De fleste av oss puster feil - Lars Christian Larssen

Her er vi, tilbake i studio hos Mottakemedia. Påkoblet er klar for en ny episode. I dag har Anna og jeg besøk av en veldig spennende fyr. Han jobber som forretningsutvikler i Skipsted. Han heter Lars Christian Larsen. Da vi begynte med Påkobla og begynte å snakke om podcasten vår, så fikk vi en utrolig hyggelig melding av Lars. Det var sånn at vi litt mellom linjene tenkte vi tror kanskje at han kunne være interessert i å være gjest. Og det han skrev om det trigget oss veldig. Fordi han som forretningsutvikler har fokus på både ledetrening, mentaltrening, ernæring, fokustrening, hvordan vi håndterer stress, måling av stress. Og så har han organisasjonspsykologi i bakhånd. Og så har han vært ekspedisjonsleder. Og så jobber han med en pusteteknikk, som Anna og jeg nettopp hadde snakket om, som heter Wim Hof. Så vi skrev ganske kjapt tilbake til Lars og sa hei, ja, dette er veldig spennende. Så velkommen, Lars.

Tusen takk.

Hva har du lyst til å legge til på den introen?

Nei, jeg synes den var ganske lang og fin, så det er ikke noe som jeg tenker jeg skal komme med der umiddelbart.

Så bra, da har vi vært på den.

Tusen takk for at jeg er her. Det er alltid gøy å komme i podcast og prate. Det er morsomt.

Vi blir jo litt ekstra ivrig, fordi det er klart vi jobber med mot som ressurs, og så er det veldig spennende å snakke med mennesker, organisasjonsutviklere og lederutviklere som er med på den samme koblingen av tråder mellom hvem er vi som mennesker, hvordan presterer vi godt, uten at det er noe som man driver med på siden med mindfulness, litt som på hjemmefronten, men at dette er noe som vi ønsker å se brukt i hele ledetreningen. Og vi vet at du også skrev en veldig bra artikkel om Disconnect to Reconnect, altså hvordan klarer vi å bli gode til å skru av slik at vi restituerer og hviler, slik at vi kan være på vårt beste de gangene vi trenger å være påkoblet.

Jeg har også lyst til å si gratulerer med dagene, for Lars har bursdag i dag. Det er en stor ære at du bruker tid sammen med oss på bursdagen din, så vi har tatt med en bursdaggave til deg.

Kan vi ikke begynne der?

Jeg synes vi skal begynne der, og vi har lyst til at du skal pakke den opp sammen med oss.

Vi snakket aldri om om du likte overraskelser eller ikke, men det er gøy.

Det er alltid gøy. Skal jeg ta kort eller pakka først?

Pakka.

Pakka, ok.

Og så må du ta mikrofonen litt nærmere.

Litt nærmere, sånn ja. Det er en ny læring for meg. Du skal se her.

River av papiret, han er en sånn en.

Ja. Kona mi er like frustrert hver gang, for hun er sånn som spar på papiret. Jeg river. Se her ja. Veldig bra. Stolen focus.

Yes.

Johan Haribok, den er veldig bra.

Har du den?

Bare på lydbok, så det er perfekt. Jeg er jo sånn som hører lydbok, og så finner jeg ut at jeg må kjøpe boka etterpå for at jeg må lese den opp igjen og ha den i samlinga mi. Så tusen takk. Den er et skremmende, men veldig bra.

Vi tenkte på deg og våre samtaler da vi stod i bokanderen, så tenkte vi at dette må være en bok for Lars.

Den er spot on. Da har jeg allerede lært å kjenne meg litt i Anna. Herlig.

Godt å høre.

Da har vi sikret sommerlekturen.

Det har vi gjort, så det er bra. Og så har jeg lyst til å si litt sånn, da vi begynte å sende meldinger med deg, Lars-Christian, i forhold til podcasten, så er det jo som du sier, Annike, vi hadde kommet bort til Vim Hof og pusteteknikk, og så skrev jeg til deg hva om vi hadde kjørt det live på podcasten. Det er en litt sånn crazy idé. Og så sier du, hva om dere heller kommer hjem til meg, og så kjører jeg en workshop med dere. Og det er cirka en måned siden vi var hjemme hos deg, og fikk gå gjennom både ganske så heftig pustetrening, og fikk lov til å bade i fryseren til Lars, med en halvgrad var temperaturen i vannet, og kjenne hva gjorde det med oss. Veldig kul opplevelse, som jeg tror vi skal snakke mer om i løpet av episoden også. Både hva vi gjorde, det kan jo du gjerne si litt om i forhold til at det er du som kan dette. Vi fikk jo en oppgave av deg å gjøre dette hver dag frem til vi møttes i studio.

Det er jeg veldig spent på å høre om og snikke om.

Ja, så vi kan reflektere litt rundt sammen på det.

Men kan ikke du begynne å fortelle litt hvorfor du ble... Hæ, hvor skal vi begynne? Hvorfor Wim Hoff, eller hvorfor Pust?

Ja, det er egentlig en sånn interessant historie, fordi... Jeg kom over Wim Hof sånn helt tilfeldig egentlig, fordi jeg så en annonse på Facebook eller Instagram hvor det var «become superhuman» og «tåle mer». Når jeg så den annonsen så var vi i konflikt på jobb, så jeg var på en måte egentlig et dårlig sted. Og så tenkte jeg, eller trodde at dette er jo perfekt. Både at jeg kan tåle kulde mer, men at jeg kan tåle mer. Det er jo bra, det trenger jeg. Redd for at det er masse kalde pes på jobb da. Så min inngang var at jeg tenkte at dette trenger jeg da som et verktøy for å tåle å holde ut mer. Og så prøvde jeg da å laste den her appen og så en dokumentar, og så laste jeg den appen, prøvde pusteøvelsen, Og så ble det en sånn wow. Alt ble liksom... For i den pustøvelsen så gjør det en sånn pustehål da. Man puster i en sånn pustemønster, og så er det en pustehål. Og under de pustehålene, som dere også erfarte og prøvde, var at da blir alt veldig stille. Og veldig behagelig. Og jeg har litt sånn ADHD, så for meg så ble det veldig stille og rolig å oppleve en sånn ro som ikke jeg har hatt. Og så hjemme da. Jeg får det alltid når jeg er på ekspedisjoner ute i naturen, så er jeg veldig rolig. Da fungerer jeg optimalt. Men i en sånn jobbsetting med alt som skal skje, så jobber hodet mitt mye. Og plutselig da så fikk jeg nå et verktøy som gjorde at jeg kunne skru av. Så det var det ene. Men det andre var jo også at Det jeg trodde som handlet om å tåle mer.

Litt supermann, den sterke.

Ja, den sterke. Så handlet det mer om at jeg som mann måtte reise innover og forstå meg selv mer, og lære å sette ord på tanker og følelser som ikke jeg har vært så god på. Som konaen min har fortalt, hun kjente Lars som Lars glad eller Lars sint, og så var det ingenting imellom. Så etter at jeg begynte å gjøre det regelmessig, så ble jeg sånn, wow, her er det masse rart som ikke jeg har helt skjønt. Du har kanskje følt det, men du har ikke klart å sette ord på det. Så det ble nesten som å åpne en, ikke Pandoras eske, men en mer fruktfat, at det er sånn, hei, du vet hva, når jeg føler meg sånn, eller når jeg gjør dette så føler jeg meg sånn, og når det skjer så føler jeg meg sånn. Så det gjorde at jeg fikk veldig mye bra samtaler med kona i første runde, men også at jeg fikk mye mer ro og balanse selv, og så kunne jeg begynne å snakke med kompiser om det her, og så sakte men sikkert så får du en veldig positiv greie med at du bare rett og slett forstår deg selv mer. Og det handlet da 100% om å reise innover. i seg selv da. Også når du kombinerer dette med kaldt vann, som den Wim Hof-metoden handler om, og at du også lærer deg et mindset som handler om å praktisere det her jevnt over, så gjør jo det at du bygger en slags stein for stein i positiv grad. Du føler deg bra, du får mer energi, du sover bedre, og du får et annet mindset, og det er jo igjen veldig positivt. Og hvis jeg skal trekke ut tilbake på den ekspedisjonstankegangen, så er jo Og som jeg da også har tatt meg inn i arbeidslivet nå, i forhold til den ledereutviklingen vi jobber med der, er jo at når du er på ekspedisjon, så må du ta vare på basebehov. Du må passe på søvn, du må passe på beina dine, du må passe på hender og føtter, så du ikke forfryser de. Du må ha riktig klær, du må spise nok og riktig mat, og du må ta vare på laget ditt, folk som er med deg. Du må ha tydelige mål, og du må passe på at du ikke går for hardt. Du skal gå en lang tur, så du må balansere. Rett og slett kalle det energistyring. Og det er jo det man i vår kalle vestlige verden, eller vårt vanlige dagligliv, det er det vi på en måte er dårligst på.

Det høres ut som det er ganske lett å trekke det over til hverdagen til himmel av mange mennesker.

Yes, det er akkurat det det er. Så tanken her med å finne verktøy som er enkle og gode å kunne bruke en hverdag, det var for min del fantastisk. Og så er det litt sånn at når du først går ned i den gryta og begynner å titte på sånne ting, så fant du ut at det er veldig mye mer. Og sånn som i dag, hvis vi skal snakke litt om pust, så er jo Wim Hoff-metoden, det er en metode. Men det jeg begynte å dykke ned i var jo, ok, hva er dette med pust? Og plusså kunne jeg holde pusten i fire minutter, og det var jo kjempespennende. Og da var jeg med på den der prestasjonsbiten der, Og det meditative kanskje da. Men så begynte jeg å forstå hva pust handler om med helse. Hvordan du puster i hverdagen. Hvor mye det faktisk påvirker av både hjerne og kropp og hele helheten. Det er jo involvert i absolutt alt. helt ned på cellenivå, så begynte jeg å dykke dypere i det. Og da ser jeg jo igjen at pusten kan du bruke på så himla mange måter, og dessverre mener jeg at det har vært litt sånn pling-plong-snakk rundt pust, at jeg hadde måttet puste dyp med magen og ta det med ro, men det er så himla mye mer enn det. Så jeg ser jo nå måten vi har tatt det inn, sånn som jeg jobber med det, og det er jo alt for at vi har kurs internt hvor det handler om hverdagspust, hvordan puster du til vanlig, hvordan kan vi bruke pusten til å aktivere, eller prestere, eller til å restituere. Og alle de har egne typer protokoller og systemer på hvordan du skal bruke den. Og så er jeg glad i idrett, så jeg og gutta mine spiller ishockey, så jeg har involvert meg i ishockey-laget hjemme på Hønefoss, hvor jeg jobber med prestasjonsutvikling, og da ser jeg jo det at det er helt fascinerende hvordan toppidrettsutøvere puster feil.

Hvordan puster man feil?

Hvis du tenker en vanlig person, og det er fortsatt det samme som en toppidrettsutøver, det er at de puster alt for mye. Det er det ene. Altså, vi har en alt for høy frekvens på måten vi puster på, som igjen skaper en del sånne negative ting. Det andre er at vi i stor grad, eller veldig mange, bruker munnen når vi egentlig skal bruke nesa. Altså, munnen er til å spise og snakke med, og nesa er til å puste med. Og så er det også det at vi Hvis du tenker en vanlig person på jobb, for det er det som er mest relevant for det vi snakker om her i dag, så ser vi at veldig mange puster høyt i kroppen, eller høyt i brystet. De puster alt for fort, og da bruker munnen. Og det som er veldig interessant, da setter du egentlig kroppen i en slags sånn alarmberedskap. Nervesystemet ditt blir i fight or flight, eller go, eller aktivert. som igjen gjør at du er hele dagen i en slags aktivert tilstand. Så bare det å forstå det og lære folk til å stoppe opp, og jeg er jo fortsatt sånn at selv om jeg er kjempeopptattet her, så ser jeg at når jeg blir aktivert eller kjempeivrig, sånn som jeg er nå, så går pusten litt fortere. Som igjen gjør at jeg må passe på å tenke på hvordan jeg kan nå balansere og skru dette her riktig.

Det handler om å øke bevissthetsnivået på hvordan vi bruker pusten. Litt sånn som du gjør, ta deg selv på fersken når du kjenner at vi blir aktivert. Vi er jo mennesker. Det er naturlig at vi innimellom endrer pusterytme også. Men det å klare å oppdage at nå puster jeg på denne måten, det vet jeg at det ikke tjener meg selv. Og så klare å regulere det.

Jeg har ingen god forskning som jeg kan trekke opp og ha den akkurat nå, men jeg mener og har lest opp til flere steder at pust er det mest effektive verktøy til å fysisk ta kontroll, om du vil, men styre det parasympatiske nervesystemet. Så hvis vi klarer å få en liten alarm som sier, oi, nå er jeg stressa, nervøs, redd, påskrudd, uheldig, Så kan vi ta noen dype pust i nesa, og så kan vi lære oss til å lære nervesystemet vårt til å finne ro slik at vi handler bedre.

Ja, men det som er fint er at du kan bruke det begge veier. Du kan jo bruke det til å skru deg opp. For det har vi trent på. Du har folk som kanskje er litt for av, eller at du skal inn i en viktig presentasjon, eller et møte, eller hva det ene er. Hvordan skal du bruke pusten for å finne fokus, økt fokus, økt blodgjennomstrømning, og få hjernen optimalisert? Eller hvis du, som du sier der, at du er for stresset, hvordan kan du ta kontroll på pusten? For det er pleier å si at det er en slags fjernkontroll til nervsystemet vårt. Så du kan gå inn og bare rett og slett skru deg opp eller ned. Og så er det sånn, nå skal jeg ikke arrestere deg på noe, men det som er tanken er at man sier akkurat sånn om at ta dypt pust ned i magen, det er liksom bra for å roe ned. Men i veldig mange tilfeller, hvis du er veldig aktivert, så skal du nødvendigvis ikke puste så mye dypt og stort. Da skal man puste, altså det er jo da en metode som heter Oxygen Advantage eller Buteco-metoden som handler om Breathe light to breathe right. Det vil si at vi skal lære kroppen til å puste rolig med nesa uten å ha behov for å trekke det dype dragene, for det blir tilbake igjen til den overpusten. Vi trenger ikke mer oksygen, vi trenger bare at kroppen lærer seg å absorbere, eller nei, ikke absorbere, men ta opp det oksygen vi faktisk puster inn. Hvis vi puster for mye, fjerner vi mye CO2, som er veldig viktig for at kroppen skal kunne ta opp oksygen effektivt. Det jeg gjør, er å lære folk til å tåle mer CO2 i kroppen, slik at kroppen klarer å holde på det, og på den måten klarer de å puste roligere og mer effektivt. Det er et veldig grovt sett.

Jeg merker jo når vi sitter og snakker så mye om pust, så merker jeg at jeg blir veldig oppmerksom på min egen pust. Kanskje litt for oppmerksom, med tanke på at man sitter med en mikrofon oppe i ansiktet også, og kjenner det nesten blir litt vanskelig å snakke om det.

Ja, og det er veldig vanlig, for det ser jeg også når jeg snakker med folk, at da blir folk veldig sånn, oi, hvordan puster jeg, og hvor er den, og sånn. Jeg vil jo si at det er bra, for da blir man bevisst, som sagt. Jeg merker jo selv, selv om jeg egentlig er litt nerd på det her, så kan jeg merke at når jeg blir, hvis det er mye som skjer gjennom en dag, pluss skal jeg masse møter, og så skal jeg hjem og kjøre barn hit og dit og sånn, så er det lett at du bare går i en slags boble.

Autopilot.

Autopilot. Så bare det å stoppe opp med kjennetter, da er man plusselig også tilbake til stede. Og det er veldig mange jeg snakker med på jobb, og for så vidt også utenom jobb, som forteller om dette, at dagen den bare flyr. Og du er en slags karusell som du ikke helt har kontroll på. Og det å da bare ha et fokus eller en evne til å stoppe opp, og så bare ok, hvor er jeg hen nå? Det gjør jo at du blir mer til stede, og det er jo på en måte det som folk vil ha mer av. Det å i en vanlig hverdag kunne være litt mer til stede. Og da tenker jeg ikke sånn pling-plong til stede, men mer sånn, hvor er jeg nå? Har jeg det bra? Er jeg rolig? Det er ikke noe behagelig å være oppjaga.

Jeg liker at du bruker pling-plong.

Det holder så smillig.

Hvis lytterne våre får litt ekstra Anna og Jannecke-pusting i dag, så tenker vi at det er bare bra.

Det er bare fint. Jeg skjønner på det samme som deg.

Veldig pustefokus her nå.

Og litt av det som gjør at vi fikk sånn interesse for å invitere deg hit, Lars, det er jo det du skrev i forhold til at du har tatt deg inn i skipsted. Ikke nødvendigvis bare i pust, men det her med å koble av for å kunne koble på deg selv for å så igjen koble på andre. Kan ikke du si litt i forhold til, for du sa noe om at dette ser du resultater på.

Hvis jeg skal begynne helt med meg selv først, så så jeg at når jeg lærte meg å koble av i en vanlig hverdag bedre, så restituerte jeg bedre. Jeg sov bedre, fikk mer overskudd, mer fokus, følte meg bedre. Og når jeg da kunne ta med det ut i mitt team, så begynte vi å tenke, kan vi ikke gjøre det på teamnivå? Og så ser vi hva som skjer da. For igjen, tilbake til en vanlig hverdag, så er man jo, ikke sant, det bare går rundt kjempefort, bangbangbangbang, man skal gjøre og gjøre og gjøre. Mens det å stoppe opp da, og koble av, kall det vanlig to-do-liste, og se, og da kommer vi litt inn på det vi har jobbet med der, med hvordan strategiske jobber med teamutvikling over tid. Så så vi at ved å stoppe opp, og tas tid, og kalle det da koble av, Ikke nødvendigvis for å drive og puste så mye da, men det var et av hvert høyene vi har. Men å stoppe opp og se på hvordan kan vi bli bedre, hvordan kan vi bygge mer tillit i teamet, hvordan kan vi jobbe smartere, hvordan kan vi lade energi, eller ha, hva heter det du sier?

Riktig energi.

Riktig energi, ja, og bruke den riktig. Alle snakker om bærekraft om dagen, men hva er det egentlig? Øystein Pettersen sa det var ganske kult at bærekraft er til å kunne ha evnet å bære godt over tid. Jeg husker ikke helt hvordan det var. Og det er det vi også har på utkikket her, at vi vil jo ikke gi bongass en uke også er vi utslitt. Vi vil kunne prestere godt hver uke i flere år. Så det vi så da var at ved å koble av jevnlig, hvis vi skal kalle det det da, For bare å snakke om hvordan skal vi bli bedre sammen, så ikke bare hadde vi det mer hyggelig sammen og bygde masse tillit og hadde det gøy, men vi ble også mye flinkere når vi koblet på igjen og jobba da, hvis vi skal kalle det det. Så helt konkret så jobba vi da med å kalle det kobla fra vanlig hverdag, en gang i uka, og hadde fokus på å bli bedre gjennom mer selvledelse, feedbackkultur og psykologisk trygghet. Det var liksom de temaene vi jobba med da. Jeg har sagt det før, jeg sier det igjen, treningsmetafor. Hvis du gjør det en gang, da blir det større muskleren. Men hvis du trener hver uke, så får du sterke muskler. Sånn så vi på det arbeidet her, at du kan ikke bare dra på et hotell og så gjør du det en gang. Da er det en opplevelse, det er jo gøy det. Inspirasjon, hva som helst. Men ved å jobbe målrett over tid, så får du sterke prestasjonsmuskler. Og det føler jeg også er et språk som For det har jeg lært. Språk og ord har sykt mye å si. Hvis du sier stressmestring, så blir folk ... Nei, det trenger vi ikke, liksom. Men hvis du snakker om å bli flink ut av å skru av og skru på, og energistyring, det vil alle ha. Ja, takk! Ikke sant? For det er relevant for alle.

Skal vi si litt om prosjektet som du tok oss gjennom, kanskje?

Ja. Det dere var med på hos meg, det var jo det man kaller Wim Hof-metoden. Jeg har jo utdannet meg til å være instruktør i det, men så ser jeg at jeg drar meg litt vekk fra det, for det er noe mange får litt sånn, hva er det for noe? Det er noe rart.

Noe. Fremmedjørene.

Liksom? Ja, og så blir det sånn, noen liker det, men noen liker det ikke. Men tanken her er jo bare at gjennom å jobbe med med pust og forstå fysiologien og psykologien rundt det, og også eksponere seg for kaldt vann. Så å gjøre det over tid, så er det jo, for det første så finner man jo sånn, man snakker om sånn urkraft, eller vi finner jo, for det å gå, hvis vi tenker bare det å gå ned i kaldt vann da, så er jo kroppen og hele systemet vårt er jo rigget for å si at kaldt vann det er farlig, vi skal ikke ned i kaldt vann, da skal vi fort ut. Og det dere gjorde hjemme hos meg, det var å vise kroppen og hjernen at dere blir, og at da må kroppen finne.

Ro. Vi stolte på deg.

Vi. Ja, men også det var veldig gøy å se, for man kunne se det i det sekundet at dere går fra å være i flyktmodus til å finne ro. Og bare det å lære seg å klare å ta kontroll over kroppen, Det er veldig viktig for mange, fordi man tror at man nesten er passasjer i egen kropp. Så en er jo å klare å ta kontroll over reaksjonen du har på en veldig sterk stressår. Det er superspennende. Viser at jeg kan faktisk ta kontroll ved å bare kontrollere måten jeg puster på. Regnmekanikk. Men så er det også det podcastene her handler om mot, da. Det å ta mot etter å på morgenen vri dusjen over på kaldt vann. Det krever også mye mentalt. Tenk hvis du kan klare på morgenen å vinne over den indre stemmen som sier ikke gjør det, jeg vil bare ha varmt og godt vann og ha det komfortabelt. Hvis du klarer å overstyre den, så har du en seierbar der. Så det er jo på det mentale, men så er det jo på det fysiologiske. Hva skjer når du stimulerer kroppen med kaldt vann? Og det ene er jo at, og dette er dødsskul for Torkel Ferro, han driver jo og forsker masse på dette her på ulike måter, og man har sett at bare det å duppe hendene i kaldt vann gjør at du går i parasympatisk modus kroppen, det vil si at den stimuleres til å skru av fight or flight over rest and digest. Og det er jo dusjekaldt eller badekaldt, som det er dere gjør hos meg. Det er jo masse positive hormoner som frigjøres. Du har masse dopamin som kommer, du har adrenalin. Det er masse som skjer i kroppen, som igjen når du gjør dette her over tid og akkumulerer, så får du en rekke positive effekter av det da. Det er mange som sier at man blir forkjølet og syk av det. Nei, det er faktisk det motsatte som skjer. Du stimulerer immunforsvaret, både med pusteteknikken, men også med dette kalde vannet. Det er så masse som skjer som er positivt ved å stimulere kroppen litt. For igjen, tilbake til en sånn vanlig hverdag, så er vi veldig ofte i den ene delen av nervesystemet vårt, ikke den andre. Så det å balansere og stimulere der, det er veldig.

Bra. Veldig kult, og jeg liker jo veldig godt det du utsatte oss for. For som du sier, det å gå ned i en fryser med en halv grad, det er jo ikke noe som frister i det hele tatt. Og når vi setter oss ned, så er det jo såkalt at du vil jo bare ut. Og gjennom at du liksom dro oss på pusten, Så har i alle fall jeg tatt med meg ut av den treningen også disse kalle dusjene som jeg gruer meg til hver eneste morgen. At mot handler jo om å møte ubehag og stå i ubehag. Så når jeg møter hver morgen opp i mitt eget ubehag og stå i det ubehaget, og vet at det er ikke farlig, det er bare jævlig ubehagelig. Så kan man også overføre det til andre situasjoner da. Det er en motrenning.

Liksom? Ja, det er en motrenning på alle mulige måter. Det er ikke sånn at kaldt vann passer for alle. Det skal man respektere. Og det er ikke sånn at jeg driver og tvinger folk på jobben inni kaldt vann. Det er for de som vil. Men det er som du sier da, hvilke andre ting er det man kan overføre det her til? Hvis du kan klare å overvinne deg selv, for det er jo deg selv som er, du kan være din beste venn eller din verste fiende. Så ved å klare å ikke minst se forbi det der å vri bryteren over til å få kaldt vann, og vite at etterpå så er det veldig, man føler seg varm og oppfriska, og du trenger ikke kaffe. Det å lære seg å se forbi den der umiddelbare motstanden, Den er superviktig, og det er igjen masse folk i skipset som har begynt å dusje kaldt. Ikke bare på grunn av meg, men på grunn av at jeg har lest boka til Torkel Fære. Det er mye snakk om dette her nå. Hadde vi snakket om dette her for et år siden, så hadde jeg sagt never. Nå kan jeg nesten ikke klare meg en dag uten en kald dusj. Det synes jeg er ganske.

Kult. Det er en ganske stor.

Overgang. Ja, det er en veldig stor overgang. Og jeg også. Jeg gruer meg like mye som dere gjør hver gang jeg skal hjelpe deg. Kaldt vann er kaldt vann. Det blir aldri varmt. Det blir aldri.

Behagelig. Det er ikke.

Digg. Det er ikke digg, men jeg har også blitt litt avhengig av den følelsen.

Etterpå. Og den får jeg bare lyst til å si at den kjenner jeg igjen ikke bare fra kaldt vann, men det er jo det samme vi har snakket om med mot når vi vet at vi skal inn i en ubehagelig situasjon. Det å bli så bevisst at du vet at fordi jeg synes dette er ubehagelig, er nesten blitt sånn at hvis det er noe jeg er litt redd for, så skal jeg i hvert fall gjøre det. Fordi jeg vet at jeg er så utrolig fornøyd med meg selv etterpå. Og det kan være smått og stort, men det er så god følelse å vite at frykt ikke stopper.

Meg. Og det er som du sa, Lars, litt sånn forhold til når vi snakker om mot. Det som ofte står i veien for deg, det er deg selv. Og i den dusjen, så er det deg selv. Det er kun deg.

Selv. Kun deg selv. Og dette snakker vi med sånne her A-lagsspillere på hockey nå, de sier jo bare sånn at dette er 100% mentalt der. Det sitter i huet, og det er jo det de opplever på isen også, når de spiller kampe. Det er jo huet det sitter der.

Også. Og det er en veldig, veldig fin bro fra det fysiske til det mentale, og også inn i mental helse, som ikke trenger å være… Når det der psykologisk ordet kommer, så tror jeg fremdeles det er mange som er litt sånn, ah, må vi det der følelsesgreien nå? Må jeg snakke om hva som var vanskelig? og sånn, men hvis vi kan lage disse koblingene så kan vi forenkle det litt og så kan vi gi flere, opplever jeg, muligheten til å få lov til å erfare det og kjenne at det er det som skjer, og det er akkurat det samme som skjer fysiologisk når vi bruker det psykologiske.

Motoret. Altså jeg har jo snakket med, på grunn av at jeg er blitt nerdete på det her, jeg har snakket med psykologer og leger og alt mulig om de som har, pasienter som har gjort det her. Og sånn som med angst og depresjon, det er veldig mange som tror de har angst og depresjon. Men så handler det mye om at, og nå skal jeg være litt forsiktig med hva man sier her, for selvfølgelig er det mange som har det av grunner. Men også veldig mange lever litt sånn i utråd med biologien sin. som da har prøvd å for eksempel bruke kaldt vann. Det ble jo vinterbading, eksploderte du, ikke sant? Og følte deg kjempebra, og det handler også igjen om at du blir stimulert, og hva som skjer i kroppen som gjør at du plutselig, ikke sant, også sover du bedre, og så viser det seg at jeg har det egentlig ganske bra, ja. Fordi at jeg bare gikk rundt i en litt sånn boble, Og det er jo tilbake til det du nevnte i stedet med frykt og mot å gå opp mot sånn. Jeg merker jo at jeg liker å føle at jeg lever. Men når jeg er i en sånn vanlig hverdag hvor det bare er møte, møte, møte, møte, kjøre hjem, hente barn, trøtt, trøtt, trøtt, trøtt, trøtt, sånn. Så jeg liker livet mitt altså, men jeg liker å føle litt på kroppen at jeg lever. Og når jeg gjør noe så enkelt som å ta en kald dusj, da er jeg veldig til stede å føle at jeg lever. Du får et kick. Samtidig som jeg føler en sånn ro. Og det er en tilstand jeg liker å være i. Så det å starte dagen der, eller avslutte dagen der, det synes jeg er veldig behagelig. Og det blir også igjen som et verktøy som jeg, ikke sant, jeg kan ikke dra på ekspedisjoner hele tiden. Det funker ikke for familielivet. Så da funker det da, som en sånn erstatning. Man blir nerdete på dette. Når man har sett lyset så tenker man at dette er løsningen på alt. Men det er veldig fascinerende å bare la folk oppleve noe på kroppen. Veldig.

Enig. Jeg har lyst til å spørre, hva er mot for.

Deg? Det kommer mange former. Du kan ha sånn mot å hoppe fra tigjern og gjøre gerne ting fysisk. Jeg synes jo det er også mot. Og det var lenge det jeg trodde var mot for min del også. Det å tørre å hoppe fra tigjern og tjue og være tøffing. Dessverre litt sånn maskulint oppdratt. Og det å gå på hare-ekspedisjoner, det var gjevnt. Men det jeg føler er mot nå da, For meg er det å være meg selv, tørre å si det jeg tenker og føler. Jeg har enten vært til kona, eller jeg kan si i en setting hvis jeg er på jobb at jeg ikke er enig, eller jeg tror heller at, eller kanskje at jeg har en rar idé som jeg har lyst til å lufte. Det å tørre å si et eller annet rart noe i en setting, altså vi mennesker er flokdyr, så det å tørre å hevde sin egen stemme i en flok, det mener jeg er den ultimate måten. Og igjen tilbake til, hvis man tenker på Mowim Hof, det å være fryktløst, det føler jeg går opp mot frykt. å møte det med pusten, nummer en, men også velge å oppsøke det. Det føler jeg også er en god metodikk. Det er veldig lett å distrahere seg fra alt mulig, men det å faktisk snu seg og tenke, nei, jeg går opp mot det her. Dette er det samme som kaldt vann, jeg har ikke lyst til å gjøre det, men jeg gjør det for det. Det føler jeg er mot mot. Når var du sist.

Modig?

Vi var representerte for noen konserndirektører, da følte jeg meg modig. Men jeg har også sagt imot folk på jobb for eksempel, da følte jeg meg modig. For et par uker siden så satt jeg og gråte en skvett til kona mi, for da mistet jeg faren min i fjor. I november i fjor. Så satt og snakket litt om det. For det er jo igjen tilbake til hverdagen løper. Så det å kunne fortelle henne at noen ganger så synes jeg det er utfordrende at man glemmer å sørge. Det er ikke så lenge siden. Og hva man tenker og føler rundt det, og hvordan jeg opplever det og sånt, da føler jeg også at jeg er modig. For før var jeg veldig dårlig på det da. Jeg synes det er kjempevanskelig å gråte. Jeg skjønte ikke helt hvorfor, men nå synes jeg det er enkelt. For nå vet jeg at det rensesystemet er digg for å få det.

Ut. Da har du kanskje fått en liten varsel som sier, oi, nå har du gått for lenge i tralten. Da får du et behov for å kjenne at du lever, og da er det godt å dykke inn i hvordan har jeg det.

Egentlig. Ja, og igjen tilbake til pusten, hvordan jeg bruker pusten på forskjellige måter. Noen ganger bruker jeg pusten for å gjøre meg bedre når jeg skal løpe, eller kjøre crossfit, da bruker jeg pusten på det. Mens noen ganger når jeg gjør en lengre pustesesjon, som tar 20-30 minutter, noen ganger opp til en time hvis jeg føler for det. Men da ser jeg ofte at da skreller jeg vekk. Når jeg gjør lengre pustesesjoner, så skreller jeg vekk. Hverdag, støy, Alt mulig rart. Og så kommer jeg inn i kjernen. Og hva dukker opp da? Jo, da kommer plutselig minnen om pappa da, ikke sant? Og da får jeg den der, ah, ja, shit, jeg er jo faktisk i en sorges, hva heter det? Sorgeprosess. Sorgprosess, ja. Og da får jeg litt sånn, ah. Dette var digg. Jo, det er litt vondt å minnes alt, men på en måte er det også godt. Det betyr at jeg savner den fordi det er noe bra nå. Hvis jeg ikke hadde gjort det, da, så er det lett at du bare fikk forbi. Og så er det masse spennende som skjer på jobb. Ja, alt er spennende, men så er det jo fortsatt noe at det ligger jo der, enten du vil eller.

Ikke. Jeg har av og til en sånn følelse hvor jeg tenker, oi, det er du som ligger baki der. Hvor jeg ikke har, kanskje egentlig hatt det noe, det har ikke vært noe gærent, det har ikke vært noe, men bare vært litt sånn, enten følelsen av at nå går ting bare litt for fort, eller jeg henger ikke helt med, eller jeg er ikke helt i stede, hva er det for noe? Hvis jeg da får til å sette meg i en enten pustøvelse eller en meditasjon, og det kan være bare 10-12 minutter etter hvert, og så dukker det opp en sånn, åja, det er du som ligger baki der og lurer skjøndeles, og hvor godt det er å få tak i den, og så kunne observere den en liten stund før jeg skal skru meg på igjen. Da har jeg vært å rydde opp litt på et eller annet.

Plan. Absolutt, og det er det jeg også føler at det er å gjøre litt sånn housecleaning i ny og ned. Superviktig, fordi igjen, nå har jeg blitt nerda på mye av dette her, men jeg har lest noen bøker om dette med, altså du har Gabor Mathé som snakker også, og så har du Bessel van der Kock, jeg husker ikke, men hvertfall som snakker om hvordan kroppen husker ting. og hvordan for eksempel traumer og sånne ting kan sitte i kroppen, og hvordan det kan da manifestere seg i sykdom over tid. Så det er også noe med at vi mennesker i vår verden som er distraherte fra at vi slår opp øya om morgenen og at vi legger oss om kvelden, så er det det at man ser jo nå tydeligere og tydeligere forskninger som viser at følelseslivet vårt, det kan faktisk gjøre oss friske eller det kan gjøre oss syke. Og det å ikke forstå hva som du sier nå, den stemmen eller den personen som er litt bak der. Hvis du ikke på en måte tar hensyn til den, så kan det faktisk gjøre at man blir syk på lang sikt, og det også er ganske.

Interessant. Det er noe med at disse følelsene, selv om du ikke stopper opp og bruker tid på å kjenne etter å få de ut, så er de i.

Kroppen. De er.

Der. Og de lar seg komme til synet, enten liksom som du sier gjennom en sykdom, eller gjennom at vi begynner å prosjesere det vi kjenner på over på andre. Så jeg tror det som dere snakker om nå, forhold til å erkjenne at den er der, legge merketiden, la den få lov til å komme ut i den form som den er, om det er sorg, eller om det er sinne, eller om det er trøgn, eller.

Hva det er for.

Noe. Bruk tid på.

Det. Dere som jobber med lederutvikling da, ikke sant? Jeg har snakket med mye ledere opp gjennom nå, og hvis det er noen som trenger å stoppe opp og puste litt, Eller bare sitte og glo litt ut i lufta uten noe stimuli. For noen er meditasjonen sånn at det fungerer.

Ikke. Sitte stille og bare bade av for.

Noe. Ja, ikke sant? Hva er vitsen? For noen er det bare å gå seg en tur, men ikke ha med telefon. Eller ta seg et bad i varmt vann, for den slags skyld. Ja, det kan være hva som helst. Gå ut i hagen og...

Væretids? En aktivitet som er ut og er til stede? Ja, ikke.

Sant? Klippe plen. Det kan være hva som helst. Snekring. Det kommer helt an på hva folk liker. Bygge motorsykkel. Men poenget er bare at... Det er så mange ledere jeg snakker med som de har ansvaret for. De skal rapportere, de skal være offensive, de skal ta hensyn til ansatte, de skal ta ut hundrevis av ulike strategier som til enhver tid kommer. Og så må man kalle en spade en spade. Det er ikke sånn at alle ledere synes alle strategiene er like spennende. Men du skal levere på det. Du har et ansvar. Ja, du har et ansvar, og du skal ta det ut av ansatte, ikke sant, og si ja, nå skal vi fokusere på det, og nå skal vi fokusere på det, og så må du samtidig rapportere, og du skal vinne markedsandeler, og i det hele tatt. Og så glemmer man ofte at, men de har jo også masse de gjør på fritida, og de har sykeforeldre, og de har unger som skal kjøre sens og alt sånt. Så det er så mange jeg har snakket med som på en måte de har aldri tid til å tenke på noen ting. Jeg husker jeg spurte en som sa, nå har jeg sist følt at du levde skikkelig. Og så sa han, nei, det kan jeg ikke huske siste nesten. Eller det var sånn, ja, det er i hvert fall et par uker.

Siden. Hvor trist er ikke.

Det? Ja, og da tenker jeg igjen, for hva er livet egentlig? Hvis du gjør det der uke etter uke etter uke.

Da? Så tror du at det er prestasjon? Ja. Og så liker jeg jo, jeg har lyst til å trekke opp metaforen din igjen, og det er ikke en metafor egentlig, men ekspedisjonstanken. Fordi det vi da gjør, vi tar ikke vare på basbehovene. Nei. Så det betyr jo at du skal sette ut til Arktis eller over Grønland, eller hvor pokkerne ekspedisjonen din er, uten å tape deg våtter, eller du går så lenge og tar deg ikke tid til å spise. Jeg tror vi trenger noen sånne enkle modeller for å vise hva bærekraft i lederskap er. Gjennom pandemien var det første gangen jeg husker at vi begynte å snakke om det her, Anna. At vi må ivareta primærbehov først, nå som du har møter back to back hele tiden. Du må sette av fem minutter, legge inn et gåmøte i løpet av dagen, Hvordan klarer du å passe på at du tar deg tid til lunsj selv om ingen nå møtes i kantina? Alle disse her grunnleggende tingene som vi snakker ganske mye om, det ser ut som at det blir glemt.

Dessverre. Ja, altså, vi har jo sett da at når du tar vare på alt det som du sier nå, så ser vi jo at folk da, for alt av tiltak vi har jobbet med har vi brukt, tatt ut fra OKRs, vi har det som sånn målstyringsverktøy, og så har vi ACT, som er sånn arbeidsmiljøundersøkelser. Så alle tiltak vi har jobbet med har vi tatt utgangspunkt i det, nettopp for at vi kan måle det og si at vi gjør det fordi at Og så ser vi hva som skjer når du får folk som trives, som har energi, overskudd og evne til å ha fokus. Hvis du ikke tar vare på basebehovet, så forsvinner det. Nå er det først det hjernen tar bort. Hvis du ikke sover, det er evne til læring og fokus. Så det er rett ut av vinduet med en gang. Men hva skjer da? Når vi jobber med basobehov, vi tenker ekspedisjon, vi skal gå langt og vi skal holde ut lenge, vi må ta vare på hverandre, vi bygger tiltilt, vi har tro på hverandre, som gjør at vi trives, og da blir det utfordringer. Jeg har jo alltid sagt at Alle jeg kjenner, dere to kunne vært med og gått på Svalbard i to uker, no problem, for vi hadde tatt svar på hverandre. Gode og dårlige dager, ja det er helt normalt, men dere hadde klart det helt fint. Samme mindset må man ha på arbeidsplassen. Og hva skjer da? Jo, da ser vi at vi har, sånn som vår avdeling, vi dobla i omsetningen vår. Ikke for at det bare på grunn av, altså markedet var med oss, ja selvfølgelig, digitalisering og sånt som var viktig, men vi hadde ikke klart det hvis ikke vi hadde innovert på salgsprosessen vår, engasjementsprosessen for å få kundene til å bruke produktene mer, Vi bygde nye produkter og tok dem til markedet før de var helt ferdige. For vi stortes på hverandre. Vi visste at vi kan ta med det her ut. Og så må vi mikke litt på kammerset, kanskje. Men det går fint. Vi hadde aldri klart det hvis ikke vi hadde jobbet såpass systematisk med ikke bare gjøre ting, men gjøre det.

Smart. Jeg blir sånn inni sjela glad når du forteller om resultatene rundt det, og også hvilke ferdigheter på mange måter dere har trent på underveis. Fordi det er jo lett for oss i hvert fall å trekke en tråd til Inner Development Goals, som vi jobber mye med i forhold til lederutvikling, som begynner med det her med being. Du må være til stede, du må kjenne etter, du må stoppe opp. Så handler det om å øke din egen bevissthet, kritisk tenkning, innovasjon, learning mindset. Så kan vi begynne å relatere til hverandre. Så kan vi begynne å skape et samarbeid. Så kan vi handle. Mens nå er det helt motsatt. Vi handler og gjør hele tiden, og så glemmer vi hvor vi skal begynne når det handler om å faktisk være. Ikke.

Sant? Og bare det der stille spørsmålet om hvorfor gjør vi det her, ikke sant? Hva er grunnen til at vi egentlig, og det vi så var jo at i vårt team da, så er det jo mange som jobber med salg. Og så av de så var kanskje halvparten som ble trigget av levere salg, mens det det egentlig ble trigget var kvalitet, eller bruke hjernen, eller bruke hodet da, for å gjøre andre ting. Og sånn, det gjaldt liksom hele teamet, men salg er veldig sånn typisk, alle tror at de jobber med salg, så elsker de å vinne kontrakter og så ingenting annet. Så det vi måtte jobbe med var å bygge ut mål og verdier til å bli et utvidet konsept. Det holder ikke å bare si vi skal vinne X antall kunder og omsette for X antall, fordi folk har sagt at ja, fine, gjør det, men det er ikke det jeg står opp om morgenen for. Men det jeg står opp om morgenen for er å komme og ha det bra med folk på jobb, være med å utvikle og skape ting, For å føle at jeg er smart, for å føle at jeg kan utfordre å komme med ideer, stille dumme spørsmål, det blir folk trigget.

Av. Og det jeg hører kanskje at jeg leser litt inn i det du sier, men jeg tror det er litt viktig også i forhold til vår erfaring med pusteøvelsene som vi har hatt som oppgave. For vi har håndtert den litt ulikt, Anna og jeg, og det er egentlig litt interessant å snakke om, fordi jeg tror det rører noe med Hva er bra for hvem? Og hvordan tar jeg ansvar for at mitt økosystem er optimalisert? For det er jo på mange måter det vi snakker om. Hvordan skal jeg passe på at jeg ikke blir syk? Hvordan skal jeg passe på at jeg får brukt mine styrker inn i det teamet med de felles målene og i samarbeid med andre på best mulig måte? Kort og greit. Anna, kan ikke du fortelle først litt av dine erfaringer med.

Pustinga? Jeg kan dra meg gjennom hovedpoengene med oppgaven som du ga oss, Lars. Jeg kan si at den første dagen, det var jo dag 1 rett etter at vi hadde vært hos deg, så kjente jeg at jeg er så trøtt, jeg orker ikke å skippe av dagen igjen. Neida. Gjorde ikke det. Men jeg var så langt fra det at jeg bare, faen. Det kan jo ikke dette ut dag én. Så da begynte jeg med pustøvelsen. Gjorde det i senga. Liksom jeg hadde på klokka og tenkte at i dag skal jeg våkne før. Så derfor tatt denne pustøvelsen før jeg står opp. Og det var en ganske sånn intens pustøvelse for min del, hvor jeg også kjente på slutten, fordi du puster i et kvarter, og så holder du pusten i flere sekvenser. Og så begynner man å holde pusten kort, og så holder du pusten lenger og lenger og lenger. Når jeg var ferdig med øvelsen, så hadde jeg et så enormt trykk i hodet. Jeg fikk følelsen at nå hadde jeg utviklet tinitus. Jeg ble livredd. Inn og googlet hva som skjedde. Det holdt på i ti minutter, og så ble det borte. Så tenkte jeg, nå skal jeg inn i den jævla unnsla. Så jeg bannet litt den i dag. Så skal jeg inn i den dusjen. Så ble det en superkikk. Det var dødstigg. Og så hadde jeg et par dager i strekk hvor jeg kjente at jeg hadde trykk i hodet og litt sånn nørsost, det ble mindre og mindre. Og så skal jeg også si deg at samtidig med tanke på det du sa for alt det kan bli for kjørne når du gjør disse kullestøntene, da vi var hos deg så hadde jeg begynt å hoste, hadde hatt en ganske dyp lungehosting i fire-fem dager. Og det som er interessant er at på morgenen så var jeg alltid verst. Mens de to første pustesesjonene så måtte jeg gi meg ned og holde pusten fordi jeg måtte hoste. De tre siste påfølgende så sluttet jeg å hoste. Jeg merket at hostingene etter hvert ble bedre og bedre. Det kan også handle om tid, hvor lenge er man syk. Men jeg merket at det endret seg underveis mens jeg pusta. Det var ganske.

Interessant. Det kan jo være immunforsvar.

Boost. Det kan det være, men det at det skjer underveis mens du puster er jo litt stilig, synes jeg da. Vet ikke hvorfor, men det ble i hvert fall sånn. Og så er det jo litt sånn som vi snakket om innledningsvis, forhold til det å stå opp hver morgen og møte ditt eget ubehag, og kjenne at du kan stå i det. Det er jo også noe jeg har tatt med meg videre gjennom dagen, både på mestringsforhøyelsen, du sto opp, møtte din egen frykt, sto i det, klarte det, og så får du det adrenalinrøsje som du snakker om. Det er også å ta inn det i andre situasjoner som du møter gjennom dagen. Vi møter jo ubehag som mennesker, men det er å velge å gå inn i grøten i stedet for å løpe rundt den. Jeg har gjennomført eksperimentet med fire dager rundtak. Gjorde ikke helgen. På lørdags hadde jeg dobbelt bryllup. Så da kjente jeg var ikke et sted hvor jeg skulle drive med det. Og søndag var jeg dritsliten og lå på hotell og kjente, nei, not today. Men vi hadde også utriktningslag. Og en av de tingene som var i utriktningslaget, det var Kalkulp. Og vi var fem jenter. Og så var det meg og en annen som hadde drevet mye med kulleeksponering. Så vi var jo i den kalkvulpen mens alle de andre bada. Eller gikk opp og ned stigen, tror jeg det heter. Og hvor kult det var å kunne være der og være relativt avslappet i iskaldt vann. Og dra med seg det kicket videre. Det var ganske kult. Men jeg merker at jeg puster annerledes. Jeg er mer bevisst i min egen pust. Og så en morsom ting til. Kanskje morsomt, jeg vet ikke. Men det er jo en helt vanvittig, deilig følelse i kroppen etter man har fullført pustøvelsen. Det er jo, nå har ikke jeg drevet med drugs, men jeg kan tenke meg at det er noe av den samme opplevelsen. Det er sånn du svever utenfor deg selv opplevelser. Hvor det er en sånn deilig sittring og en sinnssykt god ro. Så en av mine ynglingsting i helgene er jo å kunne gjennomføre pustøvelsen. Fordi da må jeg ikke stå opp, da kan jeg bare nyte hvordan følelsen i kroppen er lenge. Det som er litt synd siste uka, er at kroppen min den har ventet seg til at dette skjer. Så på runde to og tre, så har jeg sovnet. Og så tar jeg meg selv inn, jeg detter ut da, skal jeg holde pusten eller skal jeg puste? Jeg er så avslappet. Så innimellom så våkner jeg at jeg slipper pusten ut. Og da har jeg vært borte. Så jeg tror for at jeg skal få tilbake den deilige følelsen, så skal jeg flytte på tidspunktet. Så jeg slipper å sovne fra.

Det. Men på en annen måte, tenk så fantastisk at du klarer å være helt spesa ut, som gjør at du sovner. Jeg føler jo noen ganger at pusten tar deg litt der du trenger den, på en måte. Jeg ser jo noen av disse ishockey-spillerene som jeg har hatt, de har jo ikke klart å komme seg opp av gulvet med en gang, fordi beina er utslitte. Og jeg ser jo på jobb også, når jeg har gjort det med folk der, så er det sånn Vi har gjort det før workshoppet for å øke energi og fokus. For det kan jeg også forklare fysiologisk. Dette og dette skjer, derfor gjør vi det slik at man får en buy-in. Men det jeg har sett er at folk trenger ganske mye tid til å komme seg opp igjen, for de er så behagelige, de er så rolige, de er i en sånn zone de bare vil være i en stund. Så da må du faktisk la folk bli liggende en stund og bare nytte.

Det. Det er en helt sinnssyk.

Opplevelse. Ja, og det er derfor jeg tror det er så mange som på en måte får seg effekt av det her, ikke sant? For det er ikke noe som er et ork eller et pes. Det er mer sånn det føles bra og ding. Og da vil jo folk ofte ha mer av det. Og så krever det ikke noe annet at du bare legger det ned på gulvet hvor som helst og gjør det. Så ja.

Nei. Veldig kul.

Opplevelse. Nå har dere hatt en metode her, så det vi skal snakke om når vi er ferdige her på ETHERN, er hvordan dere kan jobbe med dette videre. Den ene pusteteknikken er en, det er tumobreathing, eller breath of fire, som man kaller det. Det finnes masse andre måter å jobbe med det, og igjen tilbake til, skal dere aktivere, eller skal dere restituere, eller prestere? Jeg gleder meg til å høre mer og lære mer. Ja, og spesielt den helse-biten av det, for å optimalisere systemene våre i kroppen gjennom riktig pust. Og det her er kult, for nå begynner jeg å bable igjen. Dette er sånn som leger nå begynner å synes er superspennende. Jeg hadde et foredrag for legeforeninga her som bare sånn, oi, dette visste ikke vi så mye om. Så man ser jo at det blir mer og mer en vitenskap nå, hvor man på en måte forstår viktigheten av at Både lære folk å bruke dette her gjennom helse, enten av astma eller om det er for å senke blodtrykk eller sove bedre. Og mye rundt angst spesielt og depresjon. Og da handler det også om å gi folk verktøy som gjør at de kan ta kontroll selv. Og ikke være passasjer i egen kropp. Det er ganske.

Kult. Pust er at vi har det tilgjengelig hele tiden. Så det å spre kunnskap om hvordan vi kan forbedre. For meg blir pust i gang. Tenk at det er i sjangeren alternativ medisin, men hvis vi heller kaller det basebehov, så er det en langtids forebyggende virksomhet. som vi alle kan teste litt forskjellige form for pust for å se hva gjør det med min bevissthet, hva gjør det med min kunnskap om hva som ligger bakom for, hva gjør det med mitt fokus og søvn, som du sier, og vi har jo ulike ting som vi trenger å øve på. Det er at jeg har ikke gjort det hver dag, og jeg har gjort det med jevne mellomrom kanskje hver tredje dag. Og det er litt fordi at der hvor jeg er om dagen er at jeg prøver å øve opp hva det kroppen min trenger. Og det er ikke hver dag, og den er ikke bare enkel. Jeg skal ikke si at jeg har gjort det så riktig nødvendigvis. Noen dager så kunne jeg sikkert pushet meg til å gjøre det, og kanskje det hadde vært bra. Men jeg driver og prøver å finne ut av hvordan skal jeg optimalisere det systemet mitt trenger. Og jeg har nok vært i en lang periode hvor jeg har pushet systemet mitt så langt at det vet jeg at jeg kan. Er det en ting jeg kan, så er det det. Så noen ganger, noen måneder nå, så har det vært helt innlysende for meg at det er det siste jeg trenger å hause opp systemet mitt. Og jeg sover bra. Det er mange av de tingene som jeg egentlig ikke sliter sånn voldsomt med. Det jeg trenger, det er å møte opp i meg selv før jeg tar fatt på dagen. Så jeg har jo brukt den oppgaven til å heller kanskje bare bli sittende i senga en stund, våkne opp med meg selv, møte meg selv, skrive litt i noen notater, skrive ned tankene mine litt. Hvor er jeg? Hva kommer denne dagen til å bringe? Hvis jeg er litt low, ok, hvordan skal jeg gjøre denne dagen best mulig for meg selv? Hvis jeg er litt hyper eller litt oppskaket, hvordan skal jeg bruke pusten min i forhold til det, så har jeg utforsket litt flere pustemetoder. Så for meg var oppgaven å starte dagen på en optimal måte, og så har jeg utvidet den litt, og kommer til å fortsette å utvide det, fordi det opplever jeg har en kjempeeffekt. I nettopp det du sier, at vi ikke bare løper inn i neste dag, da økte en bevissthet på hva jeg trenger klartid for å sette meg selv opp for.

Suksess. Og det du sier der, det er jo helt riktig, ikke sant? For det er jo ikke sånn at det å hoppe i kaldt vann, og sånn som den pusteøvelsen jeg har lært deg, den aktiverer begge deler av nervesystemet, ikke sant? Den er ganske omfattende. Og det er helt riktig, det er ikke alltid at du skal det. Man skal lytte til kroppen og kjenne etter. Noen ganger så kan det hende at man skal bare ligge helt rolig og puste rolig, noen ganger skal man meditere, noen ganger skal man, ja, som du sier, skrive boka, ikke gjøre noen ting. Jeg også, i starten jeg begynte med det så var det sånn at du lager deg regimer og protokoller og skal gjøre sånn og sånn. Nå er det, noen dager så starter dagen og tar bastu, hopper i fryseren først varmt så kaldt, noen ganger så tar jeg først kaldt så varmt, noen ganger gjør ingenting, noen ganger bare puster jeg, noen ganger puster jeg mye, lite, altså alt etter sånn. Noen ganger drikker jeg bare kaffe og ser på fuglene, ikke sant? Noen ganger løper jeg en tur, noen ganger tar jeg push-ups. Det er hva som helst som føles riktig. Men tanken er kanskje at, som du sier, starte dagen med å gjøre noe som er bra. Ikke starte dagen med å løpe av gårde og komme litt på halsneien. Men hvis det skjer greit nok, da kan du hente deg inn litt senere på dagen.

Vi ber jo alle lytterne. Nei, alle lytterne faktisk. Det gjør vi ikke, ja. Vi ber alle gjestene våre om å ta med en ting som de assosierer med en gang de var modige. Hva har du tatt med deg.

Lars? Jeg fikk jo det oppgaven, så tenkte jeg fælt på hva skal det være for noe, men jeg tenkte da at jeg skulle ta med meg selv. på en måte den, hva skal jeg si, 100% meg. Med mine plusser og minuser og skavanker og alt det nå enn er på en måte. For det er igjen tilbake til mot da, som vi snakket om i sted, er at jeg føler at min store aha-opplevelse i voksenholder har jo vært at mye av de tankene og følelsene jeg sitter på, sånn at jeg kunne ikke gjort det her, eller jeg kunne tenkt meg gjort sånn. Men så har du kanskje ikke tur til å gjøre det da. For at du tenker sånn, nei, det er kanskje dumt, det er annerledes, det er rart, ingen har gjort det før. For eksempel at jeg sitter og snakker om pust og meditasjon og sånn, mine kompiser, når jeg begynte med det, så bare sånn, ok, nå rablar jeg for deg, Lars, hva er det her for noe? Men så plutselig så er det sånn, åh, men dette her trengte vi jo. Så det å da på en måte tørre å si det, har gjort at jeg har fått et bedre forhold til mange av mine kompiser. Og det er ikke at vi skal sitte inne og snakke om at vi er så følsomme. Det er ikke det det handler om, men det kan være alt for at jeg hadde en kompis, en av mine beste kompisene. Han har vært nummer en i alt han har gjort. Og så sa han det at, jeg har gjort alt riktig, jeg har fått bare hus, båt, hyttebil, flott kone og friske barn og alt sånt, men jeg er ikke happy. Hva er det jeg gjør feil? Ikke sant? Og så bare det å sitte og snakke om det, og bare, nå har han tatt en helt vei, han har tatt en høyre-venstre-lotopsi, ikke vært leder lenger, og utdannet seg til å bli muskelterapøt, og han sier sånn, jeg gleder meg hele tiden etter dette her, for det er så spennende, nå skal jeg jobbe på en helt annen måte, lære nye ting hver dag, og er mye mer happy, ikke sant? Så tilbake til det der med hvorfor kommer jeg med å være meg selv, er at jeg har opplevd at det jeg har gått og tenkt har vært riktig for meg, men så har jeg ikke sagt det, eller uttrykt, eller hvordan man skal si det. Og så ser jeg bare at det er jo det dummeste jeg har gjort. Og nå er det beste jeg har gjort. I samtalen med kone, sjef, ledere, alt som helst. Det å bare si meninga si, være seg selv, tørre å si imot. Jeg er veldig glad for at.

Du tok med deg selv som assosiasjon på det å være modig. For vi snakker mye om det. Det krever veldig mye mot, nettopp det du sier, å være seg selv. Og kanskje jeg er ekstra glad for at du turte å være deg selv forhold til pust. For det ledde til oss til å bli kjent med.

Deg. Ja, altså det er det som er rart, er at noen ganger så de der rare tingene man får innfall på, det er jo der det skjer spennende ting da. Altså hvis man bare skal spise knekkebrød med brunost hver dag, så da blir jo alt litt deretter.

Da. Eller gjøre det du tror at alle andre forventer. Ikke minst. For der tror jeg det er ganske mange av oss som har gått i en felle eller to. Det er helt normalt, og så er det bare utrolig inspirerende å høre deg sette ord på hvor konkret du opplever at det har vært å sette en ny.

Retning. Og så tenker jeg tilbake til det å gjøre ting annerledes da, hvis du tenker innovasjon. Hvordan skjer innovasjon? Jo, det er jo at noen tør å stille et dumt spørsmål, eller sier, skal vi flytte den knappen derfra til dit, eller skal vi spørre om det, eller skal vi gjøre noe sånn? Og så er det det som skjer. Og det har vi jo opplevd i vårt team, er at når folk tør å uttrykke seg og komme med klinkokosideer, så får vi.

Innovasjon. Innovasjon handler jo om å tørre å gjøre noe som er.

Annerledes. Vi har målinger som sier challenge status quo, som en del av arbeidsmiljøundersøkelsen. Der ser vi at du går i taket for at nå tørrer vi å gjøre.

Det. Og da kan man dra på alt vi har av fail fast og hele greia som alle veldig gjerne vil. Og så lever jo vi i en tro på at mot er en fin ressurs å bruke inn der. For vi trenger å våge over å være akkurat så mye mer modige at vi risikerer av og til å gjøre som deg og møte opp som oss selv og kaste ut noen ideer uten å være redde for at Det slår tilbake på oss, det er jo en ting, men vi tror jo på at ganske mange stopper gode ideer, bare fordi man ikke har tid, eller avdelingsmøte, det var bare to minutter igjen, jeg gadde ikke å ta opp den da. Vi hører så utrolig masse færlige forklaringer på hva som gjør at vi mennesker stopper oss selv. Jeg tror også det handler om overskudd. Jeg er veldig mye mer klar for å gjøre sånne ting hvis jeg har sovet godt. Hvis jeg kjenner at det er på plass i meg selv. Hvis jeg er til.

Stede. Akkurat det du sa, det siste er det nesten viktigste. Jeg har hørt så mange som sier, enten de er ledere eller medarbeidere, Jeg hadde lyst med det, og jeg var så sliten at jeg bare måtte komme meg gjennom dagen for å komme meg hjem, og så skal jeg hjem på sofaen og prøve å lade, og så skal jeg prøve i morgen igjen, men jeg vet ikke. For det å orke å ta en kamp, eller stille et spørsmål, eller være kritisk noe, det krever jo at du da orker å både si hvorfor, og du må kunne forsvare deg, og dit med datten. Så det er mange som sitter da og bare tenker at, nei, dette kan gå. Jeg orker ikke i.

Dag. Det er ikke min oppgave heller.

Kanskje. Det henger sammen, alt sammen. Det gjør.

Det. Det er veldig gøy når vi har deg på besøk, Lars, som vi i hvert fall opplever er en liten mester på å koble på. Podcasten vår heter jo Påkoblet, så hva er Påkoblet for.

Lars? Det er jo tilbake til når jeg sier noe, jeg føler at jeg lever da. Når jeg lever skikkelig, da føler jeg at jeg er veldig påkoblet, og jeg er som alle andre, jeg feiler på alt dette hele tiden. Men for meg så er det liksom sånn, hvis jeg er skikkelig påkoblet, det er når jeg er i naturen. Da funker jeg bra, ikke sant? Det å få være ute og bruke kroppen, da liker jeg meg veldig bra. Eller, men også kan det være påkoblet, som en av de beste dagene jeg har hatt, det er jo når jeg var sammen med barna, de drev og leiket i hagen, og vi så på skyen og sånt. Helt uten noe skulle i verken ditten eller datten. Men så er det også selvfølgelig noe når jeg påkobler det, når jeg føler mestringsfølelse på jobb. Hvis jeg har følt at jeg har tenkt noe som jeg synes selv var smart, og så sier jeg til noen andre, hei, hva om vi gjør sånn? Og så sier de andre, ja, kanskje vi skal prøve det. Og så kanskje funker det, kanskje funker det ikke. Og hvis det funker, så får jeg mestringsfølelse. Og det er en digg følelse. Så det er vel det å være påkoblet, men jeg føler jo at Det å være for påkoblet, det er jo da igjen tilbake til at det synes ikke jeg er så bra, for jeg er for mye påkoblet. Jeg er jo mobilavhengig som alle andre og alt det der, så det diggeste er jo når jeg er.

Avkoblet. Avkoblet, men påkoblet av seg selv.

Kanskje? Ja, det er den riktige måten å sidde på. For eksempel ta meg tid til å tenke på pappa litt, eller at jeg sitter og bare ser litt i himmelen og ikke tenker noe, eller at jeg løper meg en tur, og da får jeg ofte gode ideer. Men det er.

Vanskelig. Påkoblet er jo ganske tett knyttet til det vi begynte med, at den av- og på-knappen, og av og til så er kanskje av-knappen en viktig måte å koble på oss selv, slik at vi kan koble oss på verden i bærekraftige mengder av tid og.

Ressurser. Eller som Gjøril, en tidligere gjest, sa. Værekraften. Kraften til å.

Være. Den må vi værne.

Om. Oh, ordspill her.

Nå. Ja, nå. Men det er veldig viktig da, for jeg tenker sånn sånn, hvis vi virkelig skal gå på dybden da, med hva er liv og hva er alt sånn, så er det sånn at hvis du hele tiden bare er i karusellen, så for meg det er ikke å leve da. Jeg må liksom ha den der, stå litt på sidelinna og se på. Og vi stilte jo spørsmål til management-journeen om det her også. Når er det du liksom føler at du lever mest, og hva er suksess? Og da var det jo veldig mange av de som sa at når jeg lever mest, det er når jeg er på hytta og drikker kaffe og dingler med beina og bader og hører på måkeskrik liksom. Og suksess for dem var jo å gjøre noe meningsfylt og ha en impact i samfunnet. Det var ikke det å ha liksom millionlønn og titel og sånt noe. Men det som var så fantastisk var at det at vi satt og snakket om de tingene her, Kalle har refleksjoner rundt det, det var jo at de sa det føles veldig digg å kunne si det her høyt fordi at jeg trodde at bare jeg tenker sånn. Så det er også noe med at vi har styrt av samfunnet med noen forventninger om at sånn... Prestasjonsjag, liksom? Ja, ikke sant? Hva er prestasjon? Ja, du må gjøre ditt og datt og sånt, for da blir du happy. Og så er det kanskje motsatt, at det folk blir mest happy av, det er å være til stede i form av å drikke kaffe, lese aviser, dingle med beina, ta seg et bad, ikke ha noe spesielt jeg skulle gjøre den dagen. Og i vårt prestasjonssamfunn, da. Jeg er jo glad i prestasjon. Og det er det som preker. Men igjen, hva er god prestasjon? Jo, det er kanskje evnen til å ikke prestere en hel dag. For det er.

Vanskelig. Det er litt sånn hvis du tror at du kan løpe et maraton i 100 meters tempo, så styrter du. Og litt det samme er det jo i forhold til arbeidslivet. Vi bruker jo mesteparten av livet vårt på jobb, og da må vi passe på at vi ikke løper det i sportfart, men i maratonfart, slik at vi faktisk presterer gjemt.

Underveis. Og det jeg er så glad for, slik som jeg har en leder som heter Sire, som er dødsgod på å forstå alt det her, som jeg sier, det er ikke alltid jeg er foran Mac'en før klokka 10-11, for jeg driver tabasto og hopper i fryseren og gjør noen pustegreier og ting og tang. Det behøver ikke bety at jeg ikke presterer for det, for jeg primer meg selv for å prestere best når jeg virkelig skal skru på å være påkoblet da. I stedet for å bare skulle sitte foran en PC eller en laptop og tro at det er god prestasjon, så er det mer at jeg legger til rette for at nå skal jeg tenke noen nye tanker eller gjøre noe, så da må jeg også legge til rette for at jeg skal komme i det moduset da. Få det fokuset og komme i flow for eksempel.

Da. Jeg skulle tro at når du tar de små pausene på starten av dagen, så skjer det ganske mye tankevirksomhet oppi hodet som du ikke putter ned i PC-kraft, men i tankekraft som gjør at når du først setter deg ned, så får du prestert og gjort veldig mye mer enn hvis du skulle sittet og kopet foran PC-en i åtte.

Timer. Her kommer vi inn på den nerdedelen din. Hva skjer når du gjør de pustøvelsene? Eller hvis du jogger, da har man jo deler av hjernen som ror seg ned, som gjør at den andre delen av hjernen blir mer kreativ, ikke sant? Så det er tilbake til det. Og det er sånn man alltid hører om folk sier. Når kommer de beste ideene? Jo, da er de ute og løper. De ikke tenker. Da kommer de. Ikke når du blir satt inne.

I et rom og skal ha en 20 min kreativ workshop.

Nå. Nei, ikke sant? Og her er det masse godteri. Nå skal vi spise masse godteri, og så skal vi bli kreative. Sukker. Det er gøy. I stedet for det har vi da for eksempel prøvd å gå ut i en park, eller vi har prøvd å gjøre pusteøvelser for å prime oss til å bli mer kreative. Og det, spesielt pusteøvelsene, jeg fikk høre ordet av en i teamet som sa det at, å for faen, dette trengte jeg fordi nå kom jeg fra back-to-back-møtet, og jeg hadde hodet fullt. Og så tok vi en 20-minuters break, gjorde pustøvelsen, landet litt, og så som hun sa, nå er jeg klar. Og da var hun klar? Da var jeg klar. Og da ser vi også at folk slipper å fikle med mobiler og laptopper. Da er det rolig.

Da. Ja, det er så deilig mange eksempler på at dette funker, og vi håper jo at lytterne våre tar med seg alle dine gullkorn, og det handler jo mye om at vi, for meg i hvert fall, så tenker jeg at det handler om at du har tatt et stort ansvar for å bli kjent med deg, og hvordan du funker best, og så har du hatt en god leder som har gitt deg muligheten, fordi det er jo Mange som nå sikkert ville diskutert om man skal virksomheten legge til rette for, og her kommer tillit inn, og det er masse parametre som vi støter på. Og vi sier jo ikke det at vi ikke skal ha mål, eller at vi ikke skal ha rammer og ting vi skal jobbe sammen om, men det finnes så utrolig mange fine måter å utforske enda mer på litt nye måter, hvordan vi kan være på vårt beste.

Sammen. Og det du sier der nå da, nå skal ikke jeg dra i gang på langt spor her, men som som Siri da, hun har latt meg, som hun sa, så lenge du leverer melkebrød så kan du få lov til å gjøre hva du vil utenom. Men du må bare levere på dette her. Så jeg har jo fått lov til å utforske alle mulige ting som jeg synes er spennende. Og hva betyr det? Jo, hun tar ut potensialet av meg. Majoriteten av de andre lederne jeg har hatt opp i min karriere har fortalt meg hva jeg ikke skal. For jeg har kommet med ideer og har lyst til å gjøre ting, så sier de at det vet vi ikke om du har kapasitet til det, eller det ligger ikke helt i din rolle. Og så ble jeg sånn, nei vel, jeg kommer med et engasjement, jeg har lyst til å gjøre noe her som er bra, og så får jeg høre at det har du ikke kapasitet til. Og så husker jeg, jeg hadde en prat med den lederen etterpå som fortalte meg det, så sier han det at det var egentlig for at jeg var sliten selv. Så det virket litt pese. Så tilbake til der med å tørre i slipp hvis folk har energi. La dem gjøre det de mener er riktig hvis de har hjerte og passion for selskapet. La det nå være, eller gå i et bananas, da utforsker vi litt. Pust og meditasjon i vårt team, det var crazy. Apropos mot og ut av komfortzonen, første gang jeg snakket om det, da var jeg langt ut på.

Dypet. Men du visste jo at det hadde en.

Verdi. Ja, og for meg føltes det digg, så tenkte jeg kanskje det funker for dere, det er ikke sikkert. Og så satt vi på Sundvolden Hotel i bakgården der, eller i bakgården, en sånn flott hage der da. Og så gjorde vi litt tøying og bøying, pustesangst, og så satt vi etterpå en ring og bare pratet om, og delte historier om vår reise og sånn. Og så sa hun, Andrea som jeg refererte til, hun bare sånn, shit, her snakker vi om ting jeg, jeg snakker jo ikke så mye med venner omtrent. Og så sa det at hun hadde blitt ansatt rett etter korona, og bare sånn, wow, her kan jeg slippe gardene å være meg.

Selv. Da snakker vi psykologisk.

Trigger. Ja, veldig. Og ja, det er litt rart, odd, hvorfor skal man bruke tid på det, men hvis det funker da, så funker.

Det. Det bygger jo noen relasjoner, og liksom som du sier, tillit, trygghet, som igjen kan bidra til at vi tør å lære nye ting, tør å teste ut, tør å.

Prestere. Og så igjen, en del ting funker, og så er det en del ting som ikke funker. Og så da tørre å si at, vet du hva, vi prøvde det, men det der funket ikke, la oss gjøre noe annet. Det er også viktig læring, at man må tørre å kunne si at vi prøvde noe her. Det må.

Justeres. Det høres ut som du har funnet en tilnærming som ikke sier, jeg har funnet ut noe som fungerer, dette må dere også gjøre, men sier, har dere lyst til å, jeg, det fungerer for meg, har dere lyst til å være med? Så er jo sånne knepp bare på innovasjon en veldig mye mer inviterende måte å starte nye initiativer.

På. Ja, og det er jo noe tilbake til, vi satte noen premisser at vi setter teamet høyere enn oss selv, Sånn at, og jeg kan ha en sterk stemme og mye mening, men jeg har lært meg nå da, gjennom å forstå personligheten min, og hvordan jeg er i forhold til andre, med andre personlighetstyper, så ser jeg at ofte så kommer jeg etter kort med en del ting, og da er det lurt at jeg lar andre forlåtte å slippe til, for at ønsket mitt er jo at vi skal prestere best sammen, og da skjønner jeg at noen ganger så er jeg, står jeg i veien. Ikke sant? Det er en nydelig innrammelse. Ja, men jeg er trygg på å kunne si det, for vi har erfart det. Vi ser at jeg er god på mye, men det er mye jeg også er veldig dårlig på. Absolutt alle. Ja, og det er det. Alle er sånn. Og det finnes ikke en personlighetstype som er bedre enn andre. Alle har sine plusser og minuser. Og det er dritgøy å sitte og prate om, for da får du noen ufarlige greier rundt det her. Alle har skavanker, som vi sier. Da snakker vi om sårbarhet som.

Vi snakker en del om i forhold til det å være modig. Vi snakker om.

Feilbarhetligheten. Dette har vi også diskutert en del, for det er mange som hører på sårbarhet. Det er så viktig å snakke om det. Men så har jeg erfart at ordlyden på ting, men da igjen, nå skal ikke jeg greie alle over en kam, men hvis du hadde kommet til meg for tre år siden og sagt, Lars, du må være mer sårbar, så hadde jeg bare sagt, ok, greit, jeg hører hva du sier, men jeg har ikke noe forhold til hva det er, jeg skjønner ikke hva det er, og det er ikke noe jeg driver.

Med. Nei, jeg tror du er ikke alene om det.

Nei. Men igjen, hvis man snakker om plusser og minuser, fortell en historie der du gjorde noe dumt nå. Eller fortell en historie som ... Nå kommer jeg ikke på noe godt eksempel. Fortell om den siste feilen du gjorde da. Ja.

Ikke sant? Eller når du var modig, for da må du gjerne si noe om noe som var litt guffent og du kanskje gruda det til. Det er mange måter og mange tilnæringer vi kan bruke til det. Vi skal gå inn for landing, og så er det jo masse ting vi kunne fortsatt å snakke om. Er det noe helt til slutt som du brenner for å nevne? Hva ønsker du at lytterne skal ta med seg fra praten.

Til slutt? Jeg har lyst til å si ikke spør, for da setter du i gang munnen min igjen, og så blir jeg aldri ferdig. Men jeg tror, hvis jeg skal si noe, og jeg mener dere jobber med lederutvikling, så på en måte bønnen til ledere, Og ikke minst kanskje, eller si ledere på ulike nivåer, det er forstå kraften i å blande inn helse og utvikling som ett og samme konsept. Fordi at hvis du får ansatte som har det bra og sover godt og spiser OK mat og beveger seg OK, så får du en helt annen tilstand. Helt fram til nå, det er ikke så lenge siden jeg har hørt folk på jobb si sånn, du jeg trente midt i arbeidstida, men ikke si det nå da, for jeg føler jeg skulker litt. Og så blir det sånn, shit det der, si det høyt, rop ut. Jeg trener i arbeidstida, det gir meg mer energi. Så jeg mener jo, og jeg synes det er rart at det ikke har blitt mer av det enda, er at trening, bevegelse, Men også det å snakke om mentaltrening burde bakes inn i arbeidshverdagen, for hvis ikke, så vil ikke folk ta seg tida til det. For de er så opptatt av å gjøre det de tror er forventet, og gjøre to-do-lister for så å jage hjem. Så det å bake inn helse og utvikling i arbeidshverdagen, det mener jeg er, da får du en syk fravær, du får antakelig folk til å bli lenger, og.

Så videre. Vi snakker jo her people, profit.

Planet. Yes. Og planet ikke minst. Hvis vi skal få til endringer i samfunnet så må vi jo ha folk som er robuste og har energi.

Ja! Ja. Vi må lage.

En revolusjon. Vi må lage.

En revolusjon. Jeg kjenner at dette er en herlig episode, altså en herlig episode vet ikke jeg, det er det ikke jeg som skal dømme, men det har vært en veldig deilig prat om lederutvikling med perspektiver som vi alle rundt dette bordet brenner.

Veldig for. Du knytter det så fint. Tusen takk for at du tok kontakt, koblet deg på. Vi er helt trygge på at dette har inspirert flere lyttere. Tusen takk for at du kom og var med på denne braten.

Din. Takk. Det er gøy. Jeg liker å plate, så dette er gøy. Og så er jeg litt nervetoppdatt av tema, så da blir man.

Jo skadet. Det er vi også, men vi tror jo at dette er hverdagskost, fordi det er veldig mange reelle eksempler. Tusen takk, og takk for dagens episode. Nytt.

Børsdagen, Winther. Ja, det.

Skal jeg. Takk for.

I dag. Takk for i dag.