Peter Svenning: Hva er din gave til verden?

Så jeg vil bare dele litt av mine erfaringer med den prosessen. Og dette er ikke den eneste salvegjørende måten å gjøre det på. Dette er ikke veien til sannheten og livet. Mer enn noe annet er veien til sannheten og livet. Så du har din egen måte å gjøre det på. Men hvis du finner fnygg av inspirasjon i det jeg skal si nå, så er det en gave. Når jeg jobber med meg selv, og når jeg jobber med grupper, så må jo jeg ha det jeg brenner for å gjøre. så handler det hele tiden om å lande i meg selv i øyeblikket. Altså tilstedeværelse, nærvær, dypere og dypere lag hele tiden. I hvert øyeblikk. Og spesielt når det er litt vanskelig. Og ikke bare opp i en sånn Buddha-bliss, men inn her i kroppen. Og kunne romme tilstedeværelse, kjærlighet, nærvær i kroppen. Det er det ene elementet. Det andre elementet er å kjenne hva er det som stopper meg fra å gjøre det? Hva er det som stopper meg fra å leve det? Hva er det som stopper meg fra å gi det? Så bryte gjennom det og gjøre transformasjon. Veldig godt planlagt lydeffekt. Se der. Jeg fortsetter. Da fortsetter han. Han som har laget denne filmen har sagt at transformasjonen skjer for ham hele tiden på måter han ikke aner det var mulig. Nå er vi stående. De som driver filmklubben der mener at jeg snakker lenge nok. Det lurte meg når jeg sa at det var 20 minutter. Jeg sa at jeg trenger ikke 20 minutter. Ok, så de tok meg på ordet. Det jeg sier er det ting dere kjenner til. Men poenget mitt er hvis jeg får oppsummere bare at landene i tilstedeværelsen i nærvare i det blikket. Der er gaven. Der har vi tilgang til å finne ut. Hvem er jeg? Hvorfor er jeg her? Og hva er det jeg vil gi til verden? Og hvis du gjør det som en intellektuell øvelse, så er det spennende nok. Men hvis du gjør det som en intuitive øvelse, og du har din egen måte å få tak i det på, sammen med andre, hvis vi sammen kan gå sammen i en gruppe, felten blir mye sterkere, og spørre hverandre, se hverandre i øya og si, hvem er jeg? Så bare kjenne inn i den kraften som er i oss, som pulserer i oss, som er den skapende kraften i meg, i deg og i alt rundt oss. Og få tak i den, og bruke den tilstand til å spørre neste spørsmål. Hvorfor er jeg her? Hvorfor er jeg her? Da kommer det lag på lag på lag med gode svar. Hvis vi bare lar dem flå med igjennom, så kommer vi ned til noen svar som kommer igjen og igjen og igjen. Og det handler om glede, det handler om kjærlighet, det handler om kraft, det handler om tilgivelse, det handler om kontakt, kjærlig kontakt. Og hva er det jeg vil gi til verden for oss enda dypere inn i det? Ja, men det er så myk, mann! Jeg kan snakke enda høyere, hører du meg bedre da? Hører du meg nå? Ja, fint! Takk for at du sa fra. Når du sier det. Takk. Så, du får bare si fra igjen hvis det begynner å synke ned. Bare kom inn. Filmen har ikke begynt, så jeg bare står og skravler litt. Bare gå forbi. Det er greit. Så, ved å få tak i hva som er min gave til verden, så kan jeg kjenne på nærvaret mitt. Og for eksempel hvis min gave til verden for eksempel er kjærlighet, kan være, eller min gave til verden er oppriktighet, eller min gave til verden er yndelighet, eller min gave til verden er kraft. La oss si akkurat nå at min gave til verden er kraft. Så kan jeg si til meg selv som en pustøvelse, jeg er kraft. Eller hva det enn er, jeg er kjærlighet. så kan jeg kjenne at jeg kan fylle meg selv med den gaven. Og fra meg så flytter det over. Og når det flytter over i meg, og jeg kommer i kontakt med deg, eller deg, eller deg, eller deg, eller deg, så kan du kjenne det, og så kanskje flytter din gave enda mer opp, og kan gis, så vi blir et fyrverkeri som anter en et annet fyrverkeri, og tilsammen så blir det en fantastisk hymne. Og det er derfor vi er her. og derfor vi skal se denne filmen som en påminnelse om det vi allerede vet inni oss. Og derfra så får det på en måte en indre livsuppgave, purpose, en mission, derfor vi er her. Og den kan få veldig ulike uttrykk. Og det som er sant inni meg, det har et uttrykk nå, så har det kanskje et annet, litt justert uttrykk om tre måneder. og kanskje et helt annet, men justert uttrykk om et år. Så den innre livsoppgaven den er konstant. Selv om jeg fortaker forskjellige aspekter, men hvordan jeg bringer det ut i verden, det er avhengig av hvilke forutsetninger jeg lander i, hvilke valg jeg tar. Så det kan endres, tenker jeg. Og du tenker det er helt greit. Du bør ikke være enig med meg. Så da blir det å lande i nærvaret sitt og gaven sin bruke det som en katapult inni krafta, og bryte gjennom det som stopper. For jo mer vi rommer av lys og kjærlighet og styrke og kraft, jo mer undertrykt gammel gull kommer opp til overflata og sier, no way, det er ikke verdt det, det var ikke bra nok. Du bekjemmer det ikke. Og da, artisten, hva gjør vi da? Hvordan skal vi møte det? Med kjærlighet. Omfamende og si, ok, du er så stor og slimm og stygg og du stinker. Men jeg elsker deg. Og det krever sin mann og dame. Kvinner. Og heldigvis har vi hverandre vi kan støtte oss på når det blir for ille. For det blir det alltid, og det er greit. Og hvis vi da bruker de metodene, eller innfallsvinkelene, eller det som føles naturlig for oss i transformasjonen vi går gjennom, så gjør det. Det utfordrer seg alltid nye måter å gjøre det på. Så ringer du her til stedet, du møter det med kjærlighet, og du ser at bak det som driver frem det her stygge, rikle monstret jeg møter nå, så er det et potensial. Det er mitt neste nivå av rommet med kjærlighet. Og klare å se det, ikke alltid riktig litt, men støtte seg på andre som også klarer å hjelpe deg å se det, eller hjelper meg å se det, så vil jeg kunne heve meg til den frekvensen. Ta inn enda mer av det jeg er. Og gi enda mer av gaven min. Og da, når gaven er inntakt, nærværet mitt er solid, og transpasjon går sin gang, så blir det tydeligere for meg hva jeg vil, hva jeg vil gi til verden, og da kan jeg sette retning. Da kan jeg sette intensjon. Og det gjør hele forskjellen. Det er det som kalles skapekraft. Da kan jeg skape det livet jeg egentlig har ment til å skape. Ikke ut fra at jeg er redd at jeg ikke skal klare meg. Jeg holder seg oppe. Jeg står her nå. Jeg holder seg oppe av universet. Så jeg kan bare fortsette. Sette en klar, kjærlighetsfull intensjon, Og så slippe tak i det og la det skje. La det komme. Store fine ord. Så er det bare å leve det. Og når vi skal leve det, så trenger vi hverandre. Det er derfor det er fint å se at det er så mange som er her nå. Så kan man egentlig bare få lov å se rundt deg, det er ikke så mye å se på meg lenger. Du kan se på de rundt deg og si, her er det gode nære venner. Kanskje jeg ikke kjenner alle engang. Enda. Men disse her folkene, de er på samme stid som meg. Og når det svir, og jeg følger meg ensom, så vet jeg at disse sitter og ønsker meg alt godt. Vinket hverandre kan jeg tro. Hei, jeg ønsker deg alt godt. Jeg elsker deg. Takk for oppmerksomheten. Jeg elsker deg også. Jeg har selvfølgelig kjempelig lyst til å snakke mye mer om dette til dere, men det enkleste og det korteste er veldig ofte veldig godt, så jeg skal slutte der. Jeg har selvfølgelig kjempelig lyst til å lekke mer med deg, hvor det en måtte bli, men en av grunnene til at det var litt sånn aktuelt å få meg inn her er at jeg er hjemme å arrangere en konferanse på Literaturhuset 7. mars som heter Lederskap for en ny tid fra frykt til kjærlighet. Det skyldes at lederskapet i verden har vært fryktbasert, og egopasert, så lenge. Og nå skjer det et skifte. Nå snakker jeg ikke om en eller annen kalender som disse indianerne har prøvd å risse inn i ting, men jeg snakker om at det skjedde en tragisk hendelse i Norge i fjor sommer. Og svaret er det vi fant ut at det var Norman. Ikke før, men da, var svaret roser og kjærlighet. Og det sier noe om at dette folket har så mye kjærlighet i seg, og vi kan faktisk utfolde en kjærlighet på planeten. Og folket er klart. Politikerne var også med på det da, men de har liksom fortatt seg litt i det spillet de er så veldig satt fast i. Så det lederskapet, som vi er klar for en ny tid, vi er i en ny tid, det trengs et lederskap, og vi må gjøre det selv. Så derfor, jeg sier til deg, du bør ikke komme til litteraturhistorien i norsk, men ta lederskap. La hjertet ditt vise veien. Bare ha mot å si opp. Sånn er det. Og du har rett inni deg. Jeg elsker deg.