Q&A

Kjære vakre venn, hjertelig velkommen til dette webseminaret, som er et spørsmål og svar webseminar. Så du kan skrive inn spørsmålene dine der underveis, og er du så heldig å se det opptak, eller se det igjen, som mange gjør, så kan du også nyte godt av det. Jeg har som vanlig tatt imot noen innspill på forhold, og har i dag fire sier med det. Og det betyr at det er mye plass til det som skal skje underveis og live. Jeg har hatt veldig god tid akkurat i dag, og det er litt sånn... Det er jo ikke... Det er uvant på at jeg opplever å ha god tid. Jeg har jo egentlig veldig god tid, og jeg er ikke så stresset av meg. Men akkurat i dag så har jeg på en måte sittet og ventet på deg en time. Så er jeg veldig roig i meg. Så det blir kanskje ikke så mye mist herfra, eller jeg vet ikke. Jeg vet ingenting. Ellers som jeg sa, når jeg hadde med alle disse Leachipart-studentene, og vi flyttet til Nerif, og vi gikk alle sammen inn på bussen, jeg skulle telle dere altså. Jeg husker jo ikke hvor mange vi egentlig skal være engang. Så sa jeg, er alle her? Ok, jeg har ikke peiling, men jeg har tillit. Og så dro vi, og alle var der. Så i dag har jeg heller ikke peiling, jeg har tillit, jeg har mye ro og stille til meg, og jeg er her med deg. Så da kan vi sjekke inn hvordan det er med deg. La oss begynne der. Hvordan er det å være deg nå? Legg en hånd på hjertet ditt. Og så kjenn inn. Hvordan er det å være meg akkurat nå? Så kjenner du på det. Tilla til hva det ene er. Jeg kjenner letthet og glede. Åpenhet. Kjærlighet, takknemlighet, respekt. Hva med deg? Hva føler du? Jeg merker at det strekker meg. Når jeg kjenner på det, så strekker jeg meg, så hodet forsvinner ut av bildet. Jeg hadde ikke styrt kameraet til å kjenne så dypt. Mens, bare for to dager siden, så var jeg sånn, oi, jeg skal ha det webseminar om to dager. Hvordan går det? Fordi da var det et helt annet sted. Da var det store valg og Livssituasjoner som du snudde opp ned. Men bare ved å være ekte og oppriktig i møte med de andre som det anvik, så har det landet skikkelig fint. Men det krever mot. Og når jeg merker at jeg er så preget, som jeg var for to dager siden, at jeg gruer meg til å dra og møte de andre, som det har gjeldt, da vet jeg at da er det på tide. Da hadde en feig greie å være i en forlatet relasjon. Men en sann og ekte og god greie. Skal bare skru av en vifte her bak. Så blir det stille. Her kommer Andrew. Shut up. Jeg vet ikke om jeg klarte det. Ikke så god til det. Jeg hadde lyst å stikke. Men i stedet så dukket jeg opp og sa hvorfor jeg ikke hadde lyst til å dukke opp. Og det løsner alt. Så det er et gyldent kommunikasjonstips bare der. Tør å si det du kjenner på, som du er redd for å si. Det vil endre alt. Så. Her kommer det inn fra dere. Jeg ser dit for å lese det dere skriver til meg. Ro, kjærlighet, glede, sliten, litt redd, glad. Ro, kjærlighet, overskudd, skriver en annen. Hei! Ok. Ja, også hjelper dere hverandre her, ser jeg. Hjertesmil og hei hjertevenner. Masse fint. Flott. Supert. Nå er det sånn at vi har kommet et godt stykke ut i prosessen, veldig mange av oss. Veldig mange av oss har vært gjennom det å lære seg å stille gode spørsmål, og det å lytte med hjertet, og det å åpne for et steg videre inn i en prosess som vi kaller transformasjon, som er en endringsprosess, som handler om å tillate, og virkelig anerkjenne, altså være totalt med det, og tillate det som er der og slippe. Og det krever at vi møter det med hjertet, og at vi stiller de gode spørsmålene for å finne ut hva det er som er i oss og holder oss igjen, og hvorfor det er her, og hvorfor det har vært her, og det kommer jeg til i de første spørsmålene her, og så slippes det løs. Så før vi går inn i det, og svarer på faglige spørsmål, så vil jeg gratulere deg med at du er allerede kommet så langt som du har, uansett hvor Frempå eller bakpå du føler deg, så er det helt greit. Det er helt ok å være deg akkurat nå. Og det er jo veldig stort at du har tatt steget så langt inn i å ville løfte andre, som du har gjort. Og for å kunne løfte andre og være en god ledercoach, og et menneske, så gjelder det å utvikle seg selv og løfte seg selv først. Og det har du tatt på alvor. Og jeg vet mange av dere er i kraftige prosesser. Jeg vil bare fortelle at Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det, som gjelder. Så vi får aldri servert mer enn i tåler. Og til og med hos meg da, som har jobbet med dette i mange år, så kjente jeg da for to dager siden at jeg var i en prosess hvor jeg var sånn, oi, hvordan skal jeg holde et webseminar jeg? Jeg liksom. Og to dager etterpå så sitter jeg her og venter på deg i total fred. Vi er alt. Vi er alle bølgedarene, og vi er hele reisen som er livet. Og det er ikke nødvendig sånn at alt blir mye lettere med en gang du har begynt å jobbe med deg selv. Ting blir mer tilgjengelig, og hele spekteret kan erfares og kjennes. Og vi får en mer og mer moden måte å møte livet på. Og møte de utfordringene som vi møter. Og det er det mye av her. Hvordan møter utfordringer? Det handler mye om å møte andres personlige grenser, andres sinne, andres reaksjoner. Det skal vi komme tilbake til. Så. Her er det... Hei, som har blitt med via telefon. Så bra. Det er jeg veldig glad for. Masse hei-ing her. Bare gå dalbanen i full fart. Holder meg fast så godt jeg kan. Kjo, hei, glad, lei, sint, forståelsesfull, omsorgsfullt, irritert. Vet ikke på hva, hvem osv. Inge grunner. Bare... Bare... Yes. Glad, spent for dette og litt irritert med meg selv. For en liten tabbe jeg gjorde i dag. Vet du hva? Det er greit. Gjør vi ikke de tabbene, så lærer vi aldri. Så, supert. Peiling er fint. Jeg har fått inn et spørsmål om transformasjon, og jeg begynte jo der med å snakke om hvordan den prosessen egentlig er å nytte med hjertet og stille gode spørsmål videre. Og her kommer det fra en av dere. Jeg jobber med transformasjoner nesten daglig, men synes noen klienter er litt vanskelig å snu. Ta et eksempel. Klienten har hodepinne og finner følelsen som ligger bak det. Den kan være ekkel, springer, invaliderende, invalidiserende faktisk, og annet. Etter en tid ønsker jeg at de skal transformere og se at disse følelsene har hatt noe for seg. Noen klienter ordner dette selv, mens hos andre føler jeg at jeg må legge ordene litt i munnen på dem. Håper du forstår hva jeg mener. Det gjør jeg. Har du noen tips til hvordan jeg kan lede dem over til å se det positive? Så jeg tenker at i stedet for å legge ordene i munnen på andre, så er det mye bedre om du kanskje får dem til å stille spørsmål til denne følelsen. Du får kontakt med et hodepine, for eksempel, og under der er det noe mer. Så kan du stille spørsmål om «ja, det her er noe mer». Får du kontakt med det? Da er vi i gang med transportsfasjonen. Hvordan ser det ut? Hvordan kjennes det ut? Så får vi mer og mer kontakt med det, og kan kommunisere med det. Det viktigste er å starte samtalen ved å få kontakt med det. Når du har fått kontakt, kan du si «hei», kan du få svar, kan du få kontakt. Og så sier du, du jeg lurer på, jeg har ikke tenkt å fjerne deg eller flytte deg eller noe som helst, jeg er bare veldig spent på. Hvorfor er du her? Hvorfor er du i meg? Jo, jo, jeg vil sånn og sånn, sier den. Men hva har vært din funksjon for meg? Hvorfor har du vært her? Og hvilken funksjon har du hatt? Hvor lenge har du vært her? Har du, og hvis det ikke enda har kommet til at dette har vært i deg for å beskytte, Og for å ta vare på å holde deg trygg, da kan du spørre et veldig ledende spørsmål. Har du hjulpet meg? Eventuelt hvis du sier ja, hvordan har du hjulpet meg? Eller du kan bare gå rett til det og si, hvordan har dette hjulpet deg? Spør det. Og dermed så stiller vi flere spørsmål som gjør at visdommen kommer ifra denne opplevelsen inni, som vil transformeres. Og dermed er det ikke vi som coacher som legger ordene i munnen på klienten, men det er klienten som får et spørsmål som spør videre innover i seg selv. Så du veileder denne personen i å lede en transformasjon i seg selv. Så coachen veileder klienten, klienten stiller spørsmål til problemer eller blokkeringer. Og i det så får klienten sine egne svar innenfra, og dermed er det mye lettere for klienten å stole på og tro på, og akseptere det som sannhet. Da er det ikke noe som kommer utenfra, som er lånt og forsvinner senere, men det er erkjent og realisert. Det er ekte visdom. Det er veldig viktig. Så det er lettere for klienten, det er mindre motstand, det er mindre forklaring for deg, og de svarene som kommer er nærmere ren visdom. Da skal vi se. Kjenner på litt sårhet og er spent på fremtiden. Anerkjenner jo bestadig med tilliten til livet. Fint. Det høres ut som en steikende bra prosess. Så tillat det. Du vet at du er mister på. Det er en som skriver til meg. Og det her var litt voldsomt å ta inn, fordi jeg følte at jeg ikke klarte å møte en annen persons behov akkurat da, altså kom det. Jeg beundrer din måte å møte andres behov på, når du gjør friksjon med dine. Hvordan du svarer og ser både deg og den andre. Ønsker meg at du sier litt om det. Jeg vil lære. Det første jeg måtte gjøre var å spørre den andre som jeg opplevde ikke så behovene mine. Hva har du å komme innspilt til meg? Og da fikk jeg bare ikke prøve å være flink, bare være ærlig og oppriktig, ikke holde noe igjen. Og dermed var det behovet som lå baken for, som jeg følte jeg ikke fikk kontakt med. Så takk til deg som stilte spørsmålet. Det løsna mye. Og så spurte jeg deg om et eksempel, fordi jeg liker å få spesifikke råd, så jeg kan lære noe av det og skjønne hva jeg kan hente kunnskap ut av. Fordi i denne læringsprosessen som vi snakket om, hvor vi går fra ubevisst inkompetanse til bevisst inkompetanse, det står i boken Kunstene og Coachene, og videre til en Bevisst kompetanse, og der er veldig mange nå på vei. Så når vi går mellom de to, så går vi til en ubevisst kompetanse. Og der er jeg veldig mye, fordi jeg jobber så mye med det her. Så jeg må da, når jeg får et sånn innspill, så må jeg finne ut hva er det jeg gjør som fungerer. Gi meg noen eksempler, så kan jeg dra det fra den ubevisste kompetansen, og opp og fortelle hva er det egentlig jeg gjør. Så, det har jeg gjort da. Jeg fikk heldigvis noen gode innspill fra deg, og da skrev du at du holdt kurs for en barnehage, og det var jeg som hadde redd deg på kurset. Den husker jeg. Du hadde møtt deg som tok ting personlig, på en flott måte. Det er litt usikker på hvilken av dem det var. Det er interessant, fordi mye av det vi skal handle om her i dag handler om når folk tar ting personlig. Og slik du møter tilbakemeldinger på? På Facebook og i Facebook-gruppa. Ja, fordi jeg får jo en del tilbakemeldinger av og til. Så når det er å stikke hodet frem, da må det regne med det. Det som... Det er to, på en måte... To ting som jeg gjør. Det ene er at jeg kommer så mye jeg kan fra en egoløs tilstand. Altså, jeg trenger ikke noe. Jeg trenger ikke vinne. Jeg trenger ikke ha rett. Jeg kan stole på meg selv, jeg er god nok, og jeg er elskverdig akkurat som jeg er. Altså ikke elskverdig som en snill greie, men jeg er verdt å elske. Så jeg holder, jeg er allerede nok. Og i forhold til budskapet mitt, jeg trenger ikke å overbevise noen. Hvis andre blir inspirert til å kjenne til hva som er sant for dem, så blir verden bedre. Men jeg kan ikke redde noen, så jeg har ikke tenkt å overbevise noen, og manipulere noen, og true noen. Og så driver jeg også å bre ut det jeg brenner for. Jeg trenger ingen. Jeg trenger ingen flere kunder, jeg trenger ingen flere penger, jeg trenger ingenting. Jeg har det bra. Jeg er her. Det holder. Men derfra så kommer det fra et sted som ønsker bare å møte, og møte, og møte. Og da får jeg mer enn jeg trenger. Og det synes jeg også er gøy. Så nå er jeg på overflodsbeggen, så alt som kommer inn av henvendelser og mennesker og menneskemøter og alt, er bare bonus. Og da er det sass. Så det første er at jeg ikke trenger noe, og jeg har ikke Jeg trenger ikke vinne og være best å hevde meg. I hvert fall når jeg er på jobb, så er det sånn. Privat så blir det mer og mer sånn. Det er der det er vanskeligst. Men det sies rundt meg at det fungerer bedre og bedre. Det første er å droppe dette med at jeg skal vinne. Så går jeg i egofella. Med å droppe den. Å være til stede. Og så prøve å ha kontakt med. Dette er viktig. Mitt eget behov. Og hvis det er trygg på mitt eget behov, jeg kan spørre meg selv stadig og hele tiden. Hva trenger jeg akkurat nå? Så det er hensyn til det. Så går jeg ikke på bekostning av meg selv i møte med en annen. Da har jeg ikke allerede strekt meg over min egen grense. Men da kan jeg være hel og ha kontakt med meg selv, og ta vare på meg selv, og så kan jeg møte deg, den andre. Og så kan jeg si, hva trenger du? Hva har du behov for? Så finner jeg hva du har behov for, etter å finne hva jeg har behov for. Og så kan vi si, ok, dette er mitt behov, og dette er ditt behov. Og derfor er vi fri. Vi er egoløse. Så vi kan finne en løsning som fungerer for begge. Enten det er å gjøre noe sammen, eller om det er å gjøre noe hver for oss. Av begge deler mulig. For eksempel så holdt jeg et kurs da, som du sa. Hvor jeg kan lære litt mye, og vil gjerne illustrere ting i rommet. Fysisk rom er veldig gøy, synes jeg, og kropp er veldig gøy. Så jeg spredt litt rundt. Og de av dere som har sett meg nå, vet hva jeg snakker om. Plutselig ligger det en bult i nærheten av hjørnet, og plutselig så hopper jeg ut og er maks i hele rommet. Og denne her personen var litt uvant med den sosiale opptråden min, og sa at hun følte seg redd. Og da står jeg midt i rommet, og så er det en sånn hestesko, ganske sånn nærme hestesko, men den var ganske lang ut, så hun satt helt på siden, og hun var redd. Så da spurte jeg henne, hun var virket som hun hadde ubehag, så spurte jeg henne hva er det? Jeg blir redd. Jeg blir utrygg fordi du har så mye. Det holdt ikke med at hun sa det. Hun sa også, kan du være litt stillere? Kan du stå stille? Snakke stille? Så kjente jeg på at det kan jeg ikke. Jeg hadde ikke forberedt noe. Jeg skulle holde universitet i to dager. Jeg hadde forberedt såpass at jeg hadde forberedt meg i samtalen. Men det er ikke sånn at jeg på en måte har et manus. Jeg er i flytt. og i flyten må det komme det som er sant, og det jeg kjenner fra hjulpet. Så det jeg gjorde da, var rett og slett å spørre henne, ok, du stemmer deg at du føler deg utrygg på spreitinga mi, og du trenger at jeg er mer stille. Ja, ok. Jeg trenger å utfolde meg og slippe til spontaniteten for å kunne undervise på en optimal måte. Så vi har motstridende behov. Er det noen måter som vi kan Skap en situasjon som er trygg for deg. Er det noe du kan gjøre som skaper en distans, eller som skaper en trygghet rundt deg? Ja, jeg kan ta en annen stol og sette det foran meg, sa du. Det var fint. Så da satt hun en stol foran seg selv, og så flytta jeg meg til andre halvdelen av rommet i begynnelsen, så hun skulle føle seg trygg på det. Og så fortsatte jeg. Og så følte hun seg antagelig tryggere, og så sjekket jeg med henne underveis om hun var trygg. Og relasjonen ble riktig så fin, og nå er det en varm relasjon, og heldigvis skal jeg undervise den gruppa igjen. Så det er en måte å gjøre det på, å sjekke inn behovet, sjekke inn sitt eget behov, finne ut hva fungerer og hva fungerer ikke, og så finne en win-win løsning derfra. Som gjør at hun får med seg kurset, som hun ville, men samtidig at hun følte seg trygg, og jeg kunne levere kurset uten å følge med og holde tilbake av hennes behov. Win-win. Andre ganger så er det sånn, tough shit, vi må gjøre hvert vårt. Og det har jeg gjort noen sånne harde valg. Flere ganger. Og det handler gjerne om hva jeg vil ut i livet, og hvem jeg vil gjøre det samme. Så begynner det samme noen, og så virker det. Det gir ikke det beste av meg, og ikke deg, og ikke verden. Så da dropper vi det. Så jeg har gått ut av flere samboerskap på den måten. Jeg har gått ut av businesspartnerskap på den måten. Og jeg har valgt bort forskjellige ting i livet som jeg ikke trenger og vil. På samme måte. Så... Her er det noen fine kommentarer. Ja, hei Sande, der var du også. Jubel, bruker min svårhet i møte med lederen min i forbindelse med møter og så videre. Fått så store og gode forandringer at jeg har ikke ord. Tenk for en jubel, ja tenk for en jubel. Når du bruker verktøyet jeg deler med deg, som du kjenner er riktig plei, som du kan bruke for å løfte andre og løfte deg selv. Jubel! Veldig stas. Vakkert, skriver en annen. Fint da. Vet ikke hva som er vakkert, men hjelp. Så det er hvordan jeg møter andres behov uten å gå i egofella, men fortsatt er i kontakt med mitt eget behov, så finner vi en vin-vin-løsning som enten er sammen eller er for oss. Det tenker jeg er viktig. Det er en annen som kommenterer samme innspill her. Jeg deler hun første sin opplevelse av Peters evne til å møte og ta imot innspill fra andre. Det her er viktig. Hør på det her. Jeg vil dele en situasjon her som eksempel til inspirasjon. Da vi skulle innlede samarbeid om coaching-kurset, hun søkte om å bli med på coachutdannelsen, og vi snakket sammen. Og vi fant ut, skal vi gjøre dette sammen? Og det er et samarbeid. Det er det det er, så hun beskriver det veldig riktig. Så hun skriver. Da vi skulle innlede samarbeid om coachingkurset, fordi hun skulle bli selvfisert til en chipart-coach, og jeg vil selvfisere henne, og jeg gleder meg, hadde jeg behov for å følge trygghet rundt opplegget og vite konkret hva jeg skulle betale for. Jeg tror ikke Peter er så glad i kontrakter. Alt som lukter administrasjon, da løper jeg hardt andre veien. Men da jeg ba om dette, tok han imot innspillet med åpenhet, takknemlighet og vennlighet. Han sa takk. Det er ikke sikkert han var enig i at det var nødvendig med kontrakt, men forsto at jeg trengte det, og møtte mine spørsmål og behov med vennlighet. Han gikk ikke i angreps- eller forsvarsmodus. Så takk for det. Det var hyggelig at du observerte det. Det var godt for meg å innskrive videre. Det var godt for meg å bli møtt på denne måten. Og jeg vil gjerne selv møte andre på denne måten. Sum. Trenger ikke være enig i sak, men kan møte hverandre på en god måte. Tror det handler om å være trygg i seg selv. Nettopp. Jeg har ikke noe underliggende utrygghet som jeg må få oppdekket hos andre. Men jeg er meg, og jeg er ok. Jeg kan elske meg selv. Så møter jeg deg, og så oppstår magi. Rett og slett. Så. Jeg vil også si at folk som driver med folk som skal bli coacher, som skal ha kunder, coach-klienter, folk som er ledere og skal finne på noe nytt for sin ansatte eller en ny måte å gjøre ting på, eller, og dette er det viktigste, de som jobber i bedrifter eller tjenester som yter tjenester til kunder eller brukere, Vi kan innbilde oss masse. Jeg for eksempel som skulle lage coachingkurs, eller coachingutdannelse, jeg kunne innbilde meg masse om hva denne personen her på andre sida trengte. Men det smarteste å gjøre i stedet for å sitte og lure i en måned, er å bruke to dager på å spørre folk. Hva er det egentlig du trenger? Så hele coachingutdannelsen, hele nettkurset, hvordan løfte andre, er oppstått ved at jeg spør hva trenger du egentlig nå? Og jeg ble overrasket. Det ene er å spørre, og det kalles Lean Startup. Det er en måte å starte business på ut fra hva kunden trenger, og hva jeg kan gjøre for å møte behovet. Det er den smarteste måten å starte og drive business på, og det er det jeg gjør selv. Jeg spør hele tiden dere hva dere trenger, og så leverer jeg det i stedet for å fantasere om hva dere trenger. For det møter ikke behovet ditt. Så det er det ene å spørre om behovet, Det andre er når behovet plutselig blir presentert. Sånn som der. Jeg spurte jo, men jeg hadde ikke akkurat regnet meg at hun skulle foreslå at jeg skulle lage en kontrakt. Så, når kunden i dette tilfellet og samarbeidspartneren, som det også nå er, kommer med et forslag og et behov og sier jeg trenger en kontrakt, jeg trenger tydelighet på å vite hva det her innebærer. Ok. Der synes jeg vi har hørt et behov gitt. Tusen takk, så fint at du sier det til meg. Det trenger du? Ja. Hvis du trenger det, som er drømmekunden min, da er det sikkert andre som trenger det også. Da skal vi lage det. Og så ble det vanskelig for meg å sitte og finne opp hva det skulle være. Så det hun ikke skriver, jeg har nistestegg, var at jeg faktisk ba henne om... Jeg lurer på om jeg skrev noe først, eller ikke, det er jeg usikker på, men jeg ba i hvert fall henne sånn i nistestegget, i å fortelle meg hva hun lurte på, hva som burde være med i kontrakten. Så jeg tror jeg skrev et utkast og sendte til henne og sa, vil du lese dette og gi innspill tilbake om hva du trenger at det står om? Altså, jeg kan jo ikke kontrakt. Denne dama har jo just bakgrunn. Easy. Og hun ble glad, ble tatt på alvor, og kontrakten kunne blitt skreddersytt hennes behov. Det var det jeg ville. Og så kom hennes svar tilbake, og da satte jeg ned, og så skrev jeg det jeg trodde, og så snakket jeg med Bjørn Seifart Årstad. Årstad Seifart. Veldig gøy. Han kom med innspill også, og så satte vi sammen en kontrakt, som vi sendte tilbake til denne fantastiske kvinnen en siste gang, og hun sa, jubi! Ok, fint. Og så sendte vi det til alle andre. Da har vi møtt et behov, og så har vi justert kursen vår utenfor hva folk rundt oss trenger. Det er en lærdom å ta til seg og spørre rundt oss etter behov. Tilpasse det vi gir utifra behovene som trengs. Det er sånn vi er i tjeneste. Og når den andre plutselig kommer på bord, så tar vi det på alvor. Og vi takker for det. For det er det dypeste og viktigste folk kan dele med oss. Og når folk deler behovet sitt med oss, så kan vi ta dem på alvor og respektere dem ved å ta behovet på alvor. Det behøver ikke være et bo du kan møte alltid, men det kan være et bo du anerkjenner at det er der. Så tusen takk for at du delte boene ditt. Her er det jeg har å tilby akkurat nå. For eksempel, kjenn på den smak på den. Reager. Yes, her var det mye som var forklart bra, sier dem. Også var det fint at noen takket for den sangen, noe de har aldri gjort før. Nå skal jeg lære deg en sang jeg ikke kan. Dette er mine famøse sitater. Skal vi se, her begynner det med noe som går igjen i en og en. Så det her blir et stort tema i dag. Simsalabim. Hvordan unngå å ta personlig når noen er fryktelig sint på en, når det faktisk er det en gjør sier som gjør den andre sint ifølge den andre? Det kommer mer. Mer av de spørsmålene, men jeg må si meg en gang. Ikke ta det personlig. Det er det første. Det handler aldri om deg. Veldig sjelden i hvert fall. Og det andre er at den andre antagelig er trigga. Så det her handler mye om den andre, men likevel hvordan stå i møte med den andre. Ok. Vet du hvordan det fortsetter? Så er det slik at jeg ikke kjenner igjen det den andre er sint for. Graden av sinne og reaksjonsadferden. Altså det eksploderer på en måte. Jeg vet da inni meg at det jeg får høre ikke er meg, ikke at jeg blir så svart hos den andre. Så skjønner jeg at jeg blåst over ut av proposisjoner. Og så sier den samme person som sender deg spørsmålet, som er en klok person som i ett og et halvt år har vært med og blitt kurset i Leadership Art Academy, og som har hele tiden fått vite det at Når vi hører et eller annet utenfor oss selv objektivt, så tolker vi det subjektivt, og så møter det en følelse i oss. Og hvis det er en ubearbeidet følelse, så kan det eksplodere ut av proposisjoner, og så blir det fylt med en reaksjon, fylt med masse tolkninger og masse subjektive meninger, som om det var fakta, og det er som om det er et monster i oss som går til angrep på den andre. Og her er det altså du som sier A, B, C, Mens personen som hører det, hører «Æsj, er jeg for verdt, hvor dumk er jeg, er jeg ikke engang på punk og god», som er det verste en kan tenke seg å høre noensinne, fordi du har trigget en gammel følelse, så er det som en monster kommer ut. Det handler jo ikke om deg og det du sa. Kanskje kan vi tenke, hvis vi skal ta totalt ansvar for det, og det skal vi jo, hvordan kommuniserte det her? Kommuniserte det som noe jeg var tydelig på, at jeg observerer at huset ikke er rydda. Jeg tenker at det er dumt, men det kanskje kommer opp en grunn som jeg ikke vet om. Jeg kjenner uansett det, og jeg blir skuffet alene i meg. Og jeg trenger å vite hvordan det har vært for deg her hjemme i dag. For eksempel. Nå høres det veldig schematisk ut, men du skjønner tegningen. Det å separere det du skal si, i stedet for å si at, herregud, så rotet det igjen når du har vært hjemme hele dagen i den dyst. Da er det lett å få noen andre i forsvar. Så separere budskapet sitt, altså separere mellom de fem elementene. Mer om det i neste modul av nettkurset. Så handler det masse om det her. Det handler altså da om fem steg til anerkjennende kommunikasjon. Hva er objektivt sant? Hva er fakta? Hva er det egentlig som skjer? Hva tenker jeg om det? Hva tenker du om det? Hva føler jeg? Hva føler du? Hva trenger jeg? Hva trenger du? Og der har jeg blandet inn åtte, plutselig. I stedet for, hva er det egentlig som skjer? Jeg tenker, jeg føler, jeg trenger, hva trenger du? Den siste der er greia, hva trenger du? Hvis du klarer å knekke den etter det og snakke i setninger som innebaker hva er det egentlig som skjer her? Jeg tenker slik og slik, jeg føler slik og slik, jeg trenger slik og slik, hva trenger du? Så er det mye lettere for den andre å ikke bli trigget i et monster. Men av og til skjer det, og da skriver du. Da er det nok noe som blir trygget i den andre. Det vet jeg, nettopp. Men det er ikke den andres sannhet. Men det er ikke den andres sannhet. Det er ikke slik i bevisstheten til den andre. Alt og absolutt alt handler om meg, og ikke noe som blir trygget. Og den sannheten er slik for den andre, når jeg ikke har gjort noe med. Hvordan håndterer jeg dette? Vanskelig takk, altså. Og spesielt å ta fra et ark og til et kamera, også skal det liksom være sant. For det er ikke sikkert at det er. Så skriver jeg videre inni meg, for at jeg selv ikke skal la meg holdes nede. Fordi det er det som skjer igjen og igjen. Hvordan håndterer jeg dette inni meg, så jeg ikke blir holdt nede? For det skjer igjen og igjen. Utflytsning og ekskludering er den andres måte å håndtere sinne på. Og jeg har problemer med å håndtere det inni meg, for å ta best vare på meg selv. Så vet jeg også at jeg ikke er feilfri. Akkurat sånn som meg. Men at jeg foreslår ikke reaksjoner og følelser av negativ art hos den andre. Men ikke slik at jeg utarter seg på denne måten. Jeg får så mye frykt i meg og utrygghet. Nok noe som blir trigget i meg også. Jeg havner hver gang i en slags unntakstilstand. Håper du leser av dette hva essensen er. Det tror jeg jeg gjør. Skal jeg vise deg en enkel felle på meg gode nå. Så, en enkel felle er å si at det er ikke bra for deg å være sammen med denne personen her, og slutt med det. Men så er det sånn at jeg vet jo ikke, du har anonymisert det veldig fint, så jeg vet ikke om det er samordet din, eller en du tar bussen med hver morgen eller noe sånt. Hvis det er noe som bare endrer tidspunktet du drar ut om morgenen på, eller sier til denne personen at dere tog, altså om det er perifert så er det mye lettere. Er det en du bor sammen med og har barn sammen med, for eksempel, eller er det en som du jobber sammen med og sitter siden av hele tiden, så må vi finne ut av det. Og da kan vi selvfølgelig snakke om det i fredstid. Det er veldig lurt. Av og til merker jeg at jeg sier noe som gjør det så eitrande sint. Jeg kan ikke skjønne hva det er som gjør det så sint. Vil du snakke med meg om følelsene jeg bringer opp i deg? Skal vi snakke om det? I meta, altså å snakke om situasjonen uten å gå inn og trigge det igjen, i fredstid, det er en fin ting. Men vi kan også ta litt ansvar av hva som skjer inni oss, fordi noe av det, altså ikke ta det personlig, likevel så kan det gå inn på oss, da må vi styrke vår egen energi, og så beskytte oss selv litt. Men så er det det også at jeg sensorer noe med meg, og du må sjekke om det er sant for deg, Kan det være at du har et ganske sterkt ønske om å bli likt og bli elsket av den andre? At du er på utkikk etter en bekreftelse, en liten avhengighet i deg til å bli elsket, godkjent, akseptert, likt av den andre? Det må du kjenne på. Hvis det er det, så har du på en måte investert noe som gjør at du har noen strenger, du holder noen tau inn i den relasjonen, og blir veldig sårbar for den rustingen. Når det nappes i de tauene, og det gjør det i et trygget øyeblikk, så ruster det langt inn i fortøyningene inni deg. Og for å fri deg fra det, så må du også fri deg fra den avhengigheten av å bli likt og elsket av andre. Og det gjør vi først ved å elske oss selv. Se deg selv i speilet hver eneste dag. Hold rundt deg selv. Se deg i øynene. Så sier du fem ganger. Jeg elsker meg. Jeg elsker meg. Jeg elsker meg. Jeg elsker meg. Jeg elsker meg. Og hvis du ikke tror på det, Så gjør det hver eneste dag, helt til du tror på det. Og begynner du å gråte under meg, så er det helt greit. Den delen er grei. Slipp det til. Så jeg har en vakthund her, som passer på meg. Når jeg råpveiler. Eller, bare gå og legg deg. Det er ingenting farlig her nå. Jeg elsker meg, nemlig. Så det kan være en måte å gjøre det på. Dette er åpenbart den andres greier som blir trigget, og at den andre tar ut sinnet sitt på en umoden måte, er ikke ditt ansvar. Det er veldig trist for deg. Kanskje du skal snakke litt om det i en situasjon, men i hvert fall husk at det ikke er ditt ansvar. Det er selvfølgelig veldig ubehagelig å være sammen med en person som ikke har et modent forhold til sinnet sitt. Sinnet er ikke noe gæren til seg selv, men å få kontakt med det er veldig bra. Så kanskje finne en annen arena da, for å få utløp for det sinne. Innstinkt, agresjon og sinne. Kanskje finne en kompis og banke opp. Altså, det er ikke slik som jeg. Eller denge noen sofaputer. Eller gå ut i skolen og hyle. Eller hva som helst. Få det ut. Kampsport og... Hva annet er det? Jeg kjører harning for eksempel. Veldig, veldig god forløsning. Så skal vi se. Her kommer det en ting til, som minner om det jeg sa om om jeg elsker meg selv. Du er alt du lengter etter, skrev jeg ned, når jeg listet det her. Og om du vil være sammen med andre, altså at du holder at du er sammen med deg selv, egentlig, fordi du er alt. Mens av og til er det gøy å dele det som sosial virkelighet. Og da, hvis du vil velge å være sammen med andre mennesker, så finnes det mange andre å velge utenom den personen du snakker om. Masse mennesker, så ikke vær redd for å slippe begynninger. Kanskje har du fått erfart det du skal. Jeg vet ikke. Jeg aner ikke relasjon, jeg vet ikke hvem det her er. Jeg vet bare at det er syv milliarder mennesker på den kloden her. Og masse av dem som er klare for å møte deg i kjærlighet. Og det fortjener du. Og hvis du skal begynne å tiltrykke det med livet ditt, så kan du begynne med å fortelle deg selv at du elsker deg selv. Så skjer det. Helt enig. Jeg tar høyde for at dette kanskje ikke traff. Det beklager jeg i så fall. Men sånn er det. Sånn er naturen av denne kommunikasjonen. Skal vi se. Her kommer det en til som... Nei, det var et annet spørsmål det. Da tar det noen som kommer inn her. Sangen, ja. Takket det var sangen din og latteren din, ble jeg lettere og gladere. Hei! Hei, hei, hei! Så bra. Og så er det jeg som skriver, hun som hadde det første spørsmålet- om transformasjon og hvordan følge opp en spørsmål. Takk for fint svar. Det er vel i kontakten med den indre følelsen jeg ikke greier å få enkelte kunder til å opprette. Det får jo ikke svar når jeg kontakter følelsen, og følelsen kan heller ikke vise det noe. Mmm, motstand. Yes, ok. Da er det to ting jeg vil si til det. Nå hopper vi litt da. Men, det ene er at At kanskje de spør følelsen, så får de ikke noe svar. De hører ikke noe svar. Det er greit. Det er det audiosignalet, altså den lyden de hører. De hører ikke den. Det er greit. Men kanskje de kan se noe for seg? Spør dem om det. Da kan vi bruke det indre øyet. Og kanskje de kan føle noe i seg. Den følelsen. Beskriv mer hvordan den kjennes. Hvor kjenner du den? Hvor stor er den? Og kom på en måte mer i kontakt med det kinestetiske, altså det du kjenner i kroppen. Og av og til er det noen som bare vet. Eller hva sier magefølelsene? Hva forteller de deg? Bare egentlig åpne opp for hva mer opplever du rundt dette? Så får du alle sansimpulsene fra det intuitive sansapparatet mer opp i dagen og i kontakt. Det er en vei inn. Og så kan det også være at... Er det tilfredssituasjon her? Jeg tror ikke det er tilfredssituasjon her, men siden det her er mer generelt også, Så kan jeg si at hvis det er en som får opp en annen motstand, som vi begynner å jobbe med, og så glir den plutselig vekk, så kan det være en portvakt som står der og utskreder det til meg, en motstandsskredder, som kommer inn og liksom stiller seg foran og er livvaktet og sier du får ikke snakke med statsministeren. Og da må jeg håndtere livvaktet først, portvakten, og transformere det, og så går vi tilbake til det vi besluttet med statsministeren, tar han inn i statsrådet og fullfører avtalen. Eller kanslerer det. Ja. Så jeg håper det ga enda mer mening. La oss se. Kjenner på masse trygghet, indre ro og glede. Har snudd mange steiner og endret tanket sitt. Kjenner at min endring bidrar til at mennesker, forhold og situasjoner også endres. Ah, deilig! Jeg må bare være flink til å jure meg, sette roser og gjerne skjære med gulltråd og edelstener og alt det som funker for deg. Har hatt noen fine møter på Skype med hjertevenner, opplever mye fint. Jeg var så heldig å få være med å coache et heftig problem med en vannåre under et hus. Vi greide også det. Så, Peter. Finnes det noen begrensning for hva som kan transformeres? Fikk en utrolig sterk erbødighetsfølelse om for det utrolig sterke verktøyet jeg og vi er i besittelse av nå. Ønsker dere et fint webinar i kjærlighet forbundet med dere. Så herlig. Det er ingen begrensning. Det er ingen begrensning i det som kalles å transformeres. Det er to ting igjen da. Det ene er at den som eier problemet, eier også løsninger. Så hvis det er jeg som er noe eller annet, så kan ikke du bare liksom... Ta over og transformere deg. Du kan jo, men da berøver du meg fra visdommen det er. Veldig mye vil ikke slippe, fordi jeg trenger selv å oppleve transformasjon og vokse gjennom det. Så vi må igjen coache den andre til å føre en innre dialog med deg for å gjøre transformasjon. Det er det første. Om det er en begrensning, ja, det er en metodisk vei. Og det andre er, og dette er det morsomme, er at hvis det sitter med noen som opplever det som et problem, og bare det å gi det hjerteoppmerksomhet og totalt nærvær, og si hei, jeg kjenner på dette, jeg er i kontakt med dette, hva vil det? Bare der så begynner ting å slippe. Så da, hvis det ikke er noe som kan transformeres, så bare det å gi det kjærlig totalt oppmerksomhet uten å dømme noen og omfavne, så endres masse, masse, masse, masse, masse, masse. Så en øvelse som jeg har gjort mye, er å sette timeren. Jeg tar telefonen min, og så setter jeg timeren på 20 minutter. Så sitter jeg sånn som det er. Og så gjør jeg ingenting. Da blir det av og til stille, som akkurat nå. Og av og til er det et kaos av tanker. Men hvis jeg bare er med det, jeg blir ikke med på å holde tankene, jeg bare observerer dem. Hvis jeg bare sitter her, Så gir jeg den kjærlige oppmerksomheten til ting, og så bare blir ting borte. Hvis jeg gjør dette på starten av dagen, for hvis jeg vil sette av 20 minutter, så tar jeg opp 20 minutter tidligere, og legger inn det. Kanskje tar jeg en morgendusj, men før jeg spiser frokost, så setter jeg meg, og så er jeg stille, helt stille i 20 minutter. Så ringer jeg bjella, og så går jeg og lager frokost. Det gjør en enorm forskjell på hele dagen. Og det som ikke enda nødvendigvis trengs å transformeres, det er for den kjærligheten du trenger i deg selv. Hei, Moa! Trenger du litt kjærlighet? Flikker du hodet opp på dåret mitt? Åh, det var godt. Jeg sitter og snakker med meg selv i kamera, og så er det andre som hører på meg. Ikke det kult? Synes jeg også. Så, oi, jeg er kommet utrolig langt. Og fint innspill. Jeg har ikke lyst til det, da. Men... Det her er kult. Jeg tar det litt senere. Du som skrev det der, litt lengre. Saksbanderen. Vil du prøve så jeg ikke leser alt høyt? Vil du... Hvis det er en essens som du mener jeg skal trekke ut uten å lese alt høyt, så får du skrive den på toppen, så skal jeg få se den først. Uansett så tar jeg en annen greie imens. Fordi jeg tror det henger sammen med det her, nemlig. Det er en som skriver til meg etter en sip of water. Hun her går i coachutdannelsen, og hun sier, er det for tidlig å ta imot klienter nå? Eller bør vi vente til vi er sertifisert? Fikk en henvendelse fra en kollega som har en veninne som trenger noen å prate med utenom henne, og da tenkte hun på meg. Jeg fikk et spørsmål av samme karakter, er det for tidlig å ta imot klienter? i coachutdannelsen helt i begynnelsen, før dere har gått en ukes dyptvikk hvor vi har jobbet med transformasjon. Og da mener jeg det er for tidlig. Det er ikke for tidlig å ta igjen klienter, det er veldig bra å øve seg på å snakke med folk og støtte folk i å ta god valg og spørre og lytte og sånn. Det er fint. Men hvis du virkelig skal ta fram de kraftigste verktøyene våre, transformasjon, når det trengs, så vil jeg gjerne at alle hadde vært igjennom det først, før vi begynte å snakke om det. Nå som jeg har sett dere alle, og kjenner på dere alle, så vet jeg hvilken kvalitet dere alle bærer med dere. Så jeg er helt trygg på at absolutt alle dere kan straks begynne å ta klienter. I studietida, så med øvelsesklienter, så de kan få en liten rabatt, uavhengig av hvor mye penger eller ikke den betaler. Du må gjerne ta 10.000 kr per session. Men husk å opplyse om at du er i studiet, for da kan du faktisk tillate deg å utforske og gjøre feil, og lære av det. Ok. Og så har jeg skrevet litt rett etter at jeg fikk det her, så skrev jeg for meg selv. Jeg skulle til å fortelle deg at nå er det på tide, og et tydelig tegn er at det begynner å komme til deg, så ta imot. Når du er klar kan du begynne å åpne for det som kommer, imens du er i studiet kan du øve og øve. Så kan vi sammen jobbe med hva du selv kan gjøre for å skaffe deg flere etter hvert. Og du, akkurat du som skrev spørsmålet her, åpnet ikke du for at du skulle få klienter ved siden av jobben på forrige webseminar? Han så en følelse av det, at du var på vei ut av jobben din, og ville inn i den coaching-prosessen, og da skulle du på en måte gli over oppkanten, og så skaffe deg klienter underveis. Og jeg snakket, jeg tror jeg til og med snakket om, la oss si at du trenger 16.000 i måned, sa jeg, og du tar 1000 kroner per coaching, så trenger du fire coachinger i uka. Og da har du 16.000 inn. Men det er før skatt og utgifter og eventuelt coaching-rom hvis du trenger det, og eventuelt internett hvis du ikke har det. Det har du jo. Men, du skjønner hva jeg mener. Så det er før du trekker fra utgifter og har 28% skatt. Så da, kjære venn, det ser ut som du manifesterer ganske kjapt. Det er en venninne som sender deg en annen side av det. Begynn der. Du får aldri mer enn du tåler. Og når det begynner å komme sånn, ta det som et tegn. Jeg hadde tenkt snart å begynne å snakke med dere og si spreordet om at du tar imot kortsynkling til du øver deg på. Når du føler deg klar for det. Jeg tror flere og flere gjør det. Ok. Og her kommer det et spørsmål, som ble litt langt i sted, som kommer med en oppsummering. Skal vi se om den holder. Skap et tillit gjennom anerkjennende kommunikasjon. Støtte personen til å finne løsning for å oppfylle ønsket behov. Ja, jeg må ikke slese i hele. Så, her kommer det. Peter. I dag skulle jeg være med ergoterapeut på hjemmebesøk til et samboerpar. Han er funksjonshemmet på grunn av alkoholmissbruk, drikker daglig, hun har mindre bagasje. De trenger å tilrettelegge boligen for å kunne bo der resten av livet. De er veldig skeptiske til offentlige kontorer, og dette som jeg representerer, husbanken, og det jeg kan hjelpe dem med, er for å finansiere ombyggingen, nettopp. De er skeptiske til det. I dag var de skikkelig på hugget, og utilnærmelig i kommunikasjon. Da fikk jeg øvde meg på anerkjennende kommunikasjon og hjelpe dem å se sine egne behov, og forstå hva de må gjøre for å kunne bo der de ønsker. Møtet fikk en særlig god løsning, og paret fikk følelsen av å være forstått, sett og kjenne på å bli tatt vare på, og støtte til å ta ansvar for eget liv, ved og vel. Ergoterapeutene var lettet over utfallet, og glad over at de i slutt tar imot bidrag. Wow! Haha! Så fint! Wow! Å, nå ble jeg glad! Og jeg setter kjempe på det! Wow! Her er det altså to stykk som er så langt ned i greia si. Altså, kan jeg si det herfra? Det hørtes dømmelig ut, jeg beklager. Her er det to stykk som i sin livsverden er så skeptiske til det du egentlig kommer med, men så vet du at det du kommer med egentlig kan støtte dem og hjelpe dem. Så her har vi en klassisk. Fra ditt perspektiv så kan du løfte noen andre ved det du har kommet med, men det er ikke tilgjengelig for det, uten at du da bruker anerkjennende kommunikasjon, som du da åpenbart har lært mye om, for å kunne løfte dem. Og her løfter du dem. Du er altså med på nettkurset Hvordan løft andre, og du er et unikum. Jeg har sett deg rase gjennom modul etter modul og søge det til deg, og det er så fint, og jeg blir så glad for det. Nå ser jeg at til og med som saksbehandler i husbanken, så kan du gjøre en enorm forskjell for folk. Det er fint. Nå ble jeg glad. Tusen takk. Det var en stor historie. Når det er glad jeg også, er det han som sier. Ja, ikke sant? Det er smittsamt. Det er deilig å greie det. Alegría, som de sier i Brasil. Viva alegría! Viva! Det var en hyggelig tilselskap. Det er bare at jeg drikker vann. Men det er litt sånn hyggelig her. Jeg synes det er hyggelig her. Jeg er trivels da. Jeg er trivels. Jeg har det gøy. Så her er jeg som skriver, Peter, er det også mulig å transformere for andre? Å få kontakt med det som er i den andre, og transformere det for klienten? Ja da. Jeg vet ikke om det er veien å gå. Men det er jo såpass kraftfullt at når vi faktisk sitter med en klient, og leder de spørsmålene, så etterhvert som vi har åpnet den samme prosessen i oss selv, og vi blir mer og mer følsomme, og mer og mer sentrerte, så klarer vi faktisk å stille spørsmål, og så kjenner vi samtidig som klienten massasjerer, og i det vi sitter og er der i anerkjennelse, så skjer mye av transmisjonen. Vi letter veldig på trykket. Vi gjør det mye lettere for klienten, fordi vi er der med å støtte. Og etter hvert som du har gjort det, jo mer blir det. Altså, jeg vet at når vi var på Teneriff med hele gjengen i korsetåndelsen, og dere jobbet så fantastisk fint stresende i par, Hvis det var noen som trengte støtte, og jeg kom bort, så holdt det egentlig bare at jeg satt meg ned og var der i feltet sammen med dere, og bare kjente på det, og så begynte ting å løsne. Det er ikke fordi jeg er unik, men det er fordi jeg har veldig mye trening i dette. Jeg tar ledelsen, og jeg satt et fokus, og så er alle sammen ville sammen, og så skjer det noe veldig, veldig fint. Veldig mye handler om fokus. Ikke at dere ikke har fokus, men det handler om på anerkjennelsesnivå. Det blir litt dypt. I alle fall. Det er det ene som skjer. At når vi sitter der med den andre, anerkjenner vi at det skjer noe. Men så kan jeg også sitte og jobbe med den andre. Det kan jeg merke med hunden min. Nå ligger jeg så rolig, men jeg gjør det likevel. Så kan jeg kjenne inn i henne. Oi da, der har du litt vondt i magen. Så det her sitter åpenbart i den andre. Så kan jeg ok, jeg omfaler dette, hva det ene er. Jeg anerkjenner dette, hva det er. Helt til bunnen av deg. Helt til bunnen av deg. Og helt tilbake til prinsen. Jeg tilater dette å slippe. Ok. Jeg ser ingen forskjell på denne. Hun pleier å reagere mot noe annet. Vi får se da. Skal kjenne inn i henne igjen. Stopp, sier jeg. Kjenner bare meg selv. Det anvendes. Kjenner inn i henne igjen. Det, har ikke kontakt med deg. Kanskje er det borte? Ellers må ikke jeg ha kontakt med deg, men der er det borte. Kanskje er det borte? Jeg tror det. Ellers er det jeg som er blokket fra for kontakt med deg, men det tviler jeg på. Er det borte? Ja, jeg får intuitivt ja på det. Så det går an. Det er veldig litt med dyr, og det er vi ofte tok nemlig. Det går an med andre mennesker også, og mye av det er bakt inn i transmasjonskauden, og det kommer fra en av fem teknikere jeg har brukt inn i det, er Ho'opono'opono. Ikke meningen at vi skal huske det. Det er en teknikker fra Hawaii, en gammel, frodig, vulkansk øy. En gammel teknikk derfra, som handler om å og møte absolutt alt i seg selv, som om det var ditt. Du kan møte en annen, og så tar du alt inn, og så sier du til denne. I love you. I'm sorry. Please forgive me. Thank you. I love you. I'm sorry. Please forgive me. Thank you. I love you. I'm sorry. Please forgive me. Thank you. Og der har vi den. Og da slipper ting. Han som har vært den store ambassadoren for det i verden heter Dr. Hugh Len. Han satt på en psykiatrisk institusjon hvor folk var veldig sterke pasienter, altså tungt belastet klienter som har kriminellt rulleblad, som har gjort ting i påvirket tilstand av sin forvirrelse. Han satt der uten å møte noen, bare journalene nevnet, så åpnet journalene og satt der og sa disse fire setningene igjen og igjen. Og folk ble friske og måtte skrives ut. Så nå 75 prosent av pasientene var skrevet ut, så måtte det psykiatriske sykehuset legge ned, for det var ikke helt lenger grunnlag for å drive det. Så det går an. Det er noe med det som jeg har opplevd, nemlig Jeg var på å jobbe med transformasjon på et kurs, hvor det satt en annen norsk fyr, en sånn klarsynd kar som kan se ting, hvor han selv har gått seg bort til hvilken hei i Nord-Norge, eller Vest-Norge som er mer korrekt for han. Så han satt og skulle jobbe med transformasjon, så sa jeg hva som var greia. Så jeg kjenner det sånn. Så satt han med lukka i hendene, og så drev han opp bort med noe annet, og så kjente jeg at det begynte å bevege seg, kjente at ting begynte å slippe, og da skjønte jeg at han drev og transformerte deg i seg selv. Og da kjente jeg på hva det gjorde, og da kjente jeg at det var bevegelse og at ting slapp. Men jeg ble snytt, følte jeg selv. Det er bare et trosystem. Eller i hvert fall en mening, det er det. Jeg opplevde å ikke få vite hva det var som satt der, hvorfor det hadde sittet der, hva det hadde å vise meg av visdom. Det jeg også har funnet ut av er at ting vil ikke slippe hvis de ikke har fått sagt til meg hva det er, så jeg kan berikes av det. Så jeg tror det går an å ta på seg ting for andre å gjøre noe med det. Det går an å sitte og jobbe med andres greier. Men det beste er å la dem få ta del i prosessen. Og eie den og ta eierskap. Og la den modningen få skje, så de kan vokse på alle nivåer samtidig. Så det er en kombinasjon. Du kan støtte andre i sin prosess, men i hovedsak så tar den ikke så mye på. Og de ganger jeg opplever at det er ikke sant at jeg har gjort det med dyr uten at de har kommet til meg. Bare dyr jeg har møtt, på en måte. Så dyr og barn, der kan jeg på en måte gjøre det i større grad hvis jeg har en kontakt hvor de ønsker meg i kontakten. Så for eksempel så hadde guttungen min tre måneder, og tre måneder eller ni måneder, han var en av delene, og under et år, Han hadde aldri ville hatt smukk, og så husker jeg at jeg holdt han opp. Og så tenkte jeg, ok, han gråt ikke eller noe. Nå skal jeg prøve smukk. Og så puttet jeg smukk inn i munnen på han. Og så bare spyttet han den ut. Og det syntes jeg var kjempemorsomt. Så jeg lo. Ha, ha, ha! Og jeg kan le ganske høyt og mye, som du vet. Rett i ansiktet på en så ung og sør liten gutt. Så begynte han å gråte, og jeg syntes det var skremmende. Med pappa som stod og skoglo av han. Følte han kanskje. Så da ble jeg jo lei meg for det, så da tok jeg Agane Klemme en gang, og så holdt jeg han, og så følte jeg han totalt, og så sier jeg, jeg anerkjenner dette, hva det enn er. Helt til bunnen, han er jo helt tilbake til prinsen. Jeg lei meg for det. Unnskyld, unnskyld, gutten min. Jeg elsker deg. Og så... Bælælælælælælælælælælælælælælælælælælælælælælælælælælælælælælælælælælælælælælælælælælælælælælælælælælælælælæl Husbanken svarer, takk for anerkjennelsen. Nå heter du det. Her får du et annet spørsmål. Den sier om å kjenne inn i andre. Er det en del av sensibiliteten? Det jeg har strevet med før, og på en måte skillet meg selv fra andre og dermed blitt sliten. Er det bedre når jeg har fått verktøy? Er det bedre nå fordi jeg har fått verktøy, tror jeg det skriver der. Jeg vet at når vi har begynt å jobbe med transformasjonsarbeid,- er det mange i gruppa vår som har blitt mer følsomme og synsitive. Det har vært vanskelig for mange. Samtidig er det en parallell utviklingsprosess- med å stå stødder og stødder, sentrert i hvem jeg er. Så vi jobbet med det før vi begynte med transformasjon,- så gikk vi inn og jobbet med hvem jeg er,- og ble mer sentrert i oss selv og trygg i oss selv. Så kan vi bli mer og mer følsomme. Og mange har opplevd at nå tar jeg en veldig mye mer. Men akkurat du har vært veldig følsom og har slitt med å skille hva som er ditt og hva som er andres. Men nå som du har gjort de prosessene du har, og fått kontakt med den sensitiviteten din som en styrke, så blir det lettere for deg, har jeg opplevd. Og jeg tror det stemmer. At du faktisk kan kjenne inn i andre og kan bestemme deg. For når du ikke vil kjenne inn i andre, så plutselig har du tatt lederskap over den ressursen i deg selv også. Det er veldig fint. Hva mer? Jeg tror det er et nyttig redskap å kunne kjenne inn i andre. Også når andre ikke klarer å sitte ord på behovene sine, så kan de kjenne inn. Da er det veldig viktig å stille spørsmål i stedet for å si at «Ja, men du trenger jo egentlig sånn og sånn». Det er ikke populært. Ikke så smart. Mye smartere å kjenne inn og si «Du, kan det være at du egentlig føler Jeg har et eller annet jeg kjenner på, så jeg vet ikke om jeg kjenner noe som er mitt, eller om det stemmer for deg. Men kan du kjenne etter om det er sant for deg? Kan det være at du kjenner en følelse som er sånn og sånn, at du egentlig vil kjenne etter om det er sant for deg? Hvis du har en tillitsfull samtale på gang, så kan det løsne veldig mye. Så det er et redskap å bruke, og jeg tror Jeg tror det å bli tryggere på å bruke disse verktøyene gjør også at vi kan beskytte oss selv og hindre at vi går på autopilot. Jeg er for eksempel brukløn når jeg trenger det, og så lite som mulig ellers. Sånn er det. Så er det det med å transmittere for andre eller ikke. Her skriver jeg at jeg tror vi må ta ansvar for egen healing, egen transmisjon, egen endring. Har også forsøkt den tradisjonelle metoden, men har sett etterhvert at det blir feil metode. Derfor elsker jeg leadership art. Så du mener det å gå til noen andre og la dem fikse deg, at det ikke er bærekraftig? Er det det du sier? Jeg tror det er ganske sammensatt det her, altså. Men det essensen av det jeg sier er at vi støtter andre å ta ansvar selv, fordi da hjelper vi til selvhjelp. Vi leder til selvledelse. Og vi styrker andre i å ta det videre. For eksempel så har jeg en av de her coaching-klientene jeg har hatt, som betaler en milliard for å være med. Han satt på en greie, og jeg kjente hva det var i meg, og jeg kunne transformere det i meg. Men da hadde jeg gått klipp av bevissthetsutvidelsen hos klientene. Det var den samme klienten som i den sesjonen gikk fra Ferrari til jordklode som screensaver. som skiftet perspektiv totalt og endret livet sitt i den sessjonen, i en timinutters transformasjon. Hvis jeg hadde gjort den for han, så hadde jeg berøvet han fra den opplevelsen inni seg, og fra det paradigmeskiftet. Samtidig hadde jeg også berøvet vedkommende klient fra å lære prosessen, fordi ved å transformere så lærer du gang inni det, så han har nå brukt den med sin familie. Altså, med datteren sin som trengte det. Og har skapt et mye nærere bond til datteren sin, enn noensinne før. Og jeg hadde gjort vedkommende bjørnekjeneste, om jeg skulle være snill, eller god, eller healer, eller magisk, eller et eller annet, og gjort det for ham. I stedet så lever jeg det. Og da sitter jeg da her i stillhet, og av og til så kjeder jeg meg. I begynnelsen var det ikke sånn. I begynnelsen var det bare sånn, Ok, nå stiller jeg spørsmålet. Hva skjer nå? Oi, wow! Åh, jeg kjenner det, jeg kjenner det. Åh, hva skjer nå? Åh, han sier det samme som jeg kjenner det. Åh, jeg synes det var kjempespennende. Etter hvert så har jeg på en måte gått ruta så mange ganger. Åh, alle de nye stiene som oppstår hele tiden. Og av og til så kjeder jeg meg. Av og til så stiller jeg spørsmålet, og så kjenner jeg. Åh, der er vi. Det er A, og det er broa, og det er B. Det er dit vi skal. Hmm. Ok, vi må vente til vi vet hvordan det er der. Og så kommer det noe annet også. Det er en avsporing tilbake dit vi skal. Men kjede meg er greit så lenge det jeg gjør da, er å bare sitte og være imens svev kommer å endre sitt eget liv. Det kan jeg vente på. Og kjede seg kan være bra. Så var det det om å kjenne inn i andre og ikke. Ja, det du sier der om å si hva jeg tror den andre har behov for, har nok hoppet litt fort dit uten å være klar over hva jeg har gjort. Nettopp, sånn er det. Det er følsomt og sensitivt. Hjelper å vite hva jeg driver med. Og at det er en bevisst kompetanse. Nettopp. Og er det en bevisst kompetanse? Da hopper det over der fra en sånn ubevisst kompetanse, egentlig opp til en bevisst kompetanse. Jeg kan faktisk kjenne en eller annen spol hvis jeg får si at du er god for det. Så kan det være at dette er riktig for deg? Kjenn etter. Jeg har en følelse av, kan dette funke for deg? Og så utforsker vi, og så undrer vi oss litt sammen. Og det høres kanskje litt sånn vikt barnehagepedagog ut, og det er det jo. Men der ligger gullet. Det er derfor barnehagepedagoger er så gode. Fint. Jeg har flere spørsmål. En av dem er slik. Flink pike søker hjelp. Gjerne turer skogen mark over stokk og stein. Fin kontaktannonseg. De siste ukene har vært en berg- og dalbane emotjonelt. Jeg har vært høyt oppe og langt nede. Hele høsten har vært en spennende reise, men etter at jeg kom inn fra Teneriff har det buttet kraftig vondt. Gamle spøkelser har lukket opp igjen, og jeg føler lite mestring i kontroll. Jeg har stoppet opp, og føler meg trist, deprimert og tiltektsløs. Det er akkurat som om håndbrikket er slått på. Jeg føler at jeg mistet prosessen bedre for to måneder siden enn i dag. Jeg føler ikke at jeg har kontroll på hva jeg skal gjøre som coach akkurat nå. Min reaksjon på denne følelsene er at jeg har blitt defensiv. Kan en voksen være så snill og fortelle meg hva jeg skal gjøre? Jeg sitter fast. Er jeg god nok? Vet jeg hva jeg driver med? Jeg analyserer og føler på gammelt skrot. Jeg drømmer rare drømmer og glemmer avtaler. Jeg har ikke oversikt lenger og spinner i merkelige sirkler. Hjelp! Har det noe oppskrift som jeg kan slavisk følge når det topper seg? Hva gjør du dere? Og så er det en annen som skriver, jeg blir med på turer i skog og mark, jeg kjenner meg litt igjen, oppskriften som jeg ikke klarer å følge, æreverd og anerkjenne, møte med kjærlighet, rommet, og så videre. Har du vært aktiv i triadarbeid siden turen til Teneriff? Vi har ikke hatt en eneste møte hos meg, så jeg tror det ville hjelpe å komme i gang igjen. Så er det en flere som sier, har du vært med på noen sesjons etter at du kom hjem? Vi har hatt flere som har coachet hverandre på Skype det siste med gode resultat, si frem om du har lyst. Dette kommer til å støtte, og det er veldig viktige poeng. Det er derfor jeg leser dette også. Hun svarer hun første som skulle være flink pikesukkerhjelp. Blir lett merket. Ja, jeg har en veldig god triade hvor vi har jobbet sammen også etter Tenerife. Det har gitt meg god støtte og coaching på dette. Men jeg er åpen for mer. Yes, der har vi det. Jeg tror du har helt rett, hun andre som ville overstå på steinen. Nå vil du si at jeg må tillate meg selv å anerkjenne og akseptere at det er en prosess. Yes. Bli gjerne med på både tur og være med på flere coaching-grupper på Skype. Det kan hende at mengdetrening er det som skal til. Og her er det interessant. Her kommer det noe som er litt vanskelig å svare på. Og bare ved at det stilles spørsmål, det var ikke fra meg engang, det var andre coacher, så kom den som har problemet også fram med løsninger. Som var fortsette å utvikle med triadmin, gjøre flere utviklingstinger med coaching på Skype, til og med møtes og gå en tur, og akseptere at det er en prosess. Når du sier at jeg må, jeg tror det var helt rett, når du sier at jeg må tillate meg selv å anerkjenne at jeg aksepterer at det er en prosess, der har vi jo selve svaret det jeg hadde tenkt å komme med. Så er det noe annet da som gjør at sånne store ting oppstår. Har du hørt om å feire ting under teppet? Det er veldig vanlig. Ting vi ikke tør føle og kjenne på, det feirer vi ned teppet. Når du går denne prosessen, for å kunne løfte andre, så må du løfte deg selv. Da begynner vi å løfte på teppet, og så begynner vi å ta unna med ting som vi har fortrengt lenge. Plutselig har vi rykket ordentlig hardt i teppet, og det har dratt ganske mye opp. Kanskje har vi til og med løfta det helt opp. Da er det mye gremlingsmonster og ting som er gammelt og muggent som kommer fram. Det er ikke alltid så deilig. Men det er en stor frigjøringsprosess i det. Og da kan det føles som en sånn forvirret håke å gå i sirkler. Så ikke overtenke det. Ikke overanalysere noe som helst. Bare akseptere det. Sånn er det akkurat nå. Hvis du klarer å si, ok, nå sitter jeg her og jeg føler meg skikkelig dritt. Hvis du da begynner å tenke, hm, hvorfor føler jeg meg skikkelig dritt? Så begynner huet å spille ned, og det blir ikke noe bedre. I stedet så kan du si, jeg sitter her, og jeg føler meg skikkelig dritt. Jeg anerkjenner at jeg sitter her og føler meg skikkelig dritt. Nå har jeg tenkt å bare sitte her og føle meg skikkelig dritt. Da går det hjemme fort og ordentlig. Bare aksepter det, ikke gi noe motstand, og så slipper det mye fortere. Og så er mengdetrening, og mengdetrening, og mengdetrening tre gode tips. Bare get out there, do it. I stedet for å overtenke noe, ta en halvtime med noen på Skype. Eller telefon, altså hvis det er en annen person, så bare ring opp en annen og si hei. eller sende en melding ut på Facebook-gruppa og si hvem kan møtes på en halvtimes telefonsamtale? Det behøver ikke være Skype, ikke sant? Se hverandre. Telefone kan være vel så greit. Og bare det å dele greia di og få innspill fra andre og at noen hører deg og forstår deg og har det litt sånn som deg, det kan også endre masse. Så der er vi gode coacher for hverandre, alle sammen, allerede. Ja, og så har jeg skrevet for meg selv her om å feire ting i en teppe, at for mange, og det er viktig å tenke på utenom dette, men hva er det vi gjør? Hvorfor feirer vi ting i en teppe? For mange så er det en ubevisst strategi, hvor vi avleder oss fra å kjenne på det vi faktisk opplever. Vi tør ikke ta det helt inn. Vi skaper et lite mini-trømme. Trømme betyr at en opplevelse er for sterk til å ta den helt inn, og leve den, og prosesere den, og kjenne den helt og fullt på. Så i stedet for å ta En opplevelse totalt. Så skjører vi ned i teppet og skaper et lite minnespor, et lite trømme, et knep på beltet som strammer oss sammen inni en tvangstreie, hvor vi blir veldig rigide og konforme, i stedet for disse dynamiske vesene vi er. Det kommer vi straks, herregud, nå er den i gang igjen. Fint. Så det er lurt, det du har gjort i kortsettandninga, er å løfte opp ditt heppe, og da er det lurt å fortsette med mengdetreninga. Og så er det en annen som skriver noe veldig klokt og fint. Hun skriver. «Hmm, det var mye tanke der inne», skriver jeg under alle de samtidige spørsmålene som kom inn. «Slik jeg har oppfattet framgangsmåten vår, skal vi lytte med hjertet, handle etter den gode følelsen i magen, og la tankene fly. Hjerte, hjerte, hjerte.» Jeg har veldig sjelden, for å ikke si aldri, sagt hva mine barn eller venner skal gjøre. Når de kommer til meg og ber om råd, mitt svar er i 99,9 prosent av tilfellene. Hva sier maveren din om det du spør om? Det er veldig, veldig, veldig, veldig lurt. Så når folk kommer og sier et eller annet, ja, det er stor idé, og det, og det, og det, og det, hva tror du? Så stiller jeg et spørsmål tilbake. Hva sier magen din i det? Hva kjenner du i magen at er riktig for deg i det her? Hva sier magen din i det du spør om? Det ble fantastisk, trykket. Det var et godt grep å ta. Nydelig. Da finner de fleste alle svarene i seg selv. Yes. Så fint. Tror du ikke dette endrer seg uansett hvor mye nytt vi lærer av teknikker i et og alt? Hvis det er noen teknikker som sier noe annet, så løp andre veien. Være ærlig mot seg selv er vondt, hardt og tøft, men det er det som funker. Det som er rett for meg er kanskje ikke riktig for deg, men ingen av oss har feil. Hmm, var vist veldig formidlingssyk nå. Gleder meg til webinar i kveld. Så jeg må si at jeg støtter, jeg legger hele min pott inn i den siste der, og sier åh, yes, fantastisk. Og så sier jeg at overtenking driter i dritten. Og så får jeg fra en som skulle over Stokke og Stein, flink pike, har nå skrevet i laughing out loud. Så jeg tipper det er bra, ja. Og det var de yngre treningstipsene som satt, da. Og så tror jeg faktisk vi har kommet inn, det kom inn to kommentarer her på slutten, skal vi se. Ja, det her er en av gjentagene tema. Håper du kan si noe om å unngå å ta deg personlig når noen blir sint eller frustrert på oss. Det har jeg gjort. Det handler jo som regel om å bli misforstått eller å misforstå den andre. Å ha anklopping. Og på mindre enn ett sekund er vi langt utenfor oss selv. Så hvordan skal vi klare å møte dette med kjærlighet og varme i stedet? Ja, nettopp. Så her er det flere ting. Det første er at du sier, unngå å ta det personlig. Der peker du på det. Vi må bare øve. Øve, øve, øve. Jo tryggere vi blir på oss selv, jo lettere er det. Det andre er at man blir misforstått. Da kan vi spørre, har jeg forstått det riktig? Visst? La, la, la, la, la, la, la. Og da får vi oppklart veldig mye. Og veldig ofte er det der det stemmer fra at vi rett og slett forstår en situasjon på forskjellig vis. Og ofte så vet vi ikke det før det har gått skikkelig dritt. Før noen av kryddsveiene er noe av grensene våre, eller noen har blitt skikkelig lei seg, da først oppdager vi at vi opplever ting forskjellig. Så det å spørre om at du... La meg sjekke om jeg har misforstått. Altså alle, alle er klare for det du skal si da. Du, la meg sjekke om jeg har misforstått. For da er det en sånn underviskreie som... Åja, hva var det jeg sa? Jeg har kanskje rett? Det er en velvillighet som kommer fra et ego-sted, da. Men du får i hvert fall tallestolen. Og så sier du, forstod jeg det riktig hvis det var sånn og sånn og sånn? Så da skyver du ballen over til den andre som er åpen og klar til å fortelle hvordan den egentlig opplevde det. Og så kan mye oppklares der. Så finn ut om det er misforståelse ved å si du kanskje har misforstått. Ja, det har du. La meg sjekke. Det er et bedre ord. La meg sjekke. om jeg har misforstått. Forstår jeg det riktig om min opplevelse av det, det, det, det, det. Og så får vi avklart det med misforståelser eller ikke. Det er det ene. Det andre er at vi kan komme langt utenfor oss selv på mindre enn et sekund står det her. På mindre enn et sekund er vi langt utenfor oss selv. Ja. Og det er jo bare å gjenkjenne det at nå er jeg trigget. Og da går det an å vite det at akkurat nå så føler jeg ikke noe godt med seg for noen i hele verden at jeg er uttalet med om dette. Så jeg har hatt noen sånne situasjoner, og en av dem husker jeg særlig godt. Da fikk jeg... Ja, faktisk det mest rystende personlige beskjedet jeg har fått i mitt liv, tror jeg. Og da ble jeg helt overrumpet, skikkelig uventet, og veldig vondt og sårende, og det er kanskje fortsatt det som er vanskeligst. Selv om det er veldig bearbeidet nå, men det har satt spor at det blir så voldsomt. Da reiste jeg meg og sa at nå kjenner jeg at det skjer masse i meg, og jeg må bare være litt alene. Beklager. Så reiste jeg meg og gikk ut av rommet. Jeg tror jeg sa at jeg må være alene i fem minutter. Den andre følte seg veldig sveket til at jeg måtte dra, at jeg bare gikk. Alternativet hadde vært mye, mye verre. Jeg hadde vært helt utover meg selv, jeg hadde skreket, ropet, bleima, vært urettferdig, usakelig, slem, overtolket. Jeg var bare på et lite, modent og konstruktivt sted. Det undrer jeg ingen om, møter. For det er ikke noen sannhet i det. Det er bare reaktivt mønster. Det er bare frykt. Det er ikke ut, og så kjente jeg på det, og så var jeg med det. Og så kunne jeg gå inn igjen og si at jeg er veldig lei meg. Veldig, veldig lei meg, og dypt overrasket og sjokkert. Ja, og den andre var lei seg for at jeg hadde gått. Så jeg hadde greit. Jeg skjønner det. Det var ikke meningen å gjøre det lei deg, men det var det som var nødvendig. Så da hindrer jeg å havne utenfor meg selv. Eller når jeg kommer utenfor meg selv, så kjenner jeg det igjen. Og så driver jeg ikke å... Jeg flykter ikke fra følelsen. Hvem er det som bestemmer i mitt liv? Er det den trygge, reaktive følelsen? Eller er det meg som opplever at jeg har den, tar ansvar for den, og så tar ansvar for relasjonen før og etter? Det tror jeg det handler om. Det har fått som det jeg opplever selv. Skal vi se. Da var det misforståelser, personlige misforståelser. Så hvordan kan vi klare å møte dette med kjærlighet og varme i stedet? Vi burde ikke være perfekte, det holder å være gikte. Jeg kan sitere meg på, vi behøver ikke være perfekte, det holder å være gikte. I massevis holder det faktisk å være gikte. Da møter vi det med kjærlighet og varme, oppriktighet. Ikke noen stille dalle. Kjærlighet er ikke alltid vakkert. Kjærlighet er sant. Og når det smelter, så har jeg også næringsrelasjoner hvor det ikke alltid er lett. Det går ikke over. Det er mulig det gjør. For meg har ikke det gått over. Det er mulig det gjør det. Jeg skal ikke si det for sikkert. Men jeg opplever også ting som er vanskelig. Og det tror jeg det vil være at konflikt er en helt naturlig del av livet. Konflikt er liksom... Jeg er et sterkt menneske med sterk behov og sterk personlighet. Og det har gjør meg mange av de jævlene her også. Og når vi kjenner at vi har noe vi virkelig vil, og det ikke er det eneste det andre vil, da er det motstridende interesser. Da kan det oppstå en konflikt. eller en samtale hvor du finner en løsning. På veien så trengs kanskje konflikten for å få fra nok friksjon til å utløse det potensialet som er i situasjonen og i relasjonen. Yes. OK. Ja, nettopp. Her er det som sier brukt det time-out for å unngå at det eskalerte. Det hjelper. Det har jeg også opplevd med meg. Skal vi se om det er noe mer jeg skal si om det. Jeg følte at han var sånn on the roll there. Så... Her kommer det noe magisk med coaching, også denne typen gruppe-coaching som vi har nå. Frøken blir lett merket flink pike, vil ut i skolen mørk, skriver «Takk, godt å få luftet til dette med dere alle. Det er genialt å dele med dere og ikke sitte og gruffe alene i en mørk krok. Nettopp. Og dele og ha noen å snakke med. Og bare det. Bare det å kunne lytte og speile. og stille noen spørsmål og lytte mer og speile før du går inn i transformasjonen eller noe. Bare det er magi. Så tenk så stor nytte du kan gjøre som coach. Eller som et coachende menneske, medarbeider, coachende leder, coachende venn. Ikke at du skal fikse andre og tøppe ut noen hyler nå, vent litt, jeg kjenner et eller annet her nå, og jeg kjenner mange venter. Andre kjenner sånn rosehag og perledekor og la la la. Men bare å lytte og la de andre få snakke. Du kan jo elske den andre akkurat som den er. Så skjør du store forandringer, og du endrer livet til den andre, endrer livet ditt, og vi endrer sammen verden. Det er viktig. Yes. Super tid. Jeg noterer. Er det jeg som skriver? Fint. Her er det to andre også. Den er big. Big. B-I-G. Big. Peter. Kan du si noe om endringsprosessen som skjer der man kjenner på motstand fra omgivelsene? Jeg opplever motstand fra de to som jeg jobber med i ledelsen. Motstand mot denne utdanningen, den skolen. Motstand mot det jeg lærer. Motstand mot at det som jeg lærer kan være bra for organisasjonen. I tillegg opplever jeg at de i større grad ønsker å kontrollere meg. Jeg kjenner på at dette ikke er bra for meg, og at jeg skal videre finne ny jobb. Før jeg forlater denne arbeidsplassen har jeg bestemt meg for å bruke det jeg har lært. Det vil si, ta det inn i hjertet og møte deres motstand mot meg med kjærlighet. Det krever sin dame, og sitt fokus her og nå, og sannsynligvis enda mer fremover. Kan du si litt om dette? Typiske utfordringer og fine tips. Klemme. Enn det, jeg gir meg ikke på flate mark. Og det tror jeg er sært nyttig for deg. Det kan være sånn at når vi står inn i en sånn relasjon som du, som er i en ledergruppe med to andre, så oppstår det en vekst, en naturlig vekst i deg, som jeg ser, og som de oppdager på et eller annet bevisst eller undervisst plan. Og hvis de er i en sånn ego, undervisst posisjon, beskyttelse, passer på maktbalansen sin, så oppleves du på et undervist sted som en trussel. Og det er å bare anerkjenne at de antagelig er redde for deg nå. Det er antagelig det som skjer. De er redde. Og det handler om at de ikke er der kanskje. At de åpner for dette. Eller at kanskje de er mer skeptiske, at de har mer utrygghet til seg, og ikke stoler så mye på impulser og intuitive impulser. Kanskje de må ha mer fakta på ting for å kunne være trygge på det. Kanskje de føler at det er for mye flyt og for mye tillit. Og det begynner igjen i frykt. Samtidig har vi skrudd sammen forskjellig. Noen har mer behov for rasjonell, logiske informasjon. Noen har mer behov for kjennigheter. Og selv havner jeg jo helt i den intuitive kjennheter-kategorien, hvor jeg plukker opp det jeg trenger intuitivt, og jeg trenger ikke noen som helst bekreftelse utenfor meg selv. Men der er vi veldig forskjellige, og noen har stor bruk for det, og alt jeg sier, finnes det masse forskning på. Det er bare at jeg ikke gidder å sope det sammen for å bevise noe, for det trenger jeg ikke, føler jeg. Men jeg vet at pedagogisk kunne det ha sikkert hjulpet mange, men Da må jeg også snakke til de som har gått over i en terskel i skepsis for å få dem videre. Men jeg vil egentlig bare gønne på å være iktig. Så det jeg tror, apropos gønne på å være iktig, er at du vokser sterkt i deg selv. Stor, stor utvikling. De merker det, føles litt trua, og de vil ikke nødvendigvis være med på det de gjør. Så jeg tror du er inne på det, å møte dem med kjærlighet, og spørre dem hva det er egentlig du trenger nå. Hva er det du trenger nå? Når du opplever at en eller annen ting blokkerer, så prøv å finne ut hva det er egentlig som gjør at du gjør det. Og det går an å kjenne etter, og å spørre dem. Sånn som for eksempel, hvis det er en person som vil hindre deg i å ta opp en ny måte å gjøre ting på, Så kan du spørre deg, hva må en person tenke om seg selv og meg, for å ville stoppe det? Så kan du kjenne etter. Ok, jeg kjenner en frykt, en usikkerhet, irritasjon. Du, jeg lurer på, jeg kjenner litt på noe, jeg vet ikke om det stemmer for deg, men kan det være at du føler deg litt irritert på meg, hvert fall? Ja, hva faen, klart jeg er irritert på deg, din blæ! Ok, hvorfor er det det? Og så kommer en dialog, så er det lettere å romme og møte behovet, tror jeg. Så jeg tror du står i noe bra. Før du dro fra Teneriff, så introduserte jeg deg til en annen av coachene, som er et fantastisk menneske. Dere to har samme type jobb, og jeg sa at dere burde danne et nettverk sammen, bare dere to. Det finnes flere av samme kaliber, og dere skjønner hva jeg mener. Jeg tror du skal ha et stakk kontakt med henne. at dere to snakker sammen. Og hvis du ikke skjønner hvem jeg snakker om, fordi jeg anonyserer alt på disse webseminarene, så ta og send meg en melding, så skal jeg sette dere to i kontakt. Fordi nå tror jeg det er på tide å masterminde i den situasjonsstory. Den er nemlig nyttig for den andre også. Masterminding betyr rett og slett å legge hodene i bløt sammen og få en større sum enn 1 og 1. Men 1 og 1, da blir det 11, ikke sant? I stedet for 2. så dere kan få en elversum i kapasitet. Vi må ikke bare legge hodene i bløt, vi må legge situasjonen inni hjertene til hverandre. Så det er mitt tips. Og at du ikke gir deg på flat mark, det kan være nyttig, og det betyr at du kan nå langt. Og jeg er jo virkelig ikke redd for at du skal finne en ny jobb. Fordi det kan være noe enda større og bedre, og riktigere, så vent på deg. Fint. Skal vi se på dere som skriver live. Jeg er på vakt nå, så jeg ser opptak. Jeg ønsker å si litt angående utfordringer som blir nevnt. Jeg har opplevd mye av det samme. Det ga fokus på hjertepust, omfallende og anerkjennende mine følelser og andres reaksjoner. Jeg tok litt fri fra alt annet vi lærer, kun fokus på dette. Juhu, det løsnet, og nå ser jeg mer og mer hele bildet. Masse kjærlighet til alle. Gi tillit til prosessen. Så det du gjorde var rett og slett å puste gjennom hjertet, omfavnet, anerkjenne mine følelser og andres reaksjoner. Bare la det være. Og så leser du av det. Ser hele bildet. Masse kjærlighet til alle. Gi tillit til prosessen. Så det er jo en av de viktigste ting å huske. Stol på prosessen. Stol på prosessen. Stol på prosessen. Er det noen siste spørsmål, så anbefaler jeg å skrive dem nå. Fordi nå har jeg bare lyst til å sitte og omfale, anerkjenne og elske alt som er i meg, alt jeg kjenner i meg nå. Og alt som er i deg og dine reaksjoner, og det du har ansvar for. Det er ok. Så frier jeg meg fra det. Her kommer det. Peter, jeg trenger å komme i kontakt med damen som sier å kalle det flatmark. Jeg trenger å komme i kontakt med damen som sier å kalle det flatmark. Samme her nemlig. Det var den tredje personen. Vil du sende meg en Facebook-melding, du som skrev det, så skal jeg sende den videre, eller sende en e-post, alt ettersom. E-post er kanskje best. Og så skal jeg sende den videre til frøken som ikke gir seg på flatmark. Så kan jeg si at dere godt kan kommunisere. Så, hva skal vi gjøre nå, kjære venn? Vi skal feire at vi har kommet så langt. Vi har pustet. Jeg venter noen minutter til på siste innspillet, og så må jeg bare si hei. Åh, hva for et stort arbeid du gjør. For en utvikling du opplever. Tenk på livet ditt for ett år siden, og tenk der du er akkurat nå. Er det noe annerledes? Er det noe du har skjønt? Er det noe du har sett? Er det noe du klarer å omfavne? Er det noe du kan håndtere på en annerledes måte nå? Tenk om ett år, hvis du fortsetter i det tempo du har gjort de siste månedene. Tenk om ett år, hvordan det er da. Om to år. Tenk deg hvor du er om fem år. Yes, det er sinnssykt stort og deilig, hæ? Så stor forskjell gjør dette arbeidet. Det flytter oss kantesprang for kantesprang for kantesprang. Det å si hvor er du liksom om fem år, det er så stort, det er så stort. Oi, her er det en nå, skal vi se. Jeg har bare lyst til å si, Peter, takk for gaven og bli bevisst min gave, eller hva jeg skal kalle det. Nå kan jeg kjenne inn på andres transformasjoner og få fantastiske følelser av ro og annet. I større og større grad klarer jeg å ikke kjenne i like stor grad på stress og annet som jeg ikke trenger hos andre. Åh, yes! Takk! Bevisstgjøring, vakre venn. Bevisstgjøring, det er så fint. Da finner vi ut hvilke gaver vi har, og så kan vi bruke dem til å oppleve gode ting for oss selv og støtte andre. Vi bruker det på å si, ok, men det har jeg ikke tenkt å bruke det på. Så vi trekker tilbake de antenner vi har stikket ut, der det ikke er noe vits eller ikke føles noe bra, hvor det bare tappes. På samme måte, så hvis det blir bevisstgjort på det som fungerer for oss, så gjør vi mer av det. Blir det bevisstgjort på det som ikke fungerer, så gjør vi noe med det. Så bevisstgjøring og å øke bevisstheten, det er det jeg egentlig driver med her. Alt vi jobber med er en bevisstgjøringsprosess. Det er å øke bevisstheten på hvem jeg er, Og hva jeg vil gi til verden, hva som stopper meg, og hvordan jeg kan elske det til bits and pieces. Så det blir bare kjærlighet. Dette rocker. Jeg snakket med en kollega i dag, som spurte, du, hvordan er det å ligge et skikk på hardt når du jobber med det? Du føler ikke som om du jobber og gjør det? Nei, nei, jeg sa, er det det som kalles labor of love? Jeg tror det. Var det det? Dette er gøy. Nå har vi holdt på en og en halv time, og nå kan jeg godt holde på en time til. Men jeg har sagt at jeg pleier å være en til en og en halv time, så jeg tenkte jeg skulle stoppe nå. Men fitte grisen, så gøy det er å leke med deg. Tusen takk for at du er i livet mitt og gir meg muligheten til å prate om ting jeg er opptatt av. Og takk for alle delingene av det som er opplevsvanskelig, og det å stå i prosessen, og alle gjennombrudda. Og hvordan vi av dere som har stått i den samme prosessen, som er liksom et lite hestod foran de andre akkurat i denne løypa, som sier, ja, det var jeg, og jeg pustet det gjennom hjertet, jeg anerkjente alt, alle følelser i meg, og alle reaksjoner i andre, og så bare løsna det, og jo, nå er jeg en gang med lyst til det. Så fett! Vi altså, sammen, rocker vi! Bam! Yes! Så, tusen takk, vakre venn. Jeg elsker deg. Jeg er så takknemlig for at jeg får lov å være her sammen med deg. Og jeg er heldig at Jeg tror jeg er heldigst på planeten. Javål, da skal de andre være skikkelig, skikkelig heldige. Ok. Spred ditt lys om du vil kjenne det vokse. Sett navn og god natt, og ha en fin dag, og kjærlighet overalt alltid.