A short, conversational monologue (Norwegian) in which the speaker recounts attending a retreat in Bali, describes an energetic Balinese teacher who leads participants in shouting and dancing, and shares the teacher's core message: that happiness is our natural state but can be 'asleep'—so one should "wake up happy." The tone is uplifting and humorous.
Jeg vil gjøre noe helt magisk-fantastisk med deg. Jeg var nemlig på Bali. I høst-vinter. Og det gjør jeg hver høst og vinter. For der har jeg litt skippet hard to retreat. Men der møtte jeg en av Balis visemenn. Og han ser ut som en sånn kongfu-mester. Han er litt sånn oval i formen. Og så har han satt opp håret sitt, langt hår i en sånn knute. Og så har han litt sånn pistrette skjegg. Og så har han tenner som bare spruter ut. Og så har han de magiske øynene hans. Skinner mot deg, og så har han verdenshistoriens heftigste glys. Han bare stråler, stråler. Og så roper han. Jeg var på en event, mann. Hvor han setter på skikkelig heftig musikk, og så roper han bare, shake! Shake! Han må ruste sikkert kameraet sammen med meg, så alle står og shaker. Og så roper han, happy! Happy! Han står bare og roper happy, og jeg ler meg hjertelig. Happy! Og så er det en del folk som står der. Hva mener han, fyren? Og så gir han den filosofiske forklaringen, som bare gir en total opplysning og svarer på alt. Han sier... Everybody is happy, but sometimes happiness is asleep. So wake up happy! Så det er det naturlige tilståndet vårt, at vi er glade, egentlig. Jeg synes at vi glemmer alle bekymringene, glemmer alt det som opptar hodet vårt, og alt det som er så tungt å trives. Akkurat nå, i dette øyeblikket, hva kan jeg glede meg over? Nå har jeg tillatet den gleden. Wake up happy! Vi sees.
