First-person spoken account (Norwegian) by Peter Svenning describing a pivotal spiritual experience while a monk in India: reading the Bhagavad Gita led to a profound sensation of "falling inward" (not physical) that he initially experienced as terror but which became a pathway to safety, freedom, love, and joy. The episode—recognized by a fellow monk—transformed his practice; he now teaches leaders to "fall" through loss of footing as a route back to themselves. Concludes with pointers to a related conversation with "Mona" (Mastercords) and the speaker's website.
Chapters
Har du noen gang hatt en opplevelse som endret alt for deg? Et øyeblikk hvor verden plutselig ga så mye mer mening? For meg så skjedde det i et tempel i India. Jeg hadde vært munk i flere år. Jeg levde i dyp meditasjon. Jeg søkte etter innersvar. Akkurat den dagen så lå jeg i kølesenga mi, og så leste jeg denne boka her. Så heter det Bhagavad Gita. Det er en dyp og tjukk bok på 700 vers. Oversatt så er det Bhagavad, det er Gud, Gita er sang. Så det er Guds sang, og det er på en måte hinduismens bibel. Og den leste jeg, også leste jeg et kapittel der som handler om sjels natur. At vi ikke er materie, men at sjelen vår bruker kroppen som en erfaringsmekanisme. Og plutselig, plutselig så følte jeg at jeg falt. Og jeg bare falt, og jeg falt, og jeg falt, og jeg falt. Ikke fysisk, men inni meg selv, så var det en sånn fallende følelse at jeg falt, ramla innover jorda. Jeg bare ramla, og ramla, og ramla, og ramla. Og det var ekstremt angstfullt for meg. Hva er det som skjer, tenkte jeg. Hodet begynte å gå helt bananas der oppe. Og det var virkelig å falle i meg selv. Jeg bare falt, jeg falt, og jeg falt. Og så er det en køseng som munket sånn over meg i køsenga. Han merket at noe skjedde. Så han kom ned, og så satt han seg ved siden av meg, og så spurte han. Hva er det som skjer? Og så kunne jeg forklare. Jeg bare faller, jeg bare faller. Ah, det er det det er, sa han. Og han kjente det igjen. Dette var pelt av. Dette er helt naturlig. Og jeg ville jo komme hjem, hjem i meg selv, hjem til meg selv. Så etter det så har det her falling innover i essensen blitt noe som jeg gjør veldig mange ganger hver eneste dag. Jeg kan gjøre det akkurat nå. Åh, og det som før føltes som det farligste i hele verden, det er nå en direkte kontakt med kilden, selveste kilden til ro og trygghet, frihet, kjærlighet og boblende glede. Det som før føltes som å miste alt, det ble veien inn til å finne alt. Det som føltes som at jeg falt gjennom jorda, det ble jo en åpning til hvordan jeg kan komme hjem i meg selv. I dag hjelper jeg ledere å coache gjennom deres egne fall, og de tar forskjellige veier og ruter og ser forskjellige ut. Men det er gjerne et øyeblikk at de føler at de mister fotføyeste. Og så vet de gjerne noe som de ikke vet nå når de står i det. Det er ikke det fallet som er farlig. Fallet og miste fotføyeste fra det du har klamret deg til, det er veien hjem. Håper det har gitt mening for deg. Og i morgen så deler jeg noe som jeg ble påmint av en leder som jeg nettopp hadde en sannhetssamtale med. Om hvorfor det er bedre å være i ingenting enn å ikke være i noe. Og det var et sånn lite mysterium som jeg oppklarte sammen med han. Og hva betyr det for deg som leder og for deg som coach? Og hvis du kjenner deg igjen i lengsen etter å komme hjem til deg selv, så er ikke det tilfeldig. Kanskje er det sjelden din. Kanskje den visker, kom hjem. Kanskje den visker, finn friheten. Og hvis det er deg, så tror jeg du vil ha glede av å se den samtalen jeg har med Mastercords Mona, som du finner ved denne videoen eller lydsporet. Også er det, hvis det ikke, så er det peterskjønning.no skråstrekk himmel og jord. I jeg tror, fordi det er mer mellom himmel og jord enn det folk flest preker om. Love. Vi sees.
