A Norwegian YouTube interview where host Peter Svenning speaks with coach Solfrid Bjorøy about the emotional burdens faced by caregivers (pårørende). Bjorøy describes loneliness, fear, exhaustion, guilt and depression among carers, and emphasizes the need to be seen, heard and offered a safe space. She suggests that caregivers recover by tending to their own wellbeing so they can better support their loved ones, and offers free, non-binding conversations (via Facebook/Messenger) as a way to get help.
Chapters
Fordi med meg så har jeg en coach som også jobber på legesenter og kan veldig mye om pårørende. Og jeg har lyst til å vite mer om hva er det pårørende står i og kjenner på, og har behov for, og hva er egentlig mulig for pårørende hvis man får en arena for det. Så coach Solfred Bjorøy, fortell meg, hva er det typisk pårørende kjenner på og sliter med? Både som de sier til andre, og som en hemmelig hint.
Veldig mange pårørende føler seg fryktelig alene. De har veldig tunge byrder på skuldrene sine. Og de har ikke alltid en arena å få lov til å komme ut med der. De kan gjerne gå til legen sin og få en samtale og sånne ting. Det er vanskelig for dem å leve et gledesfullt liv når de har så mye frykt i kroppen. De har mye frustrasjon, og de har redsel for disse som de er påhørende for. Enten det er barn eller kjæreste, mann, samboer, foreldre, hva som helst. Mange blir syke fordi at økonomien kan forandre seg. Dette med å kjenne på følelse av ikke kunne tillate seg å være glad, ikke kunne tillate seg å kjenne på glede, fordi at de hele tiden er så redd. De vet ikke hva som er rundt neste sving, og de vet ikke hvor lenge de har den som de er så glad i, og de går inn i et sånt lukker rom i seg selv, der de bare eksisterer, uten å kjenne på glede. Mange blir deprimerte, som jeg sa, og dette med å være fanger i dette her, det er fryktelig for mange. De kan kanskje gå til samtalegrupper og sånne ting, men likevel så skjer det noe kropselig med dem. Det er fryktelig vondt å se, og det har jeg sett mye på legesenter når jeg for eksempel har en samtale med en pasient med etter en blodprøve. De vil ikke slippe deg, for de har så mye på hjertet, og det er så vondt å se at ikke alle har en plass å gå med. Det er veldig, veldig svårt.
Takk. Det bringer meg inn på, hva tror du pårørende har behov for? Hvis det er noen som kjenner seg enn de deler av beskrivelsen du delte med. Hva tror du de har behov for?
Jeg tror de har behov for å bli sett, og bli hørt, og få lov å dele det de kjenner på. Ofte er det sånn at hvis de er i en situasjon, så kan det hende at de rundt de har hørt den samme historien mange ganger. Og til slutt så kommer de pårørende der at de føler at de ikke kan si det om igjen og om igjen, for de andre hørte så mye, og de belaster de. Så begynner de å gå litt mer alene. Og de har behov for å føle at det er greit å være redd, og det er greit å være lei seg. Og det er greit å kjenne på den maktesløsheten som de står i. Mange har skyldfølelser fordi at kunne de gjort noe annerledes? Er det noe de ikke har sett? Så ja, de trenger omsorg, og de trenger en plass å lande, og de trenger noen som kan møte dem fra hjertet, rett og slett.
Og hvis man får noen som møter deg fra hjertet, noen som rommer deg, noen som nytter, noen som forstår, hva er mulig da?
Alt er mulig da.
For eksempel så har jeg hørt fra fra pårørende som opplever mye av det du snakker om, noe av det i hvert fall, at det å føle glede selv og komme overskudd og være til større nytte for den pårørende, eller unnskyld for den mannen pårørende for, at det krever et eller annet en annen prosess. Alt er mulig, sier du. Det sier meg ikke så mye.
Det jeg kan si er at det er veldig vondt Nei, det er veldig vondt for den som er i en situasjon. Det kan være sykdom, det kan være rus, det kan være hva som helst egentlig. Men det er veldig vondt for den personen som står i den situasjonen, fordi at de ser jo at disse som er så glade, de har det vondt. Og de får skyldfølelser, for de står kanskje fanget, og de klarer ikke å komme ut, og de har heller ikke verktøy Nå er jeg alvorlig syk, og da er det jo bare sånn det er. Men det beste man kan gjøre for de som er sålide, det er faktisk at de påhørende har det godt. Og at de tar grep om sitt eget liv, og at de kan kjenne glede. For da kommer det tilbake til de som virkelig trenger det. Hvis en mor for eksempel er utslett, eller datter er utslitt overfor sine foreldre så er det veldig vondt og veldig vanskelig å klare å gi kjærlighet og gi støtte og gi rommet til de som trenger det når de er så ute selv og de er så sliten og kanskje deprimert og de leder i frykt hele tiden og de vet ikke hvor de skal gå for å få hjelp og dette har jeg snakket med flere om og de har sagt at det beste de kan gjøre altså det beste de påhører når de kan gjøre det er å finne glede i seg selv å finne rommet sitt og bare For det slår tilbake, og jeg har sett det mange ganger. Det starter med oss selv.
Så hvis man er sliten og utmatet av situasjonen og dynamikken og relasjonen, og fyller på sin egen konto, i stedet for å gi fra en tom konto, så kan man finne gleden og gi fra et overskudd, og så blir det bedre å stå i det, man blir sterkere og kan stå i det, og man kan gjøre en større forskjell for den som faktisk trenger det.
Ja, absolutt.
Hvis det er noen som nå har sett det her, og som tenker at hun her ser ut som hun har forståelse av hva jeg står i, og hun, Sophie også, har kanskje nå verket til å romme meg, hvordan kan du hjelpe til? Hvordan kan jeg få sett det?
Altså, du kan jo ta kontakt med meg, hvis du føler at dette treffer deg, for en helt uforpliktende samtale, så kan du kalle det pårørende samtale, eller en samtale der jeg ser hvor du står, og om jeg føler at jeg har de verktøyene til å hjelpe akkurat deg. Og jeg har mange verktøy, for jeg har lært av denne manen her, jeg har kjempe mange gode verktøy, og jeg har mye erfaring, egen erfaring, som jeg tar med meg i mine møter med menneskene. Så det er en helt uforpliktende samtale med meg, Helt gratis, hvis du ser at dette er noe for deg. Absolutt.
Og vi skal prøve å legge en link her til å sende deg en Facebook-melding. Så det betyr at hvis det ligger en link her, så er det den enkleste måten å komme i kontakt med Solfly på. Klikker på den, så åpner det en Facebook-melding, eller en messenger-melding. Og da står det bare Solfrid Bjorøy der. Du må jo gjøre noe. Du må skrive hei, for eksempel. Så videoen, eller du bare skriver hei. Og så svarer du dem, ikke sant? Og så er dere i en ufarlig tidskommunikasjon. Og så kan dere se om det blir en samtale, og om det kan gjøre livet ditt lettere. Så du kan være der på en bedre måte for deg selv, og for den som du er pårørende til.
Jeg vil gjerne du skal ta kontakt hvis du kjenner at dette treffer deg, fordi dere er mange der ute. Jeg vet det er mange. Tenk hvis akkurat dette kan gjøre en forskjell for deg og de du er glad i.
Takk for at du så på. Kjenner du noen som hadde hatt nytte av dette som kanskje er pårørende, så del gjerne videoen med dem. Og takk for alle kommentarer, alle som tommler opp. Og for at de av dere som er pårørende og som vil leve så godt som mulig i denne situasjonen, ta kontakt med Solfrid, så hun kan få støtte deg. Jeg vil bare støtte henne og støtte deg. Sånn er det. Takk.
