Introduksjon av Peter Svenning hvor han forteller at han brukte trommer i en flyktningebarnehage for å skape sosialt samspill uten felles språk. Trommene ga et mestringsgrunnlag som ikke krevde kulturell forforståelse; målet er fri selvutfoldelse uten frykt for å gjøre feil. Han nevner å ha spilt med over 15 000 barnehagebarn og vil vise tre enkle prinsipper for å huske øvelser.
Til de av dere som ikke kjenner meg så begynte jeg i flyktninge barnehage hvor vi ikke hadde felles språk. Barna kom med forskjellige morsmål og skulle være der ett år og skulle få et sosialt samspill. Det var veldig vanskelig, det var veldig mye frustrasjon og det var en del slåing mellom barna. Så da brukte jeg trommer for å finne en måte vi kunne være sammen på og få et grunnlag, et mestringsgrunnlag som ikke som ikke fordra noen kulturell forforståelse. Det betyr, du måtte ikke vite om Torbjørn Eigner, og du måtte ikke kunne alle norske barnesanger for å være med. Det holdt å være seg selv, og få en sånn trompefange, og uansett hva du presterte, så spilte det ingen rolle, så lenge du kunne uttrykke deg selv. Og det er også det som jeg brukte som fundament, når jeg reiste rundt etterpå, og turnerte i barnehager, og spilte sammen med barnegruppene der jeg kom, og tilsammens har jeg spilt sammen med over 15 000 barnehagebarn. med disse trommene. Og det er helt fantastisk kule, det er veldig lett å spille på, veldig lett å oppbevare. De går jo inni hverandre, så kan man sette dem opp på en hylle, så kan man ta dem ned. Men man husker, nå skal jeg vise dere de tre enkle prinsippene som gjør at du ikke trenger å glemme noe. Dette er bare enkle ting du aldri hadde kan, som du kan bruke, og så leke deg. Men før det, så er det noe viktig jeg må si. Det går ikke an å gjøre feil. Mhm. Så går det heller ikke an å drite seg ut. Fordi jeg har drept meg ut mye mer enn dere klarer. Så jeg har gjort den jobben. Så det er bare å slitte dere løs.
