Peter Svenning recounts sharing what he calls the scariest disclosure of his coaching career: admitting he was stuck in resistance despite 15 years of experience and mentor support. He explains why publicly revealing his vulnerability was the right choice after hearing students (Linda, Nina) report it gave them calm, hope, and permission to be human in their own processes. He argues that coaches (and others) can help while still being in process—authenticity, presence and vulnerability create trust and deep connection—and points listeners to a personal letter and explanatory video on his website for those who feel they must be perfect before helping others.
Chapters
Nå skal jeg dele det skummeleste jeg noensinn har delt, og jeg skal også fortelle deg hvorfor det var riktig. Hvorfor jeg delte mitt mest sårbare og min mest sårbare prosess, og hva det har lært meg. For det føltes nemlig skummelt å dele at jeg etter 15 år som coach, og en som er utdannet mastercoacher, satt fast i min egen motstand. Og innrømme at jeg visste hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde til og med en mentor som viste meg veien. Alt lå til rette for meg. Men likevel så gjorde jeg det ikke. Og viste at mesteren, en som jobbet med dette hele tiden, også hadde sine indre kamper. Men jeg gjorde det likevel. Og det som skjedde etterpå, det lærte meg noe fenomenalt om coaching. En av deltakerne i Mastercoach-utdannelsen, Linda, hun fortalte meg Mastercoach-webinaret her om dagen. Det at du la ut at du gikk gjennom en egen prosess, det har gitt meg en enorm ro. Jeg kan faktisk gjennomføre dette studiet og starte selv om kriser kommer og kriser går. Nina, en annen ny deltaker, sa at det ga meg håp og det styrket min motivasjon for å våge å være synlig, selv mens jeg er i min egen prosess. Og da skjønte jeg det. Min sårbarhet ga dem tillatelse til å være menneskelig de også. Min ufullkommenhet ga dem håp. Åh, kom an. La oss ikke lure noen. Det ser ikke akkurat fullkommen ut. Og min prosess ga dem frihet til å ha sin egen prosess. Og det her endret alt jeg trodde om coaching. Jeg hadde trodd at for å hjelpe andre så måtte jeg ha løst alle mine innenproblemer, være perfekt og ha alt på plass, skjule mine egne kamper og utfordringer. Vente til jeg var klar før jeg kunne hjelpe. Kanskje jeg ikke hadde trodd så hardt på det, men det har likevel vært det. Jeg har holdt noen brist her. Men sannheten er den motsatte. Vi kan hjelpe andre mens vi selv er i prosess. Vår sårbarhet skaper tillit og dyp kontakt. Vår ekthet gir andre tillatelse til å være ekte. Og vi trenger ikke vente på å bli perfekte. Faktisk så stilte jeg spørsmålene direkte til mine egne mastercoacher på det her masterwebinariet, hvor jeg fortalte om både prosessen min og transformasjonen, og hvordan jeg hadde delt det, og fikk høre fra Nina og Linda. Og så spurte de alle sammen, det her er det viktigste, sa jeg. Har jeg vært verdifull, har jeg bidratt til din reise, selv om jeg har vært i min egen prosess? Og absolutt alle svarte et unnsomt ja. Det har jeg jo. Jeg har hjulpet dem å se drømmen sin, jeg har hjulpet dem å finne budskapet sitt, målgruppa si, budskapet sitt. Jeg har skrevet budskapene, meldingene. Jeg har hjulpet dem å finne folk å sende til. Jeg har hjulpet dem å få sine første samtaler med potensielle klienter. Jeg har vist dem hvordan de kan få de samtalene. og få folk til å si ja uten at de trenger å selge seg selv. Jeg har vist dem hvordan det skreddes ut coachingprogram, jeg har designet for coachingprogram, jeg har laget mange sosiale medieposter, oppfølgingssystemer for dem, og jeg har hjulpet dem en gang og bygget coachingbusinesser, imens jeg har stått i min egen prosess. Fordi Det som hjelper mennesker er ikke at jeg er perfekt eller at du er perfekt. Det er ikke perfeksjon som er det vi trenger. Det som hjelper, det er iktighet. Det er tilstedeværelse, nærvær, sannhet og øvning til å se andre der de er. Og dette gjelder ikke bare for meg som erfaren coach som har gjort dette siden 2008. Det gjelder for deg også. Du trenger ikke ha løst alle dine problemer for å kunne hjelpe andre. Du trenger ikke være perfekt for å gjøre en forskjell. Du trenger ikke vente til alt er på plass. Du kan hjelpe noen her nå, i dag. Akkurat som du er. Med alle dine prosesser og alle dine utfordringer. Fordi det er der den virkelige magien skjer. I møte mellom to mennesker som begge er i prosess. I den ekte forbindelsen, dype kontakten som oppstår når vi slipper fasaden. I den dype tilliten som skapes når vi våger å være sårbare. Så spørsmålet er ikke, er jeg god nok til å hjelpe andre? Spørsmålet er, våger jeg å være ekte nok til å skape ekte, dyp, mellommenneskelig kontakt? Fordi det er det som er greia. Det er der transformasjonen skjer. Jeg sier dette med dyp takknemlighet for alle som våger å være ekte nok. Og du, hvis du har holdt deg tilbake fra å hjelpe andre fordi du ikke føler deg klar ennå, eller perfekt nok, så her skriver jeg et personlig brev til deg som befinner deg akkurat i denne situasjonen. Der deler jeg hvordan din iktighet og din sårbarhet kan bli din største styrke som coach, og ikke din svakhet. Du finner brevet i enten e-posten jeg sendte deg, eller ved siden av denne podcasten, eller videoen, eller hvordan enn du konsumerer dette nå, eller til og med på Facebook. Så kan du finne det, linken skal ligge under her, eller ved her. Og der finner du brevet, og sammen med brevet så får du en video, hvor jeg går gjennom hederfullsofien bak utentisk coaching. Så linken finner du der, det er på nettsiden min, peterschenning.no, tror jeg. Eller på bli mastercoach.no. Anyways, du finner linken der. Fordi verden trenger din ektighet. Så les brevet nå. Masse kjærlighet til deg. Vi ses snart. Vi prates.
