De tre måtene å gjøre utfordringer til ressurser på - med Peter Svenning

Hjertelig velkommen, så utrolig fint å ha akkurat deg her. Jeg fikk nettopp en kommentar om at det er så herlige mennesker her, og det er det. Og du er en del av det som gjør det herlig, så hjertelig velkommen. Dette heter jo «Løft andre». Det er det som er det seminariet her, og vi skal gå gjennom hva som skal til for å gjøre det, og jeg tenkte jeg skulle gi dere alt du trenger. Wow, det er ganske mye. Men det du trenger aller mest, er deg selv. Så jeg tenkte jeg skulle sette deg i stand til å ta med det du allerede har, og legge til det du får med deg denne helgen. Riste av deg alt du ikke trenger, og så gå ut og gjøre en forskjell. Så jeg heter Peter Søndring, jeg driver da Leadership at Heart, som er en kortsettelse og en lederutvikling. Jeg har også et nettkurs som heter Løftandre. Og en bok som jeg har skrevet et søter, løft andre og deg selv. Så det går veldig mye i løfting. Hvorfor i himmelsnavn er vi her? Jeg har skrevet noen spørsmål som jeg tenkte på herres til morres. La meg høre, er det noen som er her fordi du ønsker å gjøre verden til et bedre sted? La meg se noe hender. Det var alle. Ok, jeg har flere spørsmål, for coaching handler jo om spørsmål. Så rikk opp hånda hvis du er her fordi du vil gjøre en virkelig forskjell i minst ett annet menneskes liv. Gjøre en virkelig forskjell. Ok, check. Og hvis du er interessert i å løfte andre. Ja, ja, oi, ja, ok. Kult. Da er du på riktig sted, fordi er du sånn at du opplever at folk kommer til deg og gjerne deler av seg selv. De forteller hvordan de har det, og de deler plutselig etter samtalen så kjenner de at, oi, jeg har fortalt mer til deg enn jeg pleier å fortelle til noen. Er det noen som kjenner seg i det? At folk liksom åpner seg nettopp. Så da har du et eller annet som ligger naturlig for deg. Og kanskje har du da lyst til å utfolde potensialet og se disse menneskene blomstre. Flere enn meg som har det sånn. Da er jo ofte greia, hvis vi er der og ser mennesker, er det min mikrofon som skrangler? Hva, hva, hva? Nei. Hvis det er der at vi ser mennesker, og vi ser hvor de er, og vi kunne tenke oss at de kom, så tenker vi gjerne at vi skulle ha hjulpet disse menneskene, vi skulle ha utfordret potensialet til disse menneskene. Er det støy, Oliver, i mikrofonen min? Nei? Nei. Det er en telefon, ja. Det kan jeg ikke gjøre noe med. Så ønsker vi å utfolde potensialet. Jeg spurte en av coachene. Hvem er det du ønsker å nå? Det er en coach under utdannelse, så det er ingen kritikk til den coachen. Jeg ønsker å nå mennesker som vil utfolde potensialet sitt. Det er kjempevakkert. Men hvor mange er det som ligger våkne natt til mandag klokka to og tenker at jeg skulle gjerne utfolde potensialet mitt? Det er ingen. Det er ikke det de sitter og tenker på. Det er ikke det som er problemet. Fordi det er gjerne det som ligger nederst inni oss. At jeg ønsker å utfolde hele potensialet mitt til å leve av alt det er. Og jeg ønsker at du gjør det. Men hva er det egentlig som opptar hverdagsbevisstheten vår? Og det trenger vi å nå. For det er inngangen til å faktisk begynne å jobbe med folk på en måte som gjør en forskjell. Da har jeg utviklet en samtale, eller finne bruddstykker rundt om i verden, og satt det sammen til en samtale som virkelig gjør en forskjell. En samtale som åpner dører, som får ta tak i der folk er akkurat nå, og hvorfor de er motivert for en endring, og tar dem over til å definere hva det egentlig er de ønsker. Ikke sånn overfladisk, men sånn dypest sett, hva er det som gjør deg lykkelig? Det er ikke å pusse opp kjøkkenet en gang, eller kjøpes en ny BMW, ettersom hvilket kjønn du har. Det er noe dypere vi savner. Alt det andre er vikarierende behov. Det er forskjellige måter og strategier å få det vi ønsker oss på. Men det er noe dypere vi ønsker oss. For å få folk dit, må vi begynne med hvor de er nå. Er dere med? Jeg har et samtaleark, en liten mal, som leadership powercoachene bruker når de snakker med nye klienter og nye potensielle klienter. Og vet du hva? Jeg har tenkt å være så drøy i dag og gå gjennom det samme med deg. og ikke holde noen ting igjen. Fordi du har vist et engasjement med å komme hit og være her og bruke energien din og tiden din på å finne ut hvordan du kan løfte andre. Og her har du samtalen som tar folk fra deres frustrasjon til å definere hvor de egentlig vil. Og så har du muligheten derfra til å gå inn og tilby det. Noen som er interessert i den? Han som brølte ja her. Så det her er vanligvis forbeholdt leadership i parkour-coachene, og jeg skal forklare dere hvorfor litt senere. Men jeg har kommet til at jeg tror det er veldig lurt å dele det med deg, fordi da kan du gjøre en større forskjell i verden mye fortere, og det er det jeg brenner for. Ok, så hvis jeg forteller deg, skal vi se. Det hjelper ikke bare å kartlegge, nemlig. Jeg har så mye i boka mi. Jeg tok så mye notater, ting jeg har lyst til å dele med deg. Så nå ser du at jeg blar og blar og blar. Jeg tror jeg skal ta den siden der. Det er mange veier til rom. Veldig mange veier til rom. Og det er ingen vei som er riktigere enn andre. Så lenge det er den som er sann og riktig for deg. Og enda viktigere, den som er sann og riktig for den andre. Men det er noen prinsipper som må være på plass for å hjelpe til ikke bare å sette på et plaster, men å faktisk finne årsaken til symptomet. For det er ofte symptomer. Når vi kjenner et problem i livet, så er det et symptom. Det er en bekymret tanke, eller det er en følelse, en vond følelse, og det er en spenning i kroppen, og det er et mønster i livet som er et symptom på noe som er dypere. Symptomet peker mot en dypere årsak. Så det er noen prinsipper når vi skal løfte andre og være der for andre, så må vi faktisk møte dem på det som er underliggende. Så vi ikke kan bare sette på et plaster og håpe det går over denne gangen, og trøste litt, men at vi faktisk kan finne ut hva er det som gjør at du havner i det her. Så vi kan støtte det med å finne tak i hva det handler om, og finne den innsikten og kunnskapen som sitter der, for det er masse å lære av det. Det er derfor det er der. Og når det er løst opp, så kan det, alle energien som har vært i det, og alle energien vi har brukt på å undertrykke det og fortrenge det, og det er ganske massive mengder, frigjøres og bli nye ressurser som kan hjelpe deg å leve fra hjertet det du ønsker. Men allerede nå begynner jeg å snakke om å leve fra hjertet. Og heldigvis er du allerede i rommet. Så da kan jeg gjøre det. Men det er ikke det jeg sier så mye til folk. Altså, noen av dere hadde rekket opp hånden og kommet i dag. Hvis jeg sier, vil du leve med et fri hjerte? Ja, jo, jeg driver jo med det, men jeg kan også høre hvordan du snakker om det samme. Ok, så da får jeg liksom enigheten, da. Det er fint. Men det folk der ute trenger, det er noe annet. Det er en annen formulering. Møte dem på et annet sted. Og det er det vi skal jobbe med denne helgen. Så det skiller seg da fra annen type coaching allerede ved at vi vil egentlig ned til hjertet. Vi vil ikke bare restrukturere tanker eller flytte på symptomer. Ta etter noen andre, men strippe vektet som holder oss igjen fra å være vår egen storhet, og slippe den til i større utfoldelse. Men du kan sjekke det selv. Så når vi da har gjort en sånn samtale hvor vi har finnet ut hvor er du, og hva er det som er vanskelig med det, hvor vil du, og hva hadde det egentlig betydd, og hvor stort hadde det vært for deg, og hvor motivert er du til å gjøre det, er du klar. så finnes det en del prinsipper som vi møter for å virkelig kunne følge opp det. Det ene er at vi stiller noen gode spørsmål. Du har spørsmål som åpner opp samtalen. Du har spørsmål som leder an i samtalen hvor du skal. Du har spørsmål som lukker igjen. Og for at du skal ha det veldig lett, da, så har jeg jo lagd disse spørsmålene til deg, fordi jeg tenkte vi skulle leke med deg her i dag, sammen. Så du får en direkte erfaring av det. Det er ikke skummelt i det hele tatt. Og folk har, altså, en gang før på en event i Risør for mange år siden, så gikk jeg gjennom de samme spørsmålene, og så fikk folk sitte sammen to og to, og så stillet de hverandre de spørsmålene. Og da, flere år etterpå, så kommer det folk som var der. og sier til meg at det var livsendringen. Den halvtimen der, den endret livet mitt. Og jeg var jo bare på scenen. Jeg stilte ikke vedkommende spørsmål en gang. Dette er en person som driver med lederutvikling, som har svært mye utdanning og driver og utdanner andre. Men likevel er spørsmålet veldig kraftfulle i sin enkelhet. Det er veldig enkle. Poenget er ikke hvor komplisert det er, hvor abstrakt det er, hvor mange rare ord man drar i spørsmålet, men hvor det treffer. Så noen spørsmål kan treffe til hodet. Hva tenker du om det? Noen spørsmål kan handle om følelsene dine. Hva kjenner du nå? Og noen spørsmål kan handle om behovene våre. Hva trenger du akkurat nå? Og det er veldig gode spørsmål alle sammen, på sine tidspunkt, på riktig tidspunkt. Men så er det noen spørsmål som tar deg dypere inn i lengsel. Lengsel fra sjela vår. Jeg ser at noen smiler, så det er greit. Da kan jeg fortsette. Og alt det vi lengter etter i sjela vår, det er vi allerede. Så å komme i kontakt med det gjør også at vi kommer i kontakt med styrken vår. Og da er vi der. Det som på engelsk kalles empowerment. Så jeg er ikke her for å hjelpe deg. Jeg håper at du ikke er der for å hjelpe andre. Fordi med en gang jeg skal hjelpe noen, så gjør jeg meg litt mer størselig. Jeg tar ifra de krafta. Nå kommer jeg hvis du skal gjøre hjelp i døgn. Jeg vil støtte deg, fordi du er allerede sterk. Du har all styrken som trengs for å gjøre hva som helst. Jeg vil støtte deg. Så stille gode spørsmål som virkelig åpner for det. Det er det første. Når vi stiller gode spørsmål, hvis de klarer å lytte fra hjertet, så gjør det en forskjell. Virkelig en gedigen forskjell. Hvis jeg snakker til deg og vi gjør en samtale og jeg stiller deg et spørsmål, og så var det et veldig godt spørsmål, og så er du i gang å kjenne på det, og så gjør du ditt stillhet, og så bruker jeg den samme stillheten til å forberede mitt neste spørsmål. Fordi jeg skal vise deg hvor utrolig god jeg er på disse spørsmålene. Kom med et enda bedrett. Nå skal jeg vise. kommer du i gang med å begynne å svare for å dype av deg selv. Men det får ikke jeg med meg i hele tatt, for jeg er så opptatt med å forberede neste ting jeg skal si. Og dette er dessverre et mønster vi har i kommunikasjon. Veldig mange av oss. Og da går vi glipp av å skape et forløsende rom. Fordi har du først stilt et kort spørsmål, så åpner det noe stort og heftig i den andre. Og hvis vi kan romme det fra hjertet vårt, så kan vi skape et transformerende rom. Et rom hvor forløsning kommer, og innsikter kommer. Hvor vi ikke avbryter med neste spørsmål, eller vår egen brillians, eller hvor flinke vi er. At vi kan være der og støtte den prosessen. Så det er helt essensielt, det handler om å lytte fra hjertet. Vi skal gjøre en øvelse på det sammen etterpå. Som alt annet her i dette seminaret, så er det ikke skummelt. Hvis det skulle være noe skummelt, så får vi gjøre det i kveld. Eller ikke. Så det er veldig ufarlig. Vi skal gjøre en øvelse for å komme i hjerte og komme i kontakt med hverandre derfra. Men så er det da når vi stiller noen gode spørsmål, og til og med får en liten mal i hånda, og vi lytter fra hjertet etter å ha gjort en hjertemeditasjon som vi skal gjøre først. Så åpner det et rom, og så kan det hende at da treffer vi noen temaer som er litt store, ting som trengs å endres. Steder i livet hvor vi ljuger for oss selv. Vi er ikke sanne mot oss selv. Steder i livet hvor vi kjenner at vi sitter fast, at det er mer. Det mer vi kan, det mer vi vil, det mer vi kan nå, det mer vi kan være. Det er noe inni oss som vi egentlig kjenner at vi skulle gjort, men som vi holder oss tilbake fra å gjøre. Og så er vi ikke helt fornøyde med der vi er, men vi vet at vi lengter etter noe. Mer juicy. Om du ikke kjenner det igjen selv, så har du i alle fall sett hos andre. Stemmer? Det tror jeg i alle fall stemmer. Hvordan møter vi det her som oppstår? Hvordan skal vi ta tak i det og gjøre en forskjell der? Da tenker jeg at det er tre måter å på en måte møte det på. Oppsummert er det bare ett ord å møte det. Du møter det med kjærlighet. Kjærlighet! Så da mener jeg ikke den forelskeskjærligheten, eller den romantiske kjærligheten, mener jeg tilstand kjærlighet. Som betyr at ingenting er vondt eller dumt eller dårlig. Det kan kjennes sånn akkurat her og da, men i essens så er det kjærlighet som driver alt, og alt er drevet av den grunnleggende godhet. Så hvis vi møter det med det, så kan det endres. Og der er det liksom tre nivåer, og det tenkte jeg bare skulle introdusere nå, de tre nivåene vi møter det på. Men nå har jeg begynt rett på, fordi jeg er så glad i å snakke om det her. Er det noen som allerede er overveldet? En som er overveldet, fint. Da skal jeg ikke gå i dybden på de tre nivåene. Det er ekstremt interessant. Det resonerer i hjertet ditt? Ok. Så det er ikke sånn at nå synes du at jeg skal stoppe fordi nå er jeg på heft? Gi deg mer. Det var det du ville si også? Ja, det er det dere mente. Ok. Jeg trodde jeg var sånn, wow, nå er jeg virkelig i gang. Blir det litt mye her eller? Ja, ok. Men nei da. Ja, mer! Fint. Bra. Godt. Det resonerer. Det er fint. Det er bra. Når vi har en person som for eksempel stiller disse spørsmålene, så sier vi gjerne hva er den største utfordringen du har i livet ditt akkurat nå? og fortell meg mer om det, og hva mer, og hva betyr det for deg, og så plutselig så kommer folk inn i det verste, vondeste, vanskeligste. Hva gjør vi da? Er det da vi liksom drar ut strømpluggen på datamaskinen hvis vi snakker med den på Skype, eller løper vi fort utover, eller hva skal vi gjøre med det? Eller skal vi si så, så, så, så, så? Ikke si fisi, fisi, fisi. Nei, vi møter det. Rett på, med hjertet først. Og den første måten, er å bare være der i hjertet og si, jeg hører det. Ikke gi det motstand, men ønske det velkommen og omfavne det. Som et lite barn som kommer inn og gråter. Jeg har en sønn på fire år. Når han kommer inn og gråter, så er det ikke sånn at jeg prøver å snu ryggen til. Eller at jeg prøver å legge tepp over han, så kanskje jeg ikke ser han. Eller at jeg gjør sånn. Hva tror dere jeg gjør? Hva ville du gjort hvis en 3-4-åring, nettopp, nettopp, her kommer det armer og det kommer klemmer. Selvfølgelig sitter jeg ned på hans nivå, og så åpner jeg meg selv, og så gir han en klem, og så er det ikke sånn, hvorfor gråter du? Åh, kom her. Og så lar den første runden med gråt være, og så spør om hun har lyst til å fortelle hvordan det er. Ikke nødvendigvis, nå skal jeg oppklare hva som skjedde, men hvordan er det med deg? Hva er det som har skjedd? Hva er det som opprører deg? Hva er det som gjør at du er lei deg? Og så er det ingen kritikk. Selv om det er han som kanskje har gjort noe gærent, eller gærent, selv om det ikke er noe som må fikses i den ytre verden, så er det hans opplevelse, og den andre kjenner det totalt. Og det her er ikke hokus pokus. Det jeg sier nå er jo, som alt annet jeg sier, helt naturlig. Det er bare at det er sånn vi trenger å møte disse delene inni oss selv, og inni andre mennesker når de kommer til oss. Med omfavnelse. med at det er helt ok, bare kom, det er trygt. Så det første vi gjør da er å møte det med kjærlighet og tørre å være med det. Også inviterer den andre til at akkurat nå, i dette øyeblikket, er det helt greit. Kan vi to være her nå med det? Kan vi tillate dette å bare komme og være her? Kan vi endelig gi dette en klem? For det er den gråtende treåringen som har gjemt seg som en trass i en liten treåring inni, og klikket ut masse strategier og måter å få viljen sin på. inni deg hele tiden, og så har det blitt sånn mønster som du har med deg, og de andre folk rundt deg ute som du ser, har med seg sånn mønster gjennom livet, som egentlig handler om sorg, fortvilelse, om avvisning, om frykten for ikke å være god nok, redd for å ikke være elsket, som ligger i bunn, og som får masse rare uttrykk, og masse blaming, og masse unngåelse av å ta ansvar selv. Det er det som ligger der. Så endelig får bare den treåringen, helt uten å være logisk rasjonell, forklare og gi masse storier, lov å være der. Bare droppe ordstorien, droppe bort forklaringen av sinen. Hvordan kjenner du det nå? Hvordan har du det i kroppen? Kan du bare gi det plass? Trenger du en klem? Og i en coaching setting er det å gi en klem, det er noe man skal være litt forsiktig med. Så det er ikke det jeg sier, kom igjen, hiv deg over noen, gi dem en klem. Men gi dem rommet, inuitere dem inn i et rom hvor det er aksept. Og kan du være med dette? Og hvis du får et ja, så skjer det en forløsning. Da er det viktig å være i hjertet og ikke ta på seg ansvaret. Mange av oss kan bli sliten og tappe av at det var så mye, men det er ikke ditt. Det er ikke du som trenger å ta det, du kan bare holde det i rommet. Det høres litt diffust ut, men det skal vi øve oss på, for det gjør en enorm forskjell. Det andre er, hvis folk sier, eller jeg er fortsatt i steg 1, jeg skal dele tre steg her. Kan du være med dette? Kan du tilate dette? Så ja, prøver jeg. Eller nei. Dette er for vondt og vanskelig. Og hva gjør vi da? Hvordan skal vi møte det neiet? Hva med hjertet? Hva med, ok, kan vi være med det at du ikke kan være med det? Altså, du kommer hit, du kjenner et eller annet til forknytt, og jeg sier, det er greit, kan vi tillate det forknytt å bare være her sammen med oss nå? Nei. Ok, men det er greit. Men du har et nei inni deg som ikke vil slippe det til. Kan vi være med det neiet? Ja, ok, da er det greit at du sitter og er nei, og så rommer vi det. Og da, bare der, så skjer det en fred. Og hvis du kan ha med deg det prinsippet, hvis du nå stikker fra dette seminaret og synes at det er nok allerede, så kan du ta med deg det prinsippet at hva en som oppstår i livet ditt, kan jeg være med det? Ja. Nei. Kan jeg være med neiet? Ja. Ok. Det er kanskje ikke forløst for alltid, men du slipper masse trøbbel da. Du får mye mer flyt, og har det ganske så fett. Hvis det er noen som vil ha litt lykke og sånt i livet, så er dette en god greie. Yes. Det er det første steget. Det andre er å anerkjenne det. Vi har jo en bevissthet i oss. Jeg tror ikke jeg trenger å forklare alle dere at vi har bevissthet, at vi er bevissthet, men bevisstheten vår observerer oss hele tiden. Når vi gjør meditasjonshøvelser, kan bevisstheten vår ligge merke til tankene våre, følelsene våre, kroppen vår, pusten vår. Ligge merke til omgivelsene, og så kan vi snu oppmerksomheten mot seg selv. Plutselig er vi i kontakt med noe som er større. Noe som er borten for person og personligheten. Noe som er likt her og der, som gjør at vi er en. Noe som gjør at empati er en naturlig ting. som alle disse mestrene under trær langt inne i Asia i gamle dager satt og snakket om. Den bevisstheten er der hele tiden, om vi vil eller ikke. Det er det som gjør at plantene skyter grønneskudd om våren. Det er det som gjør at hjertet slår helt av seg selv. Jeg snakker ikke om at det er en sånn autonom muskel som går, men i det et menneske dør, så er det noe som skjer. i det skiftet. Og et menneske blir født, så er det noe som skjer i det skiftet. Uten at jeg skal gå inn på det akkurat nå, men det er en bevissthet i oss. Og hvis du er med på det, så er det greit. Men du behøver ikke det engang, fordi det jeg skal fortelle deg om nå, det funker uansett. Så det er kult. Det funker helt uten konsepter og helt uten ideer om hva som er og hva som ikke er. Så bare glem det. Det var for de fire av oss som er enige om det. Vi har et slags lys inni oss som kan lyse som en lommelykt. Det er som troll og sol. Troll er veldig skummelt i mørket. Rumler og bor gjerne under senga. Det er skumle greier. Helt til sola kommer. Og hva skjer da? Trollet sprekker. Det tåler ikke lys. Så det er jo en metafor om det er inni oss. Så hvis det har et eller annet som rommler og ramler inni oss, og er skummelt, og hønter oss om natta, i det lyset vårt, bevissthetens lys skinner på det, så er det game over. Så det vi kan gjøre er, åh, hva er utfordringen i livet? Hvor vanskelig er tjenesten? Hva er utfordringen? Vær utfordringen din i livet! Hva betyr det konkret? Det er velkomment. Det er det første vi snakker om. Kan du anerkjenne at du har det her akkurat nå? Nei, steg to. Jeg skulle dele tre måter å møte deg på. Kan du anerkjenne at du opplever dette nå? «Nei, han var så kjip, og hun var så kjip, og alle de andre har fisket fælt.» Ja, det er jeg med på. Det kan du tenke. Men akkurat nå så kjenner du det sånn. Er det sant? Ja, det er sant. Kan du anerkjenne at det er sånn akkurat nå? Ja eller nei? Og ja, akkurat nå så føler jeg det sånn. Så er det å teste en setning som er ganske rar og mystisk. Skal vi se, bare før vi går inn i en setning som høres ganske rar ut. Skal vi se, er det noen her inne som er leadership og hardcoach, eller under utdannelset så blir det? Rikk opp hånda. Det er ganske mange. Veldig mange. Så få høre, er det noen av dere som har prøvd anerkjennelsessetninga? Så rekk opp en hånd. Ok, og den funker eller? Det fungerer. Det er ikke bare meg. Det er en hel gjeng. Det fungerer på deg også. Den setningen fungerer, og det handler bare om at vi tillater, vi inviterer bevisstheten som er i oss til å skinne sitt innre lys på dette innre trollet. Så hvis noen sitter der og har en utføring, akkurat nå for eksempel, så kjente jeg et eller annet til ryggen når jeg snakket nå. Kanskje det var fordi jeg sto, kanskje det var fordi jeg trente i går, men jeg kjente et eller annet til ryggen. Det kan være muskelvondt, at jeg er på en måte tatt ut og strekt i ryggen, eller det kan være et eller annet som sitter der, som er en liten troll som smyger seg rundt i de muskelgangene her. Så da bruker jeg den setningen, og så sier jeg, Jeg anerkjenner alt dette. Hvis du kan kjenne et eller annet i kroppen som er ubehagelig akkurat nå, kan du det? Hvis du kjenner et eller annet sted som bare kløer litt, eller som kanskje er litt verre enn å kløe, men som er ubehagelig, sånn er det jo å være over 19 år, så bare kjenn på det stedet i kroppen, og så kan du si etter meg når du kan teste det. Jeg anerkjenner dette. Hva det enn er, Helt til bunnen av det, og helt tilbake til da det oppstår. Det er ok. Var det noen som merket noen forskjell? Bare meg? Nei? Så denne setningen hørtes litt ut til å være i kirka og gjemte etter en. Det var litt ekkelt. Jeg beklager det. Jeg anerkjenner det. Men det var ikke det som var meningen. Den setningen er veldig sterk, og det den gjør ... Jeg har gjort dette med mange, mange mennesker. Og til og med, vi har en morsom historie med en lydskiparkort som prøvde å lære sin tenåringsdatter denne setningen. Og tenåringsdøttere er veldig gode på å rulle øya veldig høyt oppi hodet. Lite teit, da. Så hun hadde da lært denne tenåringsdøttere det her, og hun var bare, ja, mamma, du er bare så ute. Og så kom det en SMS noen kvelder etterpå. «Mamma, hva var den setningen igjen? Jeg anerkjenner alt dette...» For da var jeg oppe i noe annet og trengte det. Så selv folk som himler med øya opplever resultater med den setningen. Og det er ikke fordi den... Den er jo magisk, men den er jo magisk fordi den har en magisk funksjon inni oss. Og det er at jeg anerkjenner alt dette. Altså, jeg sier her ved at jeg ikke gir det motstand, men at jeg inviterer det. Hva det enn er, betyr jeg trenger ikke å vite årsaken, jeg trenger ikke vite større enn. Jeg kan bare være med det. Og helt til bunnen av det, altså det sitter i hodet mitt, det sitter i brystet mitt, det sitter i magen min, det sitter nede i leggene mine, det sitter liksom i systemet mitt på mange steder. Helt til bunnen av det. Og så er det en historie. Det er ikke første gang det skjedde. Kanskje skjedde det i går. Kanskje skjedde det i fjor. Kanskje skjedde det når jeg var tre år. Kanskje skjedde det når jeg lå inne og var fosterliv. Kanskje skjedde det på gården da farfar vokste opp. Hva enn det er, hvor enn det sitter, så helt tilbake til da det oppstod. Og det trenger ikke jeg vite. Jeg kan bare tillate bevisstheten min å lyse i meg, denne oppmerksomhetens lys, til å reise til det minnet, og så sier jeg at det er ok. Så kan det slippe tak. Så venter jeg litt, så lar jeg det bare skje. Det trenger ikke å vente så lenge. Det pleier vanligvis å ta et søttetidels sekund før det skjer. Men så er det gjerne en liten relief, en liten lettelse i kroppen. Det er den jeg venter på, å gi kroppen, som er en litt treg materie, litt mer tid til å kjenne på det. Og Simsalveim, det var nummer to. Måtte møte ting på. Og grunnen til at jeg vil introdusere det er fordi jeg skal vise dere noe veldig, veldig kraftfullt. Grunnen til at jeg aldri har vist dette til noen som ikke har tatt kortsetthansen, bortsett fra den ene eventen i Rissør, som ble oppstarten på kortsetthansen. Fordi da var det så mange i rommet som sa at, wow, jeg vil være med på kortsetthansen. Ok, da. Det var jeg som sitter på bakstøra her som foreslo at kortsetthansen skulle finnes sted. Som hadde vært på Bali med meg året før. Og så foreslo jeg det på en event. Er det noen her som har lyst til å være med på kortsetthansen? Jeg tror det blir sånn og sånn. Og så gjorde vi den øvelsen, og så gikk alle henover her. Ikke alle, men veldig mange. Så det var veldig stas. Og etter det så har jeg bare vist den her til folk etter at jeg hadde tatt kortsetthansen. Fordi den er så kraftfull, og fordi du får så mye kunder av den. Men så tenker jeg at det er fint. Vi er jo mange som vil gjøre verden til et bedre sted, så la oss gjøre det sammen. Mens det er så kraftfulle de spørsmålene her, at folk kan takke meg flere år etterpå, og takke coachene også for disse spørsmålene etterpå. Men da må vi også kunne håndtere det som kommer. For da har vi nettopp skissert en sånn bokende brusehistorie, Vi er her nede i det skrinne, matløse stedet, og vi skal over den broa med det skumle trollet, og det seter seg og gjør oss fete. Og så kjisserer vi hvorfor det er vanskelig, og hva er motivasjonen for å gå over den broa, og hva er alle de skumle trollene du må møte på veien? Og så kommer lykkeland, helt til historien selvfølgelig begynner på nytt, den like morsom dagen etter. Åretter, sånn er det med eventyr. Jeg sier ikke at der er det for evig grønt, men setera er jo veldig hyggelig midsommers, men vi vet jo alle hva som skjer på setera om vinteren. Nei, da må det være nye seter. Sorry hvis jeg knuser noen drømmer der. Men det blir lettere og lettere etter hvert som du har gått over noen ganger, så kan du på en måte nyte turen i stedet. Nå snakker jeg meg bort. Jeg mener at når du sysserer de spørsmålene og tar folk gjennom det, så må du også vite hvordan du tar imot dem. Det er som å invitere noen ut på et dansegulv. Da må du også kunne holde dem i det der det snurrer rundt. Det holder ikke bare å invitere. Det er litt viktig. Du har dansa, det vet du. Så det var det jeg tenkte jeg... Skal jeg bare vite fra mine to suflører her? Skal jeg fortsette nå, eller skal jeg stoppe der? Fortsette? Ok. Takk. Det var en veldig viktig funksjon for meg. Så noe av det vi gjør da... Så jeg snakker om at i denne kartleggingssamtalen, eller gjennombrudtsamtalen, så kan vi altså stille noen spørsmål, skal få leke med det her, og så komme oss over til den andre siden. Hva er denne siden, og hvor er det du vil være den siden? så er det jo det å møte disse trollene som bor under den broa. Det er det som holder oss igjen. Det er de trollene som gjør at vi egentlig ikke våger i det hele tatt. De har skikkelig tag på oss. De holder oss fanget i omstendighetene våre, i mønstrene våre, der vi holder oss igjen, der vi «play it small», der vi later som vi ikke er verdt det, der vi lever opp til janteloven i stedet for å leve opp til potensialet vårt. Så nå har jeg snakket om tre måter å møte trollene på, i stedet for å bare late som de ikke er der. For de er der. Og det er derfor vi holder oss igjen. Og det gjør ikke verden en tjeneste. Det verden trenger er at du er hele deg, og går ut og viser det til alle rundt deg. Så de kan være hele seg, og så kan vi begynne å leve i takt med oss selv og hverandre, og lage himmel på jorda. Så der fikk du den. Jeg vil endre verden akkurat som deg. Derfor er jeg her. Det er flere prosesser. Det ene er å møte trollene, og det er egentlig element tre. Jeg snakker om fem elementer av leadership art. Det første er å finne en grunnleggende trygghet i seg selv. Dette begynte som lederutvikling. Da jeg skulle lage fem steg til leadership art, så var det jeg fant ut var det største problemet innenfor ledelse, at folk var redde for å bli ferska. Jeg vet ikke om du har hørt om hersketeknikker. I essens handler det om spissealbuer, og hvis jeg er lederen din, og du er kjempeflink på det du gjør, så må jeg prøve å dytte deg ned for å bli høyere, og så må jeg ta æren for det du gjør, og så må jeg gi deg skylla for det som går dårlig. Og så kan det integrere de andre til møte, ikke deg. Mange sånne hype greier som skjer, som både er bevisst og ubevisst, mye av det er ubevisst, fordi det handler om en usikkerhet. Å nei, hvis han obrillerer så sterkt, så blir jeg mindre verdt. Da blir det ingen som liker meg. Og så er vi redd for det. Redd for å miste posisjonen, redd for å være viktig. Og så dytter vi andre ned. Mens det som egentlig er det beste for deg, for meg og for verden, er å løfte hverandre opp. Så det som på en måte er den grunnleggende årsaken er å ikke være trygg på seg selv og ikke elske seg selv. Men hvis jeg elsker meg selv og er trygg på meg selv, så kan jeg løfte deg opp. For jeg vet at hvis du lyser sterkere, så blir jeg gladere og du er gladere og verden er gladere. Så jeg er ikke redd for å miste meg selv, for jeg har meg selv. Antidoten til det er å finne tryggheten i seg selv, så jeg vet at jeg kan gå ut i hva som helst og være grunnleggende trygg. Det er som å ha på meg en sånn klatre sæle, som skal klatre en klatre vegg, som går opp 15 meter og så opp i taket på skrå. så er det ganske skummelt, men det blir betraktet tryggere hvis du er sikret. Med en sånn klatreserda og noen som sikrer deg. Og den klatreserda finnes inni oss, i noe vi kaller nærværet vårt. Så det at vi er til stede. Og det gjør at jeg vet at uansett hvor på snøra det her seminaret går, så er jeg meg. Og jeg er alt jeg lengter etter. Og jeg er kjærlighet, og jeg er overflod, og jeg kan være slappet. Jeg kan hvile som den jeg er. Og så blir det jeg gjør nå et uttrykk for det som kommer gjennom meg, som jeg kjenner glede av, og som jeg kjenner er sant og riktig for meg. Og så kan du ta imot det akkurat som du vil. Det er opp til deg. Hvis jeg får lov å stå her og snakke om det jeg brenner for, så er jeg fornøyd. Og så blir resten en bonus. Så jeg gjør så godt jeg kan, og så må jeg overlate til andre å være med og ta det videre. Jeg kan annotere. Så min liker jeg ikke avhengig av at du synes at dette er kjempestas. Jeg er lykkelig, og så gjør jeg dette, og hvis du også synes det er kjempesatt, så er det en bonus. Og det er en sånn grunnleggende fin holdning som gjør at jeg er fri, og som gjør at du er fri. Det er mye viktigere at du er fri. Så det er en sånn grunnleggende holdning, da. Hvor ting blir en feiring. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg ikke satser totalt. Jeg vil jo. Det er grunnen til at jeg ikke begynte å snakke om hvordan vi kan leve hjertets potensial. Blælæ, tokeprat. Jeg begynner å snakke om noe som er relevant for deg, som gjorde at jeg stilte noen spørsmål, og så fikk vi håndsopprykning, og så gikk alle hendene jeg været på de tre første spørsmålene, da visste jeg, ok, da er det det vi skal snakke om. For da er du riktig person. Så jeg gir jo alt jeg kan for det, og jeg vil jo veldig gjerne at du blir med meg videre, og at vi gjør masse gøy sammen. Og hvis det ikke går, så blir jeg lei meg og føler at jeg har misslykkes. Men det går over. For det er noe annet i meg som... Fordi det å bli glad og det å bli lei seg, jeg føler at de kommer og de går. De kommer og de går. I går var jeg kjempeglad. I tre timer. Kjempeglad, ekstatisk. Og så var jeg kjempelei meg i tre timer etterpå. Og jeg vet hvorfor. Og det var helt greit. Men jeg var den samme uansett. Wow, hva en erfaring! Begge to er erfaringer. Det går fint. Det første elementet av de fem elementene er å finne den grunnleggende tryggheten, og det gjør vi med å øke nærværet vårt. Det betyr å bli bevisst på den vi er her og nå uten å gjøre. Det kan vi komme tilbake til senere, for der er det mye jeg kan gå med borti. Det andre er å finne ut hva jeg egentlig vil gi til verden, hva er min gave til verden. Hva er det som er min sang? Hva er det som er min dans? Hva er det som jeg trenger å si som er sant for meg? I det vi finner det, så skjer det noe med oss. De av dere skal vi se. Jeg skal ha en påstand, og så kan jeg høre fra dere som har vært med på sånne retreats, nett til sydmøte, med Coach Utåndelsen. Når vi gjør den øvelsen om å finne din gave til verden, og folk står i ring og sier det, er det noen som har en følelse av at rommet letter, og at folk letter fra bakken? Ja, yes, nettopp. For det er en sånn kraftig forholdelse som sitter på turbon i oss selv. Det er å finne retningen sin. Så det første er å finne tryggheten sin, og det andre er å finne retningen sin. Og så er det tredje, det er hvordan vi møter disse monsterne under senga, hvordan vi møter trollene inni seg. Og det har vi snakket om allerede. Og så er det, når vi nemlig finner ut at jeg er trygghet, og jeg ønsker å gi alt dette til verden, og jeg kjenner at jeg holder meg selv igjen fordi jeg er ikke god nok, jeg er ikke verdt det, ingen vil ha meg, ingen vil høre på meg, ingen vil dit, ingen vil dato, stakkars lille meg, alt det der. Og så møter jeg det, og så transformerer jeg det, steg etter steg etter steg. Jeg har nesten vist dere alt med det. Jeg snakket om de trollene kan møtes med å være med det, og andre kjennsessetninger, så er den viktigste måten å møte det på, er det vi kaller leadership art transformasjon. Og det har jeg tenkt å demonstrere for deg denne helgen. Hvis jeg snakker om noe nå, så blir det sånn konseptuelt, blue. Hvis jeg viser det her, så kommer du til å si, aha. Det kjenner jeg igjen. Dette har jeg opplevd, og nå vet jeg hva det er. Det vil jeg gjøre mer av. Så det jeg tenkte å vise deg, det er å demonstrere det her på scenen. Så da kommer vi gjennom det. Men det som skjer når vi har kommet gjennom det, da har vi plutselig åpnet et helt nytt lag. Vi blir større inn i oss, og vi har dundrende kontakt med oss selv. Og da er det noen andre drømmer som oppstår. Noen større drømmer. Og hvordan kan vi virkelig gjøre dem? Hvordan kan vi få dem til å bli virkelighet? Jo, det er selvfølgelig en steg for steg prosess på det også. På å leve hjertets drøm. Og det siste av elementene er hvordan du kan uttrykke dette og kommunisere det til andre. En naturlig ting er å kommunisere på en anerkjennende måte, som er et helt tema i seg selv, men det handler om å skape dyp personlig kontakt med alle du snakker med. Hvordan tar du dette ut i verden? Ved å stille noen spørsmål som gjør at du finner ut hva folk rundt deg er opptatt av. Ikke hva du mener at folk burde være opptatt av. Og nå som du har kommet så langt som dette, og du enda ikke har stikket, så tenker jeg at jeg kan dele noe hemmelig med deg. Jeg hadde en veldig fin samtale med en fininge her i stad, som hadde lyst til å ta sitt konsept ut i verden, og som hadde en kjempefin plan på det. Bortsett fra at en plan kanskje ikke er det verden er klar for. Det vet vi ikke, før det testes. Så da fortalte jeg det at det var leadership art, sånn som jeg underviser det nå. Det bare kom til meg på Bali. kom til meg, hørt. Ganske airy-fairy å si. Men det var ganske airy-fairy. Jeg våkna klokka to om natta, og så spratt jeg opp og var bare så lyninspirert. Og som du allerede har skjønt, så er jeg glad i sånne kladdebøker. Vær så god med den tidlige gave. Sånne kladdebøker. Så jeg spratt ut på verandaen, Så skrudde jeg på en lyspære, for det var bøkkmørkt. Det er mørkt, så jeg hang en lyspære ned på verandaen der. Skrudde jeg på den, og så fikk jeg seg kladdboka mi, og blyanten min, og så begynte jeg å skrive, og skrive, og skrive, og skrive. Og så kom alle insektene på hele balen din til det ene lyset. Så det var en sånn tett tåke av insekter. Men jeg skrev, og jeg skrev, og skrev, og skrev. Fra klokka to, sammenhengende til klokka seks. Og så var det helt stopp. Da var det ikke mer å skrive. Så gikk jeg og la meg sove en time, og så var det ny dag. Og jeg følte meg utmerket utvilt. Så på plass. Men jeg la meg litt tidlig. Så neste natt klokka to. På med den, velkommen alle kjære venner. Skriv, skriv, skriv, skriv, skriv, skriv sammenhengene helt så krampaktig til klokka 6. Og til slutt, det var ikke denne boka, det var en bok som var så tjukk. Hele var gjennomskrevet. Og her var det bare dette er leadership art. Dette er det jeg skal dedikere meg til de neste 25 åra. This is it. Og da var jeg selvfølgelig veldig inspirert og veldig full av inspirasjon, og kanskje ikke så tilgjengelig. Men folk merket på meg at han der, han har spist et eller annet som jeg også vil ha. Så folk kom jo på kursene mine og sånn, men de skjønte ikke et skvitt av hva jeg prøvde å formidle. Fordi jeg klarte ikke å finne ut hva de trengte. Jeg var bare ååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååå Ja da. Så det gikk ikke så bra. Det gikk ikke så bra. Grunnen til at jeg forteller deg det, er fordi når vi finner ut hva som er disse fem stegene for å komme til drømmeland, eller komme til å leve det vi ønsker oss, det vi lengter etter, så er det å kunne kommunisere det helt essensielt for å kunne nå andre mennesker med det. For det er veldig fint å sitte der i hula si, selv om jeg har vært munk. Det er veldig uproblematisk å være munk. Eller det er selvfølgelig en steinarkamp, men plutselig, det er jo det, det er det, seriøst. Det skjer masse inni der. Men nå er det endelig bare... Da skjer det. Det er veldig, veldig vakkert. Men så er det å gå fra den der... Til å faktisk leve, da. Bare... Å, det var så fint. Hæ? Hva mener du? Skal jeg betale for bussbilitten? Så det å komme fra en sånn buddhahud-eufori til å interagere med en fyr som sitter i blå skjort og sier, ja, ja, ja, det er 32 kroner for å sitte på her. Kroner? Trenger du penger da? Så det er ikke så veldig hensiktsmessig. Så å bridge det, å ta det inn i livet, det er en prosess. Det er derfor jeg snakker om det som fem elementer som må være på plass. Og for å ikke bli oppfattet som han raringen som ikke kan betale for bussen en gang, Så måtte jeg finne ut, hva er det folk egentlig er opptatt av? Og hvordan kan det være det som folk går og tenker på allerede? Den samtalen de har med seg selv. Jeg vet ikke om du har opplevd å ha en indre dialog? Så den samtalen du har med deg selv, hva er den samtalen folk rundt har i huet sitt? Hvordan kan jeg på en måte rekke opp hånda i den samtalen og si, du, nå har du tenkt på dette ganske lenge. Vil du ha en vei videre? Og så tilbyr de det. Måten å gjøre det på, som jeg finner er veldig effektiv, er å snakke med folk. Ikke tro, ikke innbilde meg hvordan de har det, men å spørre dem hvordan de har det. Så det var det jeg tenkte at det skulle handle om denne helgen her. Så hvis du har vært med meg helt til nå, så la meg høre. Høres det ut som noe du har lyst til å være med på? Ja! Yes! Bra! Godt! Fint! Da gjør vi det.