Historien som gjorde alle øyne tårevåte da hun delte den
A Norwegian-language interview in which Peter Svenning invites Siv Elén Lehn to share a deeply emotional personal story. Siv describes meeting her husband, being seen and loved unconditionally, and how that love allowed her to accept herself through phases including pregnancy, depression, illness, major weight gain, and career changes. The dialogue emphasizes mirroring, self-compassion practices, freedom from dependency, and closes with a transformation metaphor (cocoon→butterfly).
Questions this video answers
May 3, 2014
22 years
40 kilo
She states she earned an income three times higher than her husband's at one point.
Chapters
Kjære venn, i dag har jeg en veldig viktig historie å dele med deg. Jeg er her med min venn Sive Lehn. Vi har jobbet sammen i noen dager nå med å komme inn i hjertet og finne ut hva vi virkelig vil leve og lede og skape her på jorda. Det er stort, og det er viktig. Det er helt essensielt. Og vi har jobbet i grupper, så vi har jobbet i en sånn sharing-sirkel, altså hvor alle deler det som er sant for seg. Og i dag så har Sive Lehn delt noe som Ikke etterlort et eneste øye tørt. Og det ville jeg... Jeg snakket med henne, og jeg kjenner på meg at det burde jo bli en bok. Men jeg har ikke tid til å vente på boka, nå i det hele ved. Så jeg vil gjerne introdusere deg for Siv Elén, og få høre hvilken historie hun hadde å dele med oss. Fordi jeg tror at det som driver den historien, er mye av det som driver mange av oss. Og de aller fleste, antagelig deg også. Og det handler om å gå gjennom epoker av livet. Og det er noe som driver oss gjennom denne. Og hva er det? Så hva vil du dele?
I går da vi hadde denne workshop-en så vek jeg opp at den største frukten i livet mitt er å miste mannen min. Og det var skikkelig, skikkelig hevig. Det sette i gang mange prosesser i meg. Og etter workshoppene og sånne ting så fikk jeg frem en skjøp. Så kom det opp en sånn vittig sårg og noen tal. Og jeg bare grein og grein og grein. Og så kom dette til meg da, så jeg delte i dag. Jeg møtte mannen min i verden også. Og jeg hadde ingen planer om å møte den store kjærligheten eller noe sånt. Jeg hadde bare lyst til å ha det gøy. Og så møter jeg han, og så synes jeg han er helt fantastisk. Han tar kontakt med meg på telefonen. Jeg har aldri snakket med han før. Jeg har bare sett han ringe til meg. Og så snakker vi over en time første gang vi snakkes. Og så tar han kontakt og sånne ting, og så forteller han til meg når vi da ble kjæreste og sånne ting at det som gjorde at han tok kontakt til meg, det var at han så lys i meg. Og det var bare en helt fantastisk gave når han sa det. For når han sa det så kjente jeg lyset i meg. Og det var fint at noen kunne se det. Han var den første personen som så det. Og så ble vi sammen. Og så kom det opp fryktelig mange følelser i meg. Følelser jeg egentlig ikke kunne akseptere at jeg hadde. Jeg kjente at jeg var kjelue. Jeg var redd for å miste denne mannen. Og jeg synes kjelue var den dårligste følelsen. Man skulle eie en annen person på det følelsemeste planet. Det var veldig vanskelig for meg å leve med den kjeluesiden. Men til slutt delte jeg den med meg selv. Jeg var veldig, veldig kjemig over dette. Så delte jeg den med ham. Og så elsket han meg. Og da kunne jeg elske meg selv. Og så var vi sammen. Og så hadde vi noen veldig fryktelige hemmeligheter. Så jeg som var helt utrolig store. Og så ikke det var ganske sånn at jeg tørte å dele de med henne. Og så elsket han meg selv om jeg hadde gjort disse tingene. Liksom så styrt seg for dem og meg selv. Og da kjente jeg at jeg kan elske meg selv. Jeg kan elske meg selv selv om jeg har gjort disse tingene. Og jeg følte at jeg elsket Gud også i det måte. Altså han kan elske meg da jeg i hvert fall elsker Gud.
Hvis mannen din kan elske deg, da er det jo Gud som er der. Ja.
Og så... Da reiste man på elvsveis i trette måneder, og alle sa til oss at det ikke skulle være så mye sommer, at det ikke skulle være slutt før vi kom hjem. Så tenkte jeg at jeg ville allerede elske meg når jeg kom hjem. Og det jeg gjorde. For da kunne jeg elske meg selv. Så ble jeg gravid. Og så fikk jeg en frekk på hvem han elsket meg når jeg var gravid. Og det gjorde han. Det var en fantastisk læring i det. At jeg kunne elske meg selv. Og så ble jeg mord og hjemmeværende. Og depamert. Men han elsket meg gjennom det. Og det gjorde at jeg kunne elske meg selv gjennom det. Og så begynte jeg å huske at det var betydelse for å grepe meg.
Da jeg var liten.
Og kjente masse frykter i kroppen min. Og skam og skyld. Og så elsket han meg gjennom det. Og det gjorde meg så sterk at jeg kom igjennom det. Ja, jeg fikk min lederjobb. Jeg kjente tre ganger mer av mannen min. Og jeg var usikker på om han ville elske meg gjennom det. Og det gjorde han. Og det gjorde at jeg kunne elske meg selv i det. Og så ble jeg syk. Og jeg kunne ikke gjøre noen ting. Jeg bare eksisterte på sofaen og i senga. Hadde veldig mye smerter. Og var en dårlig mor. Var en dårlig kone. Jeg kunne ikke gjøre noen ting. Og jeg hadde definert meg selv ut fra hele veien ut fra hva de tingene jeg gjorde i livet mitt. Det var det som definerte meg. Hva jeg gjør. Men han elsket meg med at jeg bare var der. Og da kunne jeg elsket meg med bare å være der. Og så... La jeg på meg 40 kilo. Og ble jeg obese. Og han elsket meg. Og jeg så at det var attraktivere enn senere. Og det gjorde at for første gang i livet mitt så jeg elsket meg selv. Og kroppen min fulgte helt. Og da bare kjente jeg på den utrolig takknemlige et universet at jeg faktisk møtte denne mannen i livet mitt. Så kan jeg elske meg igjen av alt dette, sånn at jeg kan elske meg selv igjen av alt dette, og alle sider med meg selv. Ikke bare de fine sider, men at jeg kan elske hele meg som menneske, med alle de feile mangler jeg har. Og jeg er perfekt. Akkurat sånn som jeg er. Og det var en helt fantastisk og åpenbar oppgave.
Så den store gaven du har hatt ved å være sammen med mamma min, er at det har vært noen her for deg som har sett deg gjennom epokene, gjennom å være selv, gjennom å ha mange tanker om deg selv, som du fordømte deg selv, men å kunne dele det, og bli sett, og bli elsket av deg selv og kunne elske deg selv, gjennom å reise inn i verden sammen og oppleve alt og fortsette å være elsket, i å være mye sammen, i å bli nok, Det å bli deprimert, det å gjennomføre deg overgrep, og hvordan de setter fast og jobber deg gjennom, og fortsatt bli sett, bli elsket. Og det å få deg en lederjobb, og få et lederansvar, vokse på det, samtidig få en inntekt nå tre ganger høyere enn hans, og plutselig så blir du elsket for det også. Og så ble du syk, ble leggende. Og du kunne nærme ikke gjøre alt det som du hadde identifisert deg med. Det er det du er. Men du kunne bare være deg selv, og det er alt du elsker deg. Og dermed kunne du elske deg, bare ved hvem du er. Og det igjen gjorde at Du fant en trygghet i at du er du. Du er trygg. Du er elsket. Og du kan elske deg selv.
Det som faktisk var så fantastisk i det, det er at jeg gjør ned den kjærligheten jeg fikk for meg selv. Så føler jeg liksom nå at jeg har ikke behov for den bekreftelsen og anerkjennelsen, for jeg føler meg godt på selv. Jeg føler meg godt, jeg føler meg helt selv.
Så det har vært en prosess da. Hva vil du si at drever deg gjennom livet og prosessen frem til dette øyeblikket?
Jeg har hatt et veldig ønske om å hjelpe andre.
Du ville hjelpe andre?
Så tenkte jeg at hvis jeg kan klare dette, da kan andre klare det.
Du ville hjelpe andre, og du hadde et ekstremt sug etter å bli sett til å bli elsket. Og da først, når du fikk det bekreftet, så kunne du elske deg selv.
Ja, men det var at... Akkurat det suget og dette her, det var ikke noe jeg anerkjente. Det synes jeg også bare...
Ja, ja, ja.
Jeg syntes heller ikke det var bra. Så jeg fordømte det også. At jeg hadde dette også.
Jeg ønsker meg kjærlighet og anerkjennelse, og det er kjipt her. Det vil jeg ikke si til noen. Nei.
Men så, han elsket meg jo gjennom dette også. Så da er det helt greit.
Så du har møtt en mann som rett og slett ubetinget er der.
Ja.
Og det har gitt deg muligheten til faktisk å elske deg selv. Og nå er det der at du trenger faktisk ham til å elske deg. For du kan fylle deg selv med kjærlighet. Og dermed er du fri.
Og nå har jo vårt forhold gått fantastiske nye høyder.
På grunn av det.
For det er ikke lenger en avhengighet i mellom oss. Vi er fri begge to. Samme elsker samme.
Fra et helt annet sted. Jeg er fri og jeg elsker deg. Du er fri og du elsker meg. Og så skaper vi et paradis.
Og det siste året har bare vært helt fantastisk. Og vi bare gleder meg til å fortsette.
Men det er jo ikke alle som er for rundt å finne en livspartner som kan holde det speilet for det det han gjør. Han ser og så begynner han å se lyset ditt. Han begynner å se at du er noe stort og fantastisk. Akkurat som deg. Og han kunne speilet det holdet der for deg, så du kunne begynne å se det selv. Hva med oss andre som ikke er så heldige med å treffe riktig på første?
Det som faktisk kommer opp for meg, det er at, først og fremst at jeg var veldig heldig til å så treffe ham, men jeg tenker det at jeg tror enda flere folk kan finne dette. når de er observant på dette i seg selv. De ser disse sidene i seg selv, og de gjerne, hvis de får høre om dette, og så ser de i sin parter, så kan de bare gjenkjenne det som åja, det er ikke kritikk mot meg. Dette er ikke kritikk mot meg, det hun sier. Hun angriper meg ikke. Hun har på bro for kjærlighet. Hun klarer ikke å se seg selv. Så jeg føler liksom at han så dette. Altså, på et ubevisst plan.
Ja, nettopp. Og han fulgte det bare. mens det du sier, hvis jeg gjør sånn destillert livskunnskap ut og sier, her er trikset, så hører det jeg sier er, når noe skjer, så ikke ta det personlig, men i stedet prøve å se, hva er det egentlig som driver den andre personen? Årsaken bak er at den andre vil bli sett, vil bli hørt, vil bli anerkjent, vil bli elsket, og trenger at jeg ser lyset i den andre. Og når den andre opplever Jeg ser deg sånn som du er. Jeg elsker deg sånn som du er. Så vil man begynne å elske seg selv. Men hva da for de som ikke opplever at det er noen som sitter og ser dem, kan de gjøre det selv? Hva tror du om det?
Ja, det er absolutt mulig. Og det som jeg tenker, det er jo så fantastisk med den skolen som jeg går på nå. at du får så gode redskaper, at du kan lære. Men jeg tror jo at alle kan gå i de prosessene selv, det er jo bare å sette seg ned. Hvorfor reagerer jeg sånn som dette? Er det noe jeg ikke aksepterer meg selv? Aksepterer jeg ikke at jeg blir sint? Aksepterer jeg ikke at jeg har disse negative? At jeg er sjalu? At jeg har lyst til å eie noen, eller? Klarer jeg ikke å ta det inn, liksom? Så jeg bare ser på det, og så tenker jeg egentlig liksom at, ok, hvis det hadde vært best konte som jeg skulle satt her, hva ville jeg sagt til ham? Eller sagt det samme det han sier seg uten å skjønne.
Så det er veldig trikstig om hvordan vil jeg snakke om hvordan jeg snakker med meg selv, eller jeg snakker intern, eller det er det også. Og måten jeg snakker med meg selv på, er det sånn jeg faktisk vil snakke om til min beste venn?
Ja.
Hvis det ikke er det, så kan du begynne å late som om du er din beste venn.
Ja.
Du skal snakke til deg som om du virkelig ønsker at din beste venn skal se at du elsker henne. Wow, da skjer det noe.
Da skjer det vel.
Fordi i det vi kjenner at vi blir elsket av noen andre eller av oss selv, så er det det stedet vi begynner å lære oss.
Og det ser jeg faktisk at det er ingen andre som kan fylle deg opp. Altså han kunne ha elsket meg kjempe mye, men hvis jeg aldri så den kjærligheten i meg selv, så hadde jeg alltid følt meg tom. Jeg hadde holdt på han, jeg hadde følt meg tom. Men jeg må fylle det opp selv.
Det unike med historien din, som er så bevegende, er at du for hvert steg, for hver poke-livet, hvor du har blitt elsket, så har du sett at, oi, han elsker dette med meg, da kan jeg også det. Siden han klarer det, så må jeg klare det, fordi jeg elsker å være det. Og så har du elsket deg selv, og da har det skjedd noe. Hvis du bare tok imot kjærligheten, uten forståelsen og uten å ta det siste.
Spranget, så hadde det ikke skjedd noe.
Så hadde det bare vært en avhengighet.
Jeg tror faktisk at det forholdet hadde blitt brutt.
Ja, det hadde blitt brutt. Det er ingen som klarer å være i et... Dere har vært sammen i 20 år?
22 år.
22 år. Det er ingen som klarer å være i et forhold som blir så skjevt.
Nei.
Så det avhengige av at du faktisk har tatt prosessen med å si yes, elsker han som du sier det, Det er ikke så ille. Man kan jo elske seg selv da. Så ære å være der for det. Du så deg selv. Du elsket deg selv. Og du nå har elsket deg selv så grunnig du kan være. Og uavhengig av lederjobben eller ikke lederjobben, være syk, legge på deg, være tynn, hva enn som skjer i livet, så er du elskerdig. Når du vet det selv, og når du klarer å speile det til deg selv, så blir du fri. Og blir du fri, kan du elske å leve og lede, og helt annet.
Det er ikke så feil for en person å si at alle har sin unike egenskap. Og når en kjøl, elskerisk kjøl, fulgte helt, så kjenner den på en annen måte, så gjør det til at det er andre folk som kjenner. Sånn at når man tilåter et kjøl, og når man har vært full av potensiale, ikke et elskerisk kjøl, Jo, altså, jeg vet ikke om jeg selv fulgte helt, men jeg ser at jeg har enda mer potensiale.
Ja, ja, det trengs bare litt tid og vei for å skinne det.
Men du mangler ikke noe.
Det er bare tid og vei for å vise det.
Men det jeg mener med det, det er at jeg håper at jeg kan vise vei sånn at andre folk kan skinne enda sterkere og få den stråle å se helt ut, liksom.
Så din gave for at andre skal skinne, er å skinne selv. Så det beste du kan gjøre for verden er egentlig å slippe til gaven din. Det er vakkert. Jeg takker deg for at du åpenhjertelig delte av det med meg. Bare for oss to akkurat her, uten kamera, så er det en gave.
Ja, det er det.
Og hvis du som så det her fikk noe som helst glede av å utbytte av det, så bruk det, ta det til deg, kjenn hvordan du kan spille tilbake til deg selv. Så om det er vi som er din livspartner og sier, jeg elsker deg midt i det du fornekter i deg selv akkurat nå, og det er greit, så kan du begynne å elske deg selv. Bli fri og skynde ditt lys for andre på din vei.
Det som jeg synes var helt magisk nå, er at jeg vet ikke om du så den sommerfuglen som fløy her. Det er mitt nye symbol. Jeg er ikke lenger den der kukongen. Jeg er satt fri. Så nå er jeg en sommerfugl.
Og det er en transformasjon fra å være kukong til å gå ut og brede ut vingene sine og fly ut og være vakker.
Ja. Det var helt fantastisk.
Helt fantastisk. Skal vi slutte med den? Hva.
Synes du om det da?
Nydelig.
Det som skjedde da var at jeg gikk ikke helt inn i følelsen, for jeg tenkte at det...
Jeg tror det blir for mye.
Ja. Kanskje for mye, jeg?
Ja, men jeg vet aldri. Det er ok sånn her. Det er perfekt sånn her.
Så bare tusen takk. Dette var veldig, veldig, jeg kjenner det. Set out of your comfort zone and fly. Det var helt herlig. Tusen takk. Det vandret, altså.
