A short Norwegian monologue by Peter Svenning addressing members of a leadership circle about the importance of self-care. Svenning greets the listener, identifies them as likely being generous leaders who return to contribute, and warns that continuous giving without replenishing oneself creates an "overdraft" that leads to burnout. He uses the bank-account metaphor and an oxygen-mask-style reminder to encourage participants to refill their own resources before giving to others, and invites reflection, meditation and shared conversation.
Chapters
Hei vakre venn, der er du ute, tilbake i Liderskipet Hardtirkelen. Så fint! Det tyder på flere ting. Det tyder på at du tar deg selv på alvor, og at du kjenner at det gjør deg godt, at det gjør deg mer sann, mer ekte, og at det fyller på deg å dele på den måten som du gjør. Jeg tipper at siden du ikke bare kommer til en litt skippert sirkel, men at du kommer igjen og igjen, så er det en av oss som ønsker å gi. Som ser muligheter, som ser potensial og ser hvor andre kan komme seg, og så ønsker du å bidra til det. Kanskje er du en leder, kanskje tar du lederskap. Det betyr å ta ansvar for å utfolde det beste i situasjoner, i relasjoner og i mennesker. Jeg tipper du er en av oss, og da vil jeg først høre med deg, nå som du er her, og du kjenner etterpå deg selv gjennom meditasjon, gjennom delingene, hvordan er det egentlig med deg? Det er nemlig sånn at hvis det jeg gir er som en bankkonto, så kan jeg jo bare gi så lenge jeg har et overskudd på kontoen. Men hvis jeg begynner å bevege meg ned til å gi mer enn jeg har dekning for, så begynner jeg å belaste kontoen med et overtrekk, og lage meg et underskudd. Og det underskuddet, det må jeg betale renter av. Så det koster meg mye. Og hvis jeg fortsetter å gi og gi og gi, mens jeg går på et underskudd, så kommer jeg til å møte veggen. Og det, kjære venn, trenger ikke verden. Verden trenger ikke at hjertemennesker som deg møter veggen. Og det er ikke sikkert at du trenger det for å lære og utvikle deg heller. Det kan være at du kan få vel så mye læring og glede og utvikling ved å begynne å ta deg selv på alvor. For det er ofte det som skjer når vi møter veggen. Må vi stoppe opp og begynne å ta oss selv på alvor? Men hva om du kan hoppe over den der kipedelen og begynne å ta deg selv enda mer på alvor? Ja, du gjør det allerede. Det er fint. Så den tanken. Det er veldig bra. Men la oss bli enda flinkere og la oss bruke dette forumet her til å reflektere sammen og ha en dialog hvor vi legger til hva betyr egentlig det for deg? Hva betyr det å fylle på din egen konto før du gir? Og hvordan står det egentlig til med deg nå? Kjenn på det. Så du kan fortsette å gi med overskudd og glede. Hvordan tar du på deg selv oksygen og ska før du hjelper andre? Ha en vakker samtale, og vi sees igjen.
