Kort norsk monolog om tillit og støtte: taleren uttrykker at en annen person gir stadig, ønsker det beste for dem, og at denne ubetingede tilliten gjør at taleren kan lykkes og la alt annet bli underordnet.
Og vi vet det at, jeg vet det. Du gir og gir og gir og gir du. Og du ønsker meg bare det aller beste. Det er jeg overbevist om. Og da må jo du bare si og gjøre akkurat hva du vil, for når jeg har den tilliten til deg, at du står last og brast ved min side, jeg får til dette her. Det har jeg fått tillit til. Og da betyr alt annet, da blir det underordnet.
