Frykten for ikke å være god nok, ikke være akseptert av andre, og ikke være inkludert

Her fikk jeg en veldig, veldig, veldig fin kommentar, og den må jeg bare ta meg tid til å svare på. Det er fra deg som skriver at det ble vanskelig å konsentrere deg for konsentrerelse, fordi det var så mye som skulle ut. Du skrev også en veldig fin Facebook-oppdatering om at du gledet deg til å få opp seminariet, og nå har du også fått opp «Jeg er sorg» i meditasjonen «Leadership Art»-meditasjon, og det var antagelig i kontakt med livsuppgavene at det kom. Og her skriver du at, og da svarte jeg deg nettopp på at sorgen antagelig handler om at det er en sorg som ikke er møtt, som trengs å møtes, og at du kan gå inn i det og si jeg er sorg, og bare omfame sorgen, og så skriver du tilbake, jeg tror jeg vet hva det er. Dette er sånn fint med webseminar, at jeg kan si noe som kommer til meg, og så får du kontakt med det som kommer til deg, og så deler du det. Og så kommer det mer til meg. Sånn har vi det sammen. Frykten for ikke å være god nok. Altså du tror at dette er det det handler om sorgen din. Frykten for ikke å være god nok, ikke å være akseptert av andre, og ikke å være inkludert. Det tror jeg også. Og de yttre bekleftelsene kommer stadig, fra veninner og seneste dag. Og bevisstheten på dette og disse mønstrene fremhever sorgen. Det tror jeg også. Så lenge vi går rundt med en frykt for å ikke være gode nok, og ikke være aksepteret av andre, og ikke være inkludert, så kommer det en sorg i oss. Og når sorgen og frykten er der, så er det det vi sender ut. Det er som om vi har kringkastingsstasjoner. Alle er vi kringkastingsstasjoner. Så jeg var kringkastig. Forskjellige beskjed rulls. Hei, alt er bra. Yes. Sorg for hjertet. En frykt nede i magen. Jeg er ikke god nok. Jeg hører ikke til. Jeg er ikke akseptert av det andre. Tenk om jeg ikke blir akseptert. Jeg er ikke inkludert. Så kommer den usikkerheten på oss selv. Og så lenge vi ikke kan kurere den usikkerheten i bunn, så kan ikke sorgen slippe taket, og det hjelper ikke hvor mye vi prøver å positive tanken. Hvis vi klarer å møte den frykten, å gå gjennom den og virkelig elske den til bunn, så kan vi løsne det hele. Og det ved å elske oss selv, det trenger bare at vi er oppmerksomme, at vi går baken for. Vi har frykt, og vi har kjærlighet. Kjærligheten er uendelig mysterie, og vi kan velge å skifte oppmerksomheten til nærværet vårt, og dermed hvile i den kjærligheten som er oss. Og så kan vi møte frykten derfra. Da har vi mode og kjærligheten til å kunne møte frykten. Når vi har det, så har vi det som trengs. Så kan vi bare være mode og gjennomgjennommøte og omfamne det og si at det er greit. Ikke krige mot frykten, men møte den og kjenne at den ikke er så farlig. Da blir vi tryggere og tryggere på oss selv. Vi kan elske oss selv, og dermed er vi ikke redd for om andre aksepterer oss. Skal vi se hva mer var det som stod her? Vi er ikke redd for å ikke være gode nok. Vi er ikke redd for å ikke være inkludert. For vi elsker oss selv. Og vi er gode nok. Jeg kjenner for meg selv at jeg er gode nok for meg selv. Og jeg aksepterer meg. Så da er det bare en bonus når andre også begynner automatisk å gjøre det. Og jeg inkluderer meg, og jeg inkluderer alle andre, og dermed blir jeg inkludert. Så det er når min usikkerhet sitter der i magen at den ytre verden gjenspiller det samme tilbake til meg. Når jeg kan bli trygg på det i meg selv. så slipper det, og så begynner omverden å respondere annerledes på meg. Så da sender jeg ut noe annet fra den radiestasjonen, kringkastningsstasjonen i magen. Og da kan den sorgen i prosessen den må møtes, men når den er møtt, så kan den slippe taket, så kan følelser komme og gå, men også være in tune, være tunet til samme kringkastningskanal som magen. Og da også fra det rene hjertet, som en fantastisk dame skrev her etter leadership og heartmeditasjon, Jeg fikk et nytt hjerte. Det gamle ble kastet ut. Og dermed så kan vi fra det hjertet begynne å sende nye bilder opp i hodet. Det gjorde vi også i leadership art med Dershona nettopp. Fra det rene hjertet så sender vi bilder opp. Vi sender følelsen av hvordan det kjennes når vi har det. Og det kjennes trygt for oss. Og dermed så blir verden helt annerledes. Så det tror jeg svarer på det fantastiske spørsmålet ditt. Det takker jeg deg for at du delte.