Fra frykt til frihet - fra en magisk barnebok

I morges så våkna jeg klokka fem over seks over at det var to barn som krep inntil meg. En fireåring her og en femåring her. Og så hørte vi regnene som slo mot ruta. Og så var det mørkt ute. Og det var tidlig om morgenen. Og vet du hva de barna sa? De sa til meg. Åh, pappa, kan ikke du lese en bok? Åh, vet du hva? Det var akkurat det jeg gjorde, og den boka, den var så bra at jeg har lyst til å lese den for deg også. Så, her kommer den. Det som er at boka jeg tok fram er denne her som heter Henry og bokbyen av Rigmo Larsen og antagelig illustrasjoner av Laila Marie Husby Hansen, gitt ut på et forlag. De har ordnet det selv gjennom et fantastisk print-on-demand løsning som heter boldbooks, men partumforlag.no. Da vet du det. Det er derfor han kommer. Og her er det noen nøkler, som jeg skriver ved den posten også. Her er det noen store, viktige nøkler til hvordan vi kan bevege mennesket fra frykt til frihet, fra fortvilelse til håp, fra mørket til lys, fra sorg, fortvilelse til glede og lykke. Og det vil jeg vise deg noen utdrag. Boka er ikke helt kort, men du ser mine elegante små bokmerker her. Så jeg skal med mine voksne øynene kunne se hvor jeg skal. Jeg begynner å lese midt i drama, fordi jeg kommer til å legge ut litt om hva jeg mener også. Så bare se på det bildet der. Se på det bildet der. Yes, det var sånn jeg burde begynne videoen, vet du. Holde frem det der. Er det noen som kjenner seg igjen? Hør her. Hemmeligheten min begynte å ta så stor plass i kroppen min, at det var vanskelig å klare å tenke på noe annet. Og hvis du forestiller deg, fordi du ikke helt står rundt frem mot det, Men du kan forestille deg at det er noe du egentlig vil, og du har kanskje sett konturen av det, og smakt litt på det, men så har du ikke følt det er god nok. Du har ikke følt at du kan klare det. Du har ikke det som trengs. De andre klarer det, men kanskje ikke du. Og så har du en sånn, ja, men jeg vil dit, og jeg er her. Jeg vil dit, og jeg vil her. Og så er hemmeligheten så stor at det begynner å ta større og større plass i kroppen din, og det er vanskelig å klare å tenke på noe annet, eller så videre. På innsidene av hjertet mitt satt et lite svart monster, som skremte meg på natten og visket uhyggelige ting til meg i øret. Du er dum. Du kan ikke lese. Der handler det om å lære seg å lese, blant annet. Du er dum. Du kan ikke. Fyll inn det du føler du ikke kan. Henry Huleboer, som han heter, Dragen Henry. Han er der, Dragen Henry. kan ikke skrive navnet sitt. Så, fyll inn ditt eget navn da. Hva er det du ikke klarer? Som er en sånn mørk hemmelighet som gnager i deg, som gjør at du ikke tenker på annet enn at det holder deg tilbake i livet du ikke har forlevd livet ditt. Uansett hvor jeg gjemte meg, eller hvor rast jeg lørt, så satt det lille svarte monsteret fast, og klamret seg til hjerterota. Noen ganger, da jeg lå der i mørket i hulen min, ramte store tårer ned fra øynene mine. Huden min kjentes alt for trang, og det var ekstra vondt å være ensom. Det er der drama kommer inn, og det er der jeg tror at vi som er coacher, og som elsker å løfte andre som er menneskehjelpere, også hvis du ikke vet hvem jeg er, så heter jeg Peter Svenning, jeg har blant annet skrevet i en bestsellende bok som heter Løft andre og deg selv, som vet at det handler om det her å få tak i, å møte mennesker når de står i denne disprasjonen, og løfte dem over i lyset sitt og i flyten. Jeg har en helt ny bok ute også, som du finner på www.coachbook.no Den heter «Bli mastercoach», som handler om de dype metodene vi bruker for å kunne snakke med folk, helt alminnelig med vanlige spørsmål, og så kommer de i kontakt med det her monstret i den hjertelåtene som enda førstående gikk fra, og får kontakt med det der «Au, men det er ikke noe blivende sted, det er ikke sånn vi ville at det skulle være». Han møter da en helt. Jeg skal vise deg hvordan helten ser ut. Helten har hjertets mot. Jeg må bare vise deg. Han er veldig, veldig kul. Se på han. Så den helten kan du være da, som hans dekors. I den ene hånden hadde Musa et tynt, nesten usynlig sverd. På hodet satt en brun hatt. Musa løftet hånden i været og spydde ut luften. Fortvil ikke! Sebastian er her! Du er den tøffeste dragen i verden, og nå skal hemmeligheten forsvinne. Jeg skal lære deg. Og så kommer reisa, og det vi gjør, er at når vi treffer folk som kjenner at de skal noe mer, men at de kjenner at de holder seg igjen, hva enn det er, men de har den der viskende janteloven i huet, som sier du er ikke god nok, du klarer det ikke, de andre klarer det ikke, og du er ikke verdt det, og hvem er det som vil høre på deg, og det er best ikke å ta ord og forsamlinger, og det er best ikke å være synlig, og det er best ikke å vise seg frem, og det er best ikke å gå for drømmen din. Det er mye bedre å heller dø med den, og gå og grave med den, og la alle evnene dine gå til spillet. Det er det den stemmen sier. Den stemmen er falsk. Den stemmen er ikke sann. Sannheten er inni deg. Den kommer fra hjertet. Men den her er en monster som ligger og knuger. Det kan vi møte. Ikke ved å dunke det med en sverd. Men det er morsomt at han har et lyssverd, for det har vi også. Fordi det som er greit, i stedet så møter vi det med kjærlighet. Med en klem. Og det kommer det til om et øyeblikk. Fordi, hva er det som skjer her? Hmm. Ok. Når denne musa nå frister med en frihet, så sier Henry Dragen. Jeg kjente at kroppen min frøste is. Dag etter dag, sier han. Dag etter dag har du gått frem og tilbake utenfor hula di og gravd deg ned i mørket. Oi, tenkte jeg. For jeg sa, det var ikke så lurt. For jeg liker ikke mørket så godt. Og det er jo at vi mennesker, vi graver oss hele tiden ned i begrensningene våre, selv om vi egentlig ikke bygger dem, men vi vil jo være fri. Vi vet at det er vår natur å være glade, varme, avslappet, kjærlighetsfulle, frie, og med en dyp innre ro. Det er den vi er. Det er det vi egentlig er. Og så lever vi i en sånn begrenset versjon av seg. Nei. Uffa meg. Men hvordan skal jeg gjøre dette alene? Hvor skal jeg klare å finne så mye mot, sier Dragen Henry, her han bøyer seg ned mot musa. Og musa har et eller annet der. Ser du det? Ser du den lille der? Det er kanskje ikke så lett å se. Jeg har et magisk frø her som skal få ... Og det vil gi deg motet du trenger. Men det viser ikke alt, for jeg er jo ikke hele historien her, men det er en veldig bra bok, så du bør skaffe deg den. Og det som er greia er at det frue, det frue finnes allerede inni oss. Så det vi gjør når vi møter folk som står fast og sier for eksempel, jeg synes det er så vanskelig å snakke i forsamlinger, jeg vil så gjerne være den som tar ordet på jobben og sier min mening før det ikke blir sett og hørt, det blir oversett. Eller, jeg kjenner jeg har en stor drøm om å gjøre en forskjell for andre, men jeg tør ikke helt, for hvem er vel jeg, og jeg har jo ikke, all den sertifiseringen som trengs, så jeg har vel ikke, det er ingen som vil høre på meg, jeg er god nok, og hva om jeg ikke klarer det, hva om jeg mislykkes, og hva om alle ser meg og sier hvem er du ut, så tro at du liksom skal være en coach i hjelp av andre. Alle de stemmene, de er som et sånn svart monster som henger rundt hjertelottet vår, og knuger oss og holder oss tilbake, og det verste med det er at alt går glipp av, for hver dag det monsterforholdet herier, så får ikke du levd drømmen din, du får ikke gitt din gave, du får ikke vært i den flytende og uendelige kjærligheten som kan flytte gjennom deg, som du kan kjenne på, Så hva gjør vi med det? Det her frøet, det er å anerkjenne det. Det er å møte det. Første vi gjør er å si ok. Så vi coacher folk, vi får tak i de her tankemønstrene, så sier vi hvordan påvirker det livet ditt. Når du snakker om det, hvordan kjennes det? Og når du snakker om det igjen, altså vi gjør det litt lettere, men må bare vise deg gangen i det. Undertekster Hvor kjenner du din kropp og hvilken farge, form, tekstur har det? Hvordan virker det? Og så anerkjenner vi det. Akkurat nå i dette øyeblikket er det helt ok for deg at det av Ai-Media er her. Nei, det er vondt og vanskelig. Ok, hun kan jo anerkjenne at det faktisk er her, uten å kjempe mot dataet som det ikke finnes. Bare si at, vet du hva, det er faktisk her. Jeg anerkjenner akkurat nå at dette er her. Akkurat som det her er en datamus. Magisk er det faktisk. Jeg legger den der. Hvis jeg nå skal late som det ikke finnes. Tenk på noe annet. Kanskje legge et teppel på. Her borte! Fortringning kalles det. Alle gjør det hele tiden. Eller ignoranse. Ignorere det. La det som det ikke finnes. Det er også en veldig vanlig måte å gjøre det på. Eller, hm, la oss lage en ny tankebane rundt. Blir ikke borte, skjønner du? Alt det er symptombehandling. Det er som å ta en pille for å ikke kjenne det som egentlig hervirer i deg. Det er som å ha et dypt, dypt, dypt sår som trenger behandling, stell og noen steng, og så smelter det på et plass til å håpe at det går over. Sånn er det ikke. Så vi kan ikke gjøre de overfladiske coaching-teknikkene. Vi må gå dypere. Vi er nødt til å si ok, det er her. Og det er det første skriptet. Og det er det magiske frua er å hjelpe oss å anerkjenne det. Og si «Det her er jeg faktisk». Og jeg anerkjenner at det er her akkurat nå, selv om jeg ikke liker det, selv om det er vondt og vanskelig. Men så må vi også ha en dypere innsikt, som vet at det som er her i oss, den klumpen i brystet, den klumpen i magen, den følelsen i skuldra, det åke, den tunge følelsen, det er her selv om det ikke er gøy. Men det er her fordi det er en feilkobling inni oss. Det er her fordi det vil holde oss trygg. Og det holdt oss trygg en gang. Tilbake i fortiden, sånn typen over tre år eller et eller annet, så holdt det trygg. Det gjorde en strategi. La meg ta en veldig kort historie. Jeg var veldig ivrig på å gå på ski i førskoleålder. Og så vant jeg at skiren, og så skulle jeg inn på et forsamlingshus og ta imot premie. Og så ble jeg tatt opp på scen, og så var jeg et sensitivt barn som tar inn veldig sterkt alle samsuttrykk og blir litt overveldet og viser litt mye. Sånn er jeg fortsatt. Og så kom jeg opp på den scenen, og der var det et lakka tregulv, og sånn 80-talls skistøvler som gikk rundt og sa kvekk, kvekk, kvekk, kvekk. Veldig høyt, tenkte noen hundre folk sånn. Og så, når jeg stod på scenen, som om ikke det var nok, så begynte alle å klappe for meg. Og det var sånn overdøvende rydd. Det var så forferdelig at jeg ville trekke meg unna. Så det var en overveldende opplevelse, og det har vi alle hatt mange av, og så er reaksjonen vår for å holde oss trygge, for å komme oss unna ubehaget, er å gjøre noe. For eksempel å trekke seg tilbake, og flykte fra situasjonen, og fryse til av gata som man er usynlig, eller kjempe imot noe sånn, ikke alle, slutt å klappe nå! Fight. Så vi har forskjellige instinktive reaksjoner, og akkurat da, når jeg var sånn typ fem år, så var det en klok måte å gjøre det på, å komme meg av scenen fort for å slippe det brokke. Men så holdt jeg det mønstret lenge, i flere år. Og hadde jeg fortsatt holdt det, så hadde ikke jeg stått her og snakket med deg nå. Fordi jeg turde ikke være synlig i tørket til ord og forsamlinger. Første dag på skolen, så tørker ikke opp hånda. Og nok om meg, tilbake til deg. Nå har du hatt en eller annen hendelse, som har vært så viktig, at du har holdt deg trygg. Men så ble det et mønster som har satt seg fast, og nå er det midt i fleisen på oss. Det er her hele tiden. Så da må vi anerkjenne det, og så må vi finne ut hvor det sitter, og så må vi gi det en klem til det neste. Og så må vi begynne å stille et spørsmål til det. Hva er det egentlig du vil? Og så utholder det at det er her fordi det ønsker å kontrollere oss. Ja, det høres ikke så sweet ut. Ok, videre da. Hva er det egentlig du vil bakgjennom for det? Åja, bakgjennom for det, så vil det ... Ha all makt. Åh, doll. Men det tror du da det trenger å ha for å holde oss trygge? Så hvis du får all makt da, hva får du da? Ja, da får jeg trygghet. Åh, sweet. Det var ditt, ville jeg. Da vet jeg at den går inn i et rom, men la oss gå dypere enn det. Hvis du får all tryggheten du ønsker deg, hvordan ville det sett ut? Åh nei, da ville jeg vært fri. Åh ja, ser du? Da har vi gått liksom dypt inn i kontroll og makt, ned til trygghet. Kanskje er det flere steg på veien, men i alle fall vi beveger oss igjennom mørket, og så finner vi essensen i blokkeringen. Og så kommer vi ut på andre siden. Når det er trygt og du vil ha trygghet, og så får du all tryggheten, og da vil du føle seg fri. Når du føler deg helt fri da, for all friheten i hele verden, ja da vil jeg føle meg Klare for utfolds og ekspansjon. Hvordan ville det sett ut? Og så får vi mer og mer levende bilder av det. Og så spør vi hvem det er klumpen i magen for å bli ekspansjon. Og det er måten vi blir kvitt blokkeringene våre på, og går over i en vild, heftig, nydelig blomstring. Og det er sånn som vi leadership part mastercoachene gjør det. Jeg forklarer hele prosessen i den boka som du finner der. på coachbook.no, du får den helt gratis. Det er fordi jeg vil gjerne gi det her til deg, og hvis du etterhvert har listet om metoden, og ser hva det er, du får til og med en bonus trening som gir deg som en bonus der. En overraskelse egentlig. Der får du alt det du trenger, og hvis du har lyst til å fortsette å jobbe med oss, så har vi en mastercoach, altså et fellesskap som gjør det her hver dag. Men det er bare for de som er interessert og vil det. Det som skjer da i denne transformasjonen, den har du her. Ser du samme dragen? Nå i en klem. Dette forklarer denne ekspansjonen jeg snakker om i en barnebok. Her, en klem. Det var min aller første klem, og det føltes helt ubeskrivelig godt. Jeg hadde aldri før blitt kalt en venn, men jeg kjente at den gode varme følelsen ordet ga meg gjorde meg godt. Det lille svarte monsteret var som sunket i jorden, eller helt forvandlet og helt borte. Noen ganger så husker ikke folk at jeg måtte engang. Og hjertet mitt boblet over av lykke. Gabon! Nå var det lettere å holde kroppen min oppe, for første gang i livet mitt var jeg ikke lenger ensom. Og det er det jeg ville dele fra den fantastiske boken Henry og boken min, som jeg anbefaler alle å skaffe seg og gi til alle du kjenner. Og så tenker jeg at den prosessen som er beskrevet så vakkert, er jo at vi alle er knuget fast, og at vi alle kan bevege oss over i den vi er ment til å være. Og det er mulig for deg også, Minner. Så hvis du føler deg inspirert til det, så kan du også faktisk få denne bokaen min. Løft andre ord av deg selv på peterskjønning.no, så kan du finne bokaen min. Jeg tror det er en sånn gratis bok øverst. Jeg har endelig ikke lagt opp den nye bokaen min her, som heter «Bli mastercoach», heter denne boka. Og den er en ganske kort lesning, jeg tror det er 64 siger, så det går like godt som å lese en barnebok. Og den kan gi deg innsikter om hvordan du kan bruke evne dine, omtenksomheten din, kjærligheten din, varmjertigheten din, omtanken din, til å løfte andre og gjøre verden til et bedre sted. Og nå sier en av mastercoachene, det her er kjempemorsomt, det her visste ikke jeg, en av mastercoachene heter Hilde Ring Sørensen, hun sier, god morgen, herlige venninna mi i Riggemor sin bok. Hilde kjenner Rigmor, kan ikke du dele denne med Rigmor? Hei Rigmor, hvis du ser dette, for en fantastisk bok du har skrevet. Jeg ærer deg for sannheten og visdommen, altså formidler du det til barn, du formidler det med kultur og med bøker, med kjærligheten din til bøker og visdommen, innsikt og godfølelsen det gir, er så fantastisk. Så heia Rigmor. Alle dere, dere kan, kan ikke du Hylle og eventuelt Rigmor hvis dere kommer hit, legge en kommentar under med en link til hvor man kan få kjøpe boka. Hvis Tilde eller Rigmor gjør det, så blir jeg superglad. Og jeg er så takknemlig for at jeg fikk lov å lese for den. Og jeg prøver ikke å ta kredit for noe av dette her. Dette er Rigmor og Laila Marie sitt verk. Det er helt fantastisk. Anbefales til alle. Og det kan inspirere oss alle til å gjøre en større forskjell i verden. Apropos kommentarer under. Nå er jeg live her, og du kan legge noen kommentarer hvis jeg ser at du har vært der. Jeg vil gjerne høre hva som er det viktigste du tar med deg fra denne videoen. Jeg er jo her klokka morgenen, og da er det en Facebook-user som sier god morgen, mens en annen Mastercoach sendte et grønt hjerte. Så å legge inn en kommentar kan være så enkelt som å bare legge inn et hjerte under her. Og det er det jeg ønsker meg for deg i dag. Og så vil jeg veldig gjerne si tusen hjertelig takk for at du så på. Jeg håper det inspirerte deg til å legge merke til de gangene du holder deg igjen. For av og til så gjemmer det her svarte monsteret seg. Så det blir liksom borte for oss. Men vi kan omfavne det. I det enkle også. Så det kan være for eksempel at nå fikk jeg lyst til å legge inn en kommentar. Men tenk om noen ser meg og tenker at jeg liker sånne rare ting. Du behøver ikke legge inn kommentaren, men la oss bare si at det skjer. Så kan du gi deg selv en klem akkurat nå. Og så kan du bare si ... Jeg ser deg. Det er ok. Hvis du vil ha den fulle setningen vi Masterkortene bruker, så er det ... Ja, Anne kjenner alt dette. Hva er den her? Helt til bunnen av her. og helt tilbake til da du oppstod. Det er helt ok. Måtte du finne fred, kjærlighet og ro med den setningen? Katharina sender hjerte. Ild og vann som tilsammen blir løylet, som er den magiske opplevelsen vi deler Katerina sammen i Basto. Katerina er bastemester, vi tar bastemesterkurs sammen, det er veldig gøy. Men hun er også lege og behandler og terapeut og fantastisk. Og vi har holdt basteritualet sammen, det er veldig gøy. Hei Katerina. Og så skriver Hilde, tusen takk. Ta med at vi trenger ikke bære på monstret, men gi det en klem. Tusen takk for innsikten din. Og det er, vi har alle små monstre, små delpersonligheter, små viskende stemmer inni oss, og de stemmene, de holder oss igjen, vi trenger dem ikke. Men det den trenger, den trenger oss. Den trenger en klem. For de er der, og de har kjent oss så lenge, og vi trengte det en gang, og så har det låst seg. Det er som om jeg var, Jeg gjemte hånda mi en gang. Jeg trengte å gjemme det. Jeg vet ikke hvorfor. Men siden, så har den vært borte. Og nå har jeg bare en hånd igjen. Det sa femåringen min en gang. Tenk at vi har hender. Tenk at vi har to hender. Så takknemlig kan det være for å ha to hender. Se så mye jeg kan bruke to hender til. Det tenker jeg ikke alltid på. Nå, her har jeg en. Og så kan jeg frigjøre det mønstret som har blokert meg, holdt den andre hånda igjen. Og så er det to. Og tenk så mye mer, jeg kan gjøre sånn, jeg kan takke deg, jeg kan klappe, jeg kan danse, og jeg kan drikke med to hender. Hør den norske ting. Jeg kan gjøre veldig mange morsomme ting med to hender. Og når vi tar fatt i blokkeringene våre, gir dem en klem, så blir vi fri. Og det er det jeg ønsker for meg, for deg, og for meg, og for alle. La oss være fri, la oss støtte og løfte hverandre, og måtte du ha en deilig dag videre. Takk for at du var.