungerte jo ikke i praksis, fordi det var jo nå vi trengte fritid.

Pluss at det er kanskje ikke det å ha fri resten av livet man drømmer om heller. Hvorfor skal man ha det?

Nei, det var jo litt sånn at det hjelper oss egentlig ingenting. Og vi trives jo med å jobbe. Vi vil jo jobbe, men vi vil jobbe med ting vi har lyst til å jobbe med. Jeg ønsker å bli forfatter, det er min største drøm. Og det er jo ikke en karriere som de fleste blir rike på. Jeg kan ikke si at jeg skal slå av som en av de få som klarer det. Men det betyr jo at jeg har lyst til å skrive likevel. Fordi det gir mening for meg. Og jeg opplever det som stor glede i livet. Og derfor har jeg lyst til å kunne gjøre det. Og da må vi også ha inntekt for noe annet enn fullt lønnende arbeid.

Det var også en ting jeg tenkte på. Det er jo cirka 20 år mellom når vi har fått barn. Mine barn er jo nå 24 til 17, mens din eldste er 10. Så det er akkurat 20 år mellom. Det som jeg tenkte litt på, er om det har blitt tøffere å være småbarnsforeldre nå 20 år etter jeg var det, i forhold til at man er mye mer tilgjengelig hele tiden. Selv om jeg merket at jeg var i den fasen, så var det mye mer sånn at da du kom hjem så hadde du fri. Det husker jeg på slutten da jeg jobbet i konsulentbransjen. Da jeg så hvor få folk var hele tiden, og hvor mange som jobbet på kvelden. Det er blitt nesten en forventning nå, at du skal være tilgjengelig hele tiden. Du skal jobbe det første skiftet på jobben, og så skal du hente i barnehagen, og så skal du jobbe det neste skiftet på kvelden. Jeg vet ikke om dere holder på sånn. Men jeg skjønner at det også er utholdelig på sikt.

Ja, for vi trenger jo litt tid til oss også. Og det er jo også et perspektiv at vi har jo lyst til å forbli kjærester. Vi har lyst til å ha ekteskapet vårt, på en måte. Vi vil jo ikke bare bli roommates som bor i lag fordi det er praktisk for ungene, liksom. Vi har jo lyst til å faktisk ha et godt forhold. Og det krever jo også tid og energi å jobbe med det.

Absolutt, ja.

Og det er jo også et perspektiv det med at Å få mer frihet og fritid, det gjør jo at kanskje det er mindre sjanse for at vi noen gang skiller oss, fordi vi faktisk har tid til å snakke sammen og kommunisere. Etter hvert, det har vært litt mer tid for oss selv, både alene og sammen, uten barnepåkonsent.

Dere har et konsept som jeg bare synes er helt utrolig bra, og det er det dere kaller for økonomidates. Jeg synes det er veldig gøy at dere har tatt tak i det, fordi det å snakke om penger, det er jo mange som ikke synes det er så veldig spennende eller sexy. Det er jo noen som ikke snakker om penger i det hele tatt. De orker ikke engang å gå inn på bankkontoen sin. Veldig mange par som ikke snakker om økonomi. Så jeg synes jo det, apropos å ha et langt og godt ekteskatt, så tror jeg at det er et veldig godt utgangspunkt. Kan dere fortelle litt mer?

De som snakker om økonomi tror jeg i stor grad snakker om det veldig praktiske. Hvem skal overføre hva til regningskontoen, og så videre. Litt det helt praktiske. Men jeg tror jo at parekonomi har en helt annen dimensjon som de færreste kanskje opplever. oppleve det, med mindre de er veldig bevisst på det. Og det er jo at parøkonomi kan bygge oss opp som et team. Ved at vi får til ting sammen. Liksom få den følelsen av at vi jobber på lag for å skape det livet vi vil ha sammen. Og da er jo økonomi det viktigste verktøyet. Fordi det er jo økonomi som skaper mulighetene i praksis. Det har så mye å si. Og så tror jeg det er mange som lever i den der, men økonomi er ikke så viktig for meg. Bullshit! Økonomi er viktig, ikke i form av at det skal Økonomien i seg selv er det viktige, men effekten av å bruke økonomien strategisk, det bryr du deg jo om, for du bryr deg jo om livet ditt. Helt òg. Hvis jeg holder foredrag, så pleier jeg også å bruke det eksempelet med at, hvorfor kjøper du en drill? Er det fordi du digger driller? Nei, det er jo ikke det. De færreste elsker driller. Det du kjøper er jo et hål i veggen. Du vil ha et hål. Det hålet vil henge opp til bildet. Det er derfor du kjøper en drill. Sånt er det med økonomi også. Hål i veggen er livet du ønsker. Drill er bare økonomien, altså verktøyet. Har forhånd til å lage det hele veggen. Da er det å starte, ikke med hva man skal overføre til regningskontoen, men å gå tilbake i tid først og snakke sammen om hvorfor man tar de økonomiske valgene man gjør. Hvorfor man har de her vanene. Hvordan vokste man opp med økonomi?

Da er du over på et nytt tema som jeg også synes er morsomt. For det første er jeg helt enig. Jeg snakker jo mye om penger på min Instagram-konto, og så pleier jeg å si ja, jeg snakker mye om penger, men det handler ikke om pengene. Det handler om friheten pengene gir deg. Det er det jeg egentlig har lyst til å snakke om. Det som jeg også har hørt deg snakke om, er dette med pengehistorier. Det synes jeg også er så spennende. Man vokser opp med et forhold til penger. Hvilke pengehistorier er det du har i hodet ditt? Hvis man ikke er bevisst det, kan man fortsette å repetere det i et helt liv. Så kan ikke du fortelle litt om dine pengehistorier?

Jo, jeg føler kanskje at min pengehistorie ikke er like interessant som Lars sin, for han har så variert for matte. Men min pengehistorie er at jeg vokste opp med studentforeldre, de var i starten av 20-årene, som hadde veldig lite penger når jeg var liten. Også har de på en måte bygget sine karriere. Jeg har fått vært med på fra å ha ingenting til å ha nok. Jeg tror jeg var ti år første gang jeg reiste på ferie utenfor Skandinavia. Men i ungdomssiden følte jeg alltid at jeg hadde nok penger. Jeg fikk det jeg trengte, men jeg var ikke bortkjent. Jeg begynte å jobbe tidlig, og fikk mine egne penger. Når jeg ble 18, så fikk jeg MasterCard, for det sendte de i posten. Men det tørte jeg nesten ikke bruke da. Men selvfølgelig kanskje min pengestorie, den begynte kanskje når jeg fikk min første jobb. Og fikk boliglån, for jeg kjøpte bolig. En gang jeg hadde fått arbeidskontrakt på slutten av mastergraden, før jeg ble ferdig å studere, så fikk jeg jobb. Da kjøpte jeg bolig med en gang. På denne tidspunktet trengte man ikke egenkapital. Det var en periode.

Hvilket år var dette?

Det må ha vært 2015. Det var rett før det ble veldig strengt. Jeg kjøpte en 100% finansiert bolig til to millioner i Bergen sentrum. Det var en studioleilighet. Og den kjøpte jeg usett mens jeg var på jobbevent. Så jeg bare sånn, den skal jeg ha. Og det gikk veldig bra det altså. Men da fikk jeg jo litt sånn sjokk av alle regningene som fører med en bolig. Og jeg reiste jo hele sommeren mellom altså studiene og jobb, og brukte opp mine svarepenger på det. Så når jeg kom dit så hadde jeg jo en tom ledelighet, så jeg måtte ha møbler, og jeg måtte starte jobben ennå, så jeg hadde ikke fått lønn. Men så hadde jeg fått det her store Mastercardet med 40 000 i kredit fra en bankdama. Så jeg tenkte, ja, ja, men jeg har jo jobb, det går fint å betale det tilbake i løpet av året, liksom. Da fikk jeg sjakk når jeg innså at alle pengene mine går til å betale MasterCard. Fordi det vokste jo så sykt fort. Da skjønte jeg for første gang renter. De var jo sikkert 20 prosent. Da fikk jeg rett og slett panikk. Jeg skal aldri bruke kreditkort igjen. Det er kanskje noe som har suttet veldig støkk i meg. Jeg skal alltid ha penger på konto. Det gjorde at jeg ble kanskje litt trygghetstøkende. Nå skal jeg spare penger og ha penger før jeg bruker dem.

Kjempenytt læring, da. Så tidlig i livet.

Det gikk jo fint. Jeg tror jeg brukte et år på å betale det ned. Selv om det bare var 40 000, og jeg hadde jo helt normal lønn. Jeg tror jeg hadde 510 000 i året på det tidspunktet, så det var jo ganske bra til å være helt nyutdannet, egentlig. Også reiste jeg for alle pengene mine hver sommer, sånn at det jeg har brukt penger til, har jo vært jobbe hele året, og spare hele året, og så reise hele sommeren i to måneder. Og det fikk jeg jo ofte av arbeidsgiver også. For den arbeidsgiveren innså at Kristina slutter hvis hun ikke får reise. Så jeg fikk faktisk lov til å reise. Tross for at jeg egentlig hadde fem uker ferie, så fikk jeg alltid litt mer.

Men hva med den leiligheten da? Hva skjedde med den?

Nei, jeg flytta til Oslo og leide der. Da leide jeg ut den en periode, men den gikk nesten i null. Så jeg opplevde ikke at utleie av den var noe positivt egentlig.

Men da du solgte den?

Så jeg solgte den igjen. Jeg tror jeg fikk 250 000 i gevinst. Da hadde jeg ikke gjort noe med den. Jeg hadde bare eid den, og plutselig satt jeg igjen med en kapital to-tre år senere. Det var sånn at jeg skapte en kapital med andres penger. Da har jeg hatt en kapital til neste bolig igjen. Så reiste jeg et år veren rundt. Når jeg kom hjem til Haugesund, så kjøpte jeg leilighet. Så møtte jeg Lars. Så solgte vi begge våre boliger, og så kjøpte vi rekkehus. Der startet det.

Spennende. Så har dere tenkt videre at dere også skal Det var en ting du sa som jeg også syntes var litt som jeg festet meg ved da du hadde en podcast. Det var at dere hadde sett for dere drømmehuset og skulle spare til det. Da dere forsto hva det innebar, endret drømmehuset seg. Fordi det da var drømmehuset noe som ga dere mer tid med familien. Det synes jeg også var en fin refleksjon.

Ja, det var ganske nydelig i løpet av våren. Vi har bygd oss opp et par regnommer, og så tenkte vi at nå var vi klare til å kjøpe drømmehuset, fordi vi har nok leiligheter. Du kan ha fire leiligheter eller fire enheter, og nå har vi det. Så nå var vi klare til å kjøpe drømmehuset. Da så vi på det, Vi leker med en tanke om hva som skjer hvis vi flytter tilbake til den første investeringsboligen, den som har skattefritt leiedel. Da hadde vi fått ganske høy leie i kjelleren her. Samtidig som lånen hadde sunket. Hvis vi bor her, så koster det oss bare noenfor tusen lapper i måneden å bo. Da trenger vi ikke så mye inntekt. Akkurat nå er det viktigste for oss å ha tid med ungerne våre i akkurat denne fasen av livet. Da innser man at drømmeboligen akkurat nå er Den som gir oss mest tid.

Nettopp. Jeg synes det var en veldig fin refleksjon. Nå er dere der som dere drømte om å komme til. At det dere eier egentlig betaler for livet deres. Sikkert ikke hundre prosent.

Nei, vi har jo den andre investeringsboligen vår. Den har egentlig fire leiligheter i seg. Men det er bare en av de som er utleid, og den andre er under opppussing. Så den går ikke i pluss før den andre er utleid også. Så det er fortsatt litt sånn limbo. Jeg bruker veldig mye penger på opppussing, og det går ikke nødvendigvis alltid godt, for de må ha flyttet hele formuen vår fra aksjon til eiendom. Samtidig som vi ikke har så veldig høy lønn. Så det går litt sakte, men det går jo fremover. Og vi bygger oss opp til det leilighet vi ønsker der. Og så har vi jo en tredje leilighet på toppen der, som må bli godkjent før vi kan lære noe på lang tid. Så kanskje det blir en Airbnb-periode. Vi får se. Også er det jo kjeller der som også har en leilighet, men den er veldig uferdig og må drenere og litt sånn før. Så den kan bli en bra nok leilighet til å leie ut da.

Det å bygge seg opp innen egnom, det er jo perioder hvor plusselig går renta opp. Det å pusse opp, det koster alltid dobbelt så mye som det man bør studere med. Og det tar dobbelt så lang tid. Det er min erfaring etter mine opplysninger. Dobbelt så dyrt og dobbelt så lang tid. Når man står midt oppi det,

og

jeg følger dere på Instagram og ser noen ganger litt av den frustrasjonen, som jeg kjenner igjen veldig godt selv. Jeg har også et stort opplysningsprosjekt, som jeg noen ganger orker å tenke på akkurat nå. Det kan jo være litt frustrerende. Det er jo perioder hvor man nesten ikke vet hvordan man skal få betalt regningene. Samtidig tenker jeg at det er utrolig mye fin tvungensparing i det dere driver med nå. Hvis dere hadde hatt to fulle jobber, hadde dere kanskje brukt masse penger på reis og å gå ut og spise på restaurant. Det er en type ting.

Hvis man hadde hatt to fulle jobber, hadde man bare fem i korverier? Nå har vi jo uendelig med ferie. Vi kan velge hva det er vi vil ha. Ferietrenker spør noen om lov, på en måte. For nå har vi jo fikset sånn at jeg driver min egen bedrift, jeg er min egen sjef, og jeg er en veldig hyggelig sjef. Og Lars jobber jo i null prosent stilling, så han kan jo bare si at jeg tar fri da. Så vi har jo, selv om vi jobber begge to, så jobber vi jo veldig fleksibelt da.

Ja, ikke sant.

Og vi har jo regnet ut at til neste Når alle tre fungerende leilighetene er utleid, går den rundt 10 000 pluss i cashflow til oss. Vi er i gang sammen med et vennepar, så den går rundt 20 000 i cashflow pluss. Riktig nok for skatt, men det er så mye vi liker forholdet, at jeg vet ikke hvor mye skatt vi i praksis kommer til å oppdale.

Ja, nettopp. Hva er drømmen på sikt? Nå har du to barn, dere driver og pusser opp, og snart kan dere leve. Ikke sant? Litt, i hvert fall. Nesten av leientekter. Hva er det som er den store drømmen på sikt nå?

For min del er det å bli forfatter på fødselstid. Som du sier, det er veldig gøy med Instagram og bedriften der, men å være forfatter, det er det jeg føler er kallet mitt. Det er det jeg vil gjøre, og da må noe annet betale regningene. Det er ikke nødvendigvis en karriere som bedaler veldig bra, i hvert fall ikke for de fleste. Lars har veldig lyst til å jobbe fysisk. Han tror jeg kunne tenkt seg å dreve mer med eiendom. Kanskje starte eiendoms-AS og faktisk bygge det opp. Det tror jeg han hadde likt veldig godt. Men det er fordi han virkelig liker det. Ikke nødvendigvis bare fordi man skal bygge seg opp, men fordi han synes det er utrolig gøy med oppbygging, å jobbe fysisk og se nye løsninger. Han koser seg veldig med det.

Jeg synes også eiendom er kjempegøy. Men det er jo fantastisk å ha en partner som er glad i det fysiske og i vedlikehold. For det er jo mye vedlikehold når man har mye eiendom. Hvis du må på en måte ringe En håndteiker hver eneste gang, så blir det dyrt.

Det er det. Han hadde ikke erfaring fra før, men han lærer jo fort. Pappen hans er pensjonær tømrer, så han får litt råd og litt hjelp. Vi driver sammen med bestekompisen til Lars, som eier denne boligen sammen med. Han er også veldig handy. Han er elektriker, og hun er veldig god på maling og ser nye løsninger. Det er en veldig bra team, føler jeg.

Spennende. Hvis du skal oppsummere, hva er de største fordelene? Nå lever du det livet som dere har drømt om og designet selv. Hva tenker du? Er det noen overraskelser? Er det noen positive overraskelser som du ikke hadde tenkt på?

Jeg vet faktisk ikke, fordi jeg føler at vi er i litt konstant unntakstilstand. Selv om vi har alt vi trenger, så er det barn som ikke sover. Jeg var gravid, og da lå jeg mye på sykehus. Det blir slitsomt, selv om livet skjer, selv om man har frihet. Kanskje litt forgitt den friheten da, for jeg har hatt den så lenge. Men ja, jeg tror kanskje det jeg er mest glad for er at jeg kan styre tiden min selv. Jeg kan levere seg inn til barnehaget. Jeg kan sitte og kose meg med jobben min på kontoret, og så hente tydelig. Men også det at vi fikk et barn til, og det barnet sov ikke. Og det føler jeg kanskje ødelegger litt.

Sover det fortsatt ikke?

Nei. Men det er et process med helsepersonel å få det til å funke. Jeg føler vi lever fortsatt i en unntakstilstand. Jeg føler ikke vi har den friheten vi i teorien har, hvis du skjønner. Ja, det skjønner jeg. For å være ærlig. At vi har mye fleksibilitet.

Det har vi.

Ekstremt mye fleksibilitet. Og det er så store de. Men vi kunne jo i teorien gjort hva som helst. Vi kunne reist på mange store reiser. Fordi vi kunne reist billig. Vi kunne opplevd mer. Men så blir det likevel litt sånn. Det er best å bare bli her, fordi men får ikke sove. Og da blir det bare stressa likevel.

Og så er det jo ...

Ja, men vi føler vi ikke får nyte den friheten vi egentlig har. Så det virker kanskje litt sånn ... Vi prøver å dele på Insta at livet ikke er så rosen-rødt på andre siden alltid.

Eller? Det er noe med småbarnsfasen. Den er hektisk og overveldende. Når noen ikke sover, er man nede på primære behovene, som er søvn og mat.

Ja, det er liksom det. Det gleder meg veldig over er at jeg får lov til å ha barna meg hjemme. Minstemann skal jeg ha hjemme i to og et halvt, kanskje. Det gir meg veldig mye glede og ro at jeg skal få så mye tid med dem. Og at jeg kan ha eldstemann mye mer hjemme også. At vi får tid med dem nå, for jeg føler tiden løper ut. Man bare løper og løper. Det går så fort. Det er det jeg kjenner på. at jeg skulle glede meg mer over all friheten med å reise alt jeg vil, fordi jeg har jo vært veldig sånn som har elsket å reise her, og det gjør jeg jo ennå. Men så kjenner jeg at det jeg egentlig ønsker, når alt kommer til alt, er bare tiden med ungene mine. Og tid til å skrive, og tid til de enkle tingene i livet, egentlig. At det overrasker meg veldig at det er de tingene jeg setter pris på. Det hadde jeg aldri trodd.

Nei. Det er bra du tenker på nå at det går fort. Jeg husker da jeg var småbarn. Jeg elsket å være småbarnsmor, men jeg hadde den følelsen av at dette kommer meg til å være etter evig tid. Folk sa at det går så fort, og at jeg må tenke på det. Jeg hørte hva de sa, men det bare føltes som om livet som småbarnsmor var så evigvarende. Kanskje fordi det var så intenst. Plutselig nå sitter jeg hvor treet har flyttet ut, og jeg har en igjen. Nå tenker jeg bare at herregud, det gikk så fort. Hvorfor kunne jeg ikke roe litt mer ned i de årene? Det er veldig bra at du kjenner på det allerede nå. At tiden går fort. At du prøver å roe ned allerede nå.

Ja, vi prøver å balansere og få nok inntekt fra bolig og jobb til at vi kan ha nok til å ha et fint liv. Det er ikke nå i denne fasen av livet vi satser på å tjene masse penger. For jeg kunne jo jobbe mye mer og tjene veldig mye mer penger i bedriften min. Men jeg velger heller å kanskje jobbe fire timer til dagen. Også heller å hente tidlig i barnehagen og levere sent. Og ha det minste barnet hjemme. Det er liksom en prioritering akkurat nå.

Ja, fordi du er jo gründer. Og jeg er jo også det nå, ikke sant? Og i en annen fase. Og hvordan balanserer du det med småbarns Det er kanskje de to mest altoppslukne tingene jeg har gjort i mitt liv. Det ene er å være småbarnsmor, og det andre er å være gründer. Og du gjør begge to på en gang.

Ja, men jeg føler på en måte at det var den riktige tiden å bli gründer, faktisk. Fordi da fikk jeg fleksibiliteten. Gründer krever mye, og det er slitsomt. Men vi er i en fase i livet der det er alltid slitsomt uansett. Det er nå jeg trenger fleksibiliteten. Men jeg er kanskje en person som Jeg trenger ikke nødvendigvis ... Jeg liker ikke at dagen er like. Jeg liker ikke den stabiliteten i form av at jeg må være et sted på et spesifikt tidspunkt. Det gir meg ingenting. Det gir meg bare stress. Å måtte fysisk være på jobb et sted. Det gir meg ro og frihet. Og ha fleksibiliteten til å ta dagen som det kommer. OK, men jeg sover ikke så godt i natt, og tar ingen lur nå på formen av dagen. Det har jeg faktisk muligheten til. Og så jobber jeg heller mer effektivt etterpå. Det hadde jeg aldri kunne gjort i en vanlig jobb. Og det er akkurat det nå. I småvannfasen er det deilig å være grunder, så lenge man får det til å gå rundt. Det gjør man jo. Akkurat nå har det blitt litt mer oppbevisingskostnader enn man hadde tenkt. Akkurat nå er det low budget i et par måneder. Men egentlig tjener man dobbelt så mye som livholdkostet. Selv om man har lav lønn, har man et stort overskudd hver eneste måned til vanlig. Når ikke så stor oppbevisingskostnader kommer på en gang. Egentlig har man det veldig fint økonomisk.

Spørsmålet er om du klarer å gi slipp av den friheten senere.

Jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre det. Jeg tror jeg kommer til å ville være grunder. Men hvis jeg blir forfatter, så kanskje jeg blir foretragsholder. Og det kan man jo tjene penger på. Også er det jo veldig gøy å drive med Insta og holde digitale kurs på Instagram. Det koser jeg meg jo veldig med. Og det kommer jeg til å gjøre sikkert, så lenge jeg synes det er gøy.

Kan du ikke fortelle litt om businessen din? Langhelg hver helg er navnet på Instagram-kontoen din.

Ja, vi driver Langhelg hver helg som Instagram-kontoen. Bedriften bak heter bekomme.as. Det stod for Bull Energy Consulting, eller noe sånt. Som var det vi egentlig startet bedriftet innen solenergi. Og det var bare tilfeldig at vi endte opp med Instagram, fordi jeg hadde blitt grunder uansett om det var med Instagram eller ikke. Da hadde jeg bare drevet mot B2B, altså til bedriftet i stedet for. Da hadde sikkert LinkedIn vært kanalen i stedet for. Men så skjedde det at Instagram vokste, og så synes jeg det var veldig mye mer givende. Så koste jeg meg veldig med det. Det føles sykt bra å kunne bidra til at folk får bedre økonomi, at folk ser nye muligheter, og jeg kjenner at det gir meg så mye glede å drive med det. Jeg har mer pleie til å si at økonomi er som et spill. Det er urettferdig hvem som har fått hvilke brikker. Noen fikk talent for noe som genererte stor inntekt, andre fikk talent for noe som ikke ga så mye inntekt. Man har blitt født med ulike kort på en måte, og så har man bygd opp ulike kort underveis. Men den harde fakta er at alle må spille uansett, for alle har private økonomi. Og da, hva gjør du når det er et spill? Jo, du må lære deg spillreglene. Du må faktisk forstå spillreglene, og jeg tror de aller fleste kan ikke alle spillreglene. Det er dermed å komme inn med å dele spillreglene, slik at du faktisk har sjans å spille strategisk. Det er ikke nødvendigvis de som starter med de beste kortene som kommer lengst. Det er de som faktisk blir bevisst på hvilke kort de har, og så finner de den beste strategien for å komme i mål, og faktisk jobbe med det, og lære. Det er de som måtte komme i mål. Alle andre går bare i sitt lille hjul og får det til å gå rundt i driftsfasen på en måte. Nettopp. Det

er så inspirerende, Christina. Jeg synes du er så god på bilder. Jeg liker å skrive selv, og jeg tror du kommer til å bli en ordentlig god forfatter, fordi du er skikkelig god på bilder. Så det er veldig spennende. Bra. Det eneste jeg ikke har fått spurt om, er hva de største utfordringene er. Det er kanskje litt dumt å avslutte med det. Hva er de største utfordringene med livet som dere har lagt opp nå? Det er kanskje

at hvis man hadde gått den vanlige veien, så er veien veldig lagt for deg. Det neste steget er veldig tydelig. Det er det neste karrierehoppet, det er det neste boligen, det er det neste bilen, det er det neste ferien. Det er veldig tydelig hva som er det neste steg. Men når man hopper av, så er det største overraskelsen kanskje at det ikke er en vei. Du aner ikke hvilken vei du skal gå, og du må finne den helt opp selv. Det er en stor utfordring, for det er plutselig ingen som forteller deg hva du skal gjøre. Da må du finne det ut av selv. Det er en veldig stor selvutviklingsprosess å lære å se de nye mulighetene. Man klatrer opp et fjell oppover bakket, og plutselig kommer du på en fjell der oppe og ser et nytt landskap du kan utforske. Så går du ned i det, og så er du nede i hjørnet en gang. igjen på en ny fjelltopp, og så ser du et nytt landskap du ikke kunne sett hvis du ikke hadde kommet opp på den toppen. Så fortsetter det litt i det uendelige. Du kommer opp på en ny topp for å få en ny perspektiv. Nettopp. Du må finne veien oppover alle fjelltoppene selv. Det er veldig utfordrende når ingen forteller deg hvordan veien er. Det er mye bønster på veien, så

det er svært å se. Veldig

spennende.

Christina, hvis du skal gi et råd til andre par som står i starten av livet, hva vil ditt råd være?

Hvis de er i starten av livet, altså de er unge, så vil de jo definitivt sagt begynne å investere nå. Enten i eiendom eller i å få en aksje, altså sånn, investere i nå. Fordi rentehånds- og renteeffekten er sinnssyk, og jeg skulle ønske jeg visste om den for 15 år siden. Men jeg tror kanskje det er det at å snakke sammen om hva man faktisk vil, og bryte ut av den der ... Man tror man vil det samme som alle andre, men det er ikke sikkert man vil. Men det er så lett å tro at vi vil ha det neste i boligen, fordi det er det samfunnet sier, det er det legerne sier, det er det foreldrene dine sier, det er det vennene dine sier, det er det alle snakker om, det er det neste i bilen, det er det du snakker om i lunsjen. Da tror du at det er det du vil. Og så er det kanskje egentlig ikke det. Og da må du først bli bevisst. Fordi du kan ikke endre noe før du har blitt bevisst på det. Og det er en prosess å bli bevisst. Men jeg tror at det å snakke mer om hva man faktisk vil, er det som utgjør ganske stor forskjell. Men så selvfølgelig hjelper det ikke bare å snakke. Du må jo faktisk ha et krep. Og da gjelder det egentlig å hoppe før du er klar. For det er ingen som noen gang blir klar.

Det har i hvert fall dere vært skikkelig gode på, Christina.

Kanskje litt for gode av og

til. Litt før vi burde, kanskje. Det er veldig inspirerende å høre på deg. Jeg ønsker dere begge to masse lykke til videre. Jeg er helt sikker på at det kommer til å være mange overraskelser videre også. Det er spennende å følge med på dere. Så jeg må bare oppføre alle til å følge dere på Lange Helg Hver Helg på Instagram. Så kommer jeg tilbake til dere om noen år, og da er det spennende å høre hvor dere har kommet.

Ja, det gleder jeg meg til. Tusen takk

for at du hadde lyst til å komme og besøke oss her i dag, Kristina. Veldig inspirerende å høre deres historie. Tusen takk for at jeg fikk komme. Til alle lyttere, jeg håper at dere også ble inspirert av den spennende historien til Christina og Lars. Og så hører dere fra meg neste uke. Ha det! Ha det!