⛑️ Høyprestasjonssyndromet – med Lars Christian Larssen

I min jobb som organisasjonspsykolog så har jeg møtt mange ledere. Og over tid så har jeg sett et mønster. De lederne som førte varig endring og resultatet, det er de som leder gjennom å stille gode spørsmål. Ikke gi alle svarene. Coaching og ledelse er et 5 måneders utviklingsprogram for deg som vil få noen av de mest effektive ledeverktøyene jeg vet om til å bli en naturlig del av din lederstil. Du lærer å stille bedre spørsmål, lytte dypere og skabe mer motiverte og selvstendige medarbeidere. Du kan ikke lese deg til å bli en mer coachende leder. Derfor gir vi deg mulighet til mengdetrening med kvalifiserte tilbakemeldinger i en trygg setting. Neste KUL starter i januar. Det er kun 16 plasser og de første er allerede meldt seg på. Du kan finne mer informasjon på coachendeledelse.no. Velkommen til Lederpodden. Mitt navn er Thor Aage Eikerappen. Jeg jobber som organisasjonspsykolog med leder- og ledergruppeutvikling i EXECU. Og dette her er en podcast om ledelse. I dag skal du igjen få møte Lars Christian Larsen. Han er lederutvikler, tidligere ekspedisjonsmann, og grunnlegger av vidde som akkurat Går det nå å nærde litt på noe som man kaller for høyprestasjonssyndrome? Er du en leder som færter alt på papiret, men som lever i en konstant indreberedskap? Vi snakker om den kjulte slitasjen som rammer stadig flere høypresterende mennesker. Og hva kan du gjøre for å oppdage signalene før det er for sent? Velkommen til lederpodden, Lars Christian. Tusen.

Takk for det, Tore Aage. Alltid like gøy å snakke med deg. Til.

De lytterne som ikke møtte deg før, hva er det som er din faglig lidenskap? Det.

Er alltid et godt spørsmål. Jeg pleier å si at jeg jobber med utvikling av mennesker og organisasjoner, for det synes jeg er kjempegøy. Det der å forstå hvordan vi mennesker er og tenker og føler og handler, og se på hvordan det er i et system. og hvordan vi da jobber i grupper. Min fagbakgrunn er jo organisasjonspsykologi. Jeg er ikke psykolog, jeg er ikke kliniker, men har studert det. Men så har jeg også, som du sier, vært på ekspedisjoner og gjort de tingene der, og da har jeg sett hvordan vi mennesker er i litt sånne høypresterende situasjoner, eller kritiske situasjoner, og så har jeg da tatt med det inne i jobben min i, kall det mer sånn, sivilverden. Og så ser jeg at det er jo likestrekk eller det er noen mønstre der da. Så det er min Tonja, nerding da. Og.

Dette her begrepet høyprestasjonssyndrome, det er sånn som jeg skjønner det. Du jobber med ulike mennesker og organisasjoner, mange som er opptatt av å prestere. Og så ser du etter hvert et mønster som gjør litt inntrykk på det. Fortell.

Og så er det viktig å si at dette høyprestasjonssyndromet, hvis du slår opp i en sånn medisinsk ordbok, så det finnes nok ikke der ennå, men jeg tror faktisk å kunne påstå at det kommer etter hvert. For det her er en litt sånn, kaller det en sånn sekkepost som man kan Og jeg ble litt inspirert av, for jeg kom i kontakt med en spesialsoldat og begynte å jobbe litt med ham, med å kalle det hvordan å prestere optimalt. Jeg trodde jo at de jobbet veldig med mye av de tingene jeg jobbet med, men det gjør det ikke. Så lang historie kort er, så opplevde jeg jo at her er det en person som er veldig mentalt sterk, en enorm drive og veldig fysiologisk. Det er jo det beste i verden, i kroppen. Men som, etter at vi satt og snakket litt sammen, som fortellte at batteriet er litt sånn flatt, men de er trent i å bare dundre på. Og så samarbeide jeg med noen leger som jobber med longevity-medisin, eller hvordan skal vi leve friskest mulig, ikke nødvendigvis lengst mulig, men bare være friske til vi er ferdige. Og det vi så da var når vi kjørte en del teste på denne personen her, så var det Det var ikke hodet det var noe gærent med, det var rett og slett en hormonforstyrrelse fordi han har hatt for høy slitage over tid uten å restituere godt. Og det som ender på historien her er at bare ved å få rettet opp en B12-balansen, så var han på en måte 8. å gå igjen og i full mundur, og alle andre tester var veldig bra. Så begynte jeg å snakke med en legen om at vi ser de samme mønsterne hos toppledere, høypresterende mennesker som har krevende roller i norsk næringsliv. Så jeg begynte å se et mønstre på, hva er det som skjer når du ikke nødvendigvis er i, du er ikke i krigssoner, men kroppen deres oppfatter nesten at det er det. De er konstant på med enorme krav, og skal beslutte, og være gode ledere, og inspirere, og ha høy energi. Og så ser vi på baksiden, ved å ta diverse blodprøver og tester, så ser vi at det er slitage i systemet. Og typisk man ser på det er jo da for eksempel lavgradig betennelse, som ikke er så lett å forstå eller kjenne, men som ligger der konstant, og jeg pleier å kalle det sann i maskineriet, det ligger og sliter unødvendig. Så det var liksom størren på at vi har begynt å se et slags mønster i i samfunnet med at man tenker at man presterer på topp, men man gjør det egentlig ikke, for man sliter mer enn det man på en måte nødvendigvis trenger. Og det er viktig at jeg får sagt også at Mange får ikke denne hjelpen de fortjener å kunne få. Du er toppleder med en enormt ansvar, og så er ikke alltid kunnskapen der i helsevesenet på disse tingene, for de er jo gode på å jobbe når du har blitt syk, eller det er oppstått noe. Så dette, når vi kaller det syndrom nå, så er det en slags tilstand på vei til noe. Så det er viktig å si at det går an å stoppe dette her. Hva.

Er symptomene? Hvordan kjennes dette ut på innsida, og hva er det andre ser på utsida? Å.

Ja, det er gode spørsmål, og her kan det jo være diffust, for det er jo liksom mange bekker små, men jeg prøver å skille mellom, kalle det litt sånn kjennelige og kroppslige ting du kan kjenne etter, og det typiske, eller det som mange kjenner på, er jo for eksempel søvn, der man begynner å sove dårlig, våkner opp tidlig på natta, og er klart å jobbe og sånt. Eller at du kjenner på sånn uro som gjør at du synes det er vanskelig å skru av. Det har jeg hørt flere høye ledere som jobber kanskje internasjonalt som sier at jeg har fri, men jeg er egentlig på jobb fordi jeg vet at det er noe her og der jeg skulle gjort. Det kan være lav energi til familie, at du kommer hjem og gir alt på jobb, men du klarer ikke å gi det du ønsker å gi hjemme. Det kan være tap av glede eller spontanitet, du bare kommer deg gjennom det minste. Typisk de som får smake det er de hjemme med at du kanskje er mer irritabel, ikke til stede. Men så er jeg kommet med en prestasjonsfokus. Som leder eller høypresterende menneske er jo min jobb ofte å få dem til å fortsette å prestere godt. Når jeg borrer litt i det, så hører jeg veldig ofte tap av fokus og hjernetåka, så man kan føle at hodet er bomull, det kan være vanskelig å ta inn kompleks materie, og at det blir mer og mer krevende. Beslutningstrettet, der er det mange som sier at det er å kjenne etter, har jeg det jeg trenger til å ta en beslutning? Også kan det jo være mer ledelsesproblematikk. En direkte konsekvens av å være veldig sympatisk aktivert er at du kanskje får litt mindre emosjonell intelligens, forstår teamet eller folk rundt deg, blir kanskje mer rigid, mitt perspektiv. Og de tingene her kan jo ofte merkes i rommet, men vi sier jo ikke fra, så vi lytter og gjør. Man har gjort forskning på at ledere som sover for lite kan skape mer psykologisk utrygghet i sitt team uten at de vet det selv og uten at det er intensjonen. Det er litt sånn subtile greier, men innerst inne da, når jeg spør folk så vet jeg det og det kjenner jeg liksom, men det er litt sånn vanskelig å si ut av det da, ja. Du.

Dette her, det høres jo litt ut som symptomer på utbrenthet, men din påstand er at dette her likevel er noe litt annet. Ja.

På en måte så er det for at jeg vil jo si at utbrenthet, selvfølgelig det går gjennom stader, men den klassisk utbrentheten som vi hører om nå, det er jo typisk noen som sier jeg møtte veggen, og da ligger du jo nede og stopper helt. For mange så vil jeg si at det er jo bra, fordi da kan du begynne å snu på det. Men for de folkene jeg snakker om her som kaller det syndrom, på grunn av at de er utgangspunktet. De har enorm kapasitet. De har både mentalt og fysisk høy kapasitet, men du går egentlig da med en sånn kronisk funksjon av nedsatt kapasitet i forhold til ditt potensial. Det vil si at du Du kommer deg igjennom, og du tror kanskje at du presterer optimalt, men du gjør det ikke. Jeg har snakket med en for litt siden som er med i en start-up, har tre barn, driver og trener til ultra og sånt, men sover alt for lite. Og så sier han at vi må bygge hele rigget ditt rundt søvn. Så sier han at det er feil svar, for det har jeg ikke tid til. For jeg skal prestere, jeg vil trene hardt, og jeg skal ditt og datt. Men det vi ser når vi har tatt masse tester, er at han har masse stresshormoner i kroppen, har alt for høy betennelsesgrad, som igjen vil si at kanskje nå klarer du å prestere bra, men om noen år, eller kanskje et år, så kan du utvikle kronisk sykdom, eller adferdsendring. Vi hadde også en som hadde prediabetes som ikke visste om det, som er på vei til å utvikle diabetes 2 fordi han rett og slett bare er for høyt på hele tiden. Det er ting vi ikke ønsker å ha. Tilbake til spørsmålet er at de som møter veggen, de er jo de som kanskje har kjørt alt for hardt på, men de jeg snakker om her er de som på en måte, og de tror jeg det er veldig mange, det er de som hele tiden vil Vi klarer oss frem til ferien, og så henter vi oss litt inn, og så durer vi litt på, litt til, og så tror vi at vi presterer høyt, men ikke utifra det potensialet man egentlig har. Så.

Det høres ut som en litt mer stabil tilstand, men der konsekvensen nesten blir enda mer alvorlig, fordi at de på grunn av denne kapasiteten og prestasjonsmentaliteten, så lytter de kanskje enda mindre til kroppen sin enn det andre gjør, og klarer å mobilisere lenger. Ja.

Helt riktig. De mobiliserer lenger, og de er trent opp til å holde ut og stå på, og så er det ikke alltid like lett å se hvem som betaler prisen. Er det jobben din, eller er det familien, eller er det deg selv? For det er også en konsekvens at du yter alt på jobb, men du klarer ikke å ta vare på det hjemme. Kanskje man blir skilt. Gud vet hva som skjer. Eller at man bare ikke tar vare på seg selv, og så får man kronisk sykdom til slutt.

Du sa jo litt at det er jo vanskelig å komme inn som en slags hjelper, og skal hjelpe noen som er sykt flinke, og som kanskje er litt sånn på toppen av pyramiden, og der det jo knytter seg en del status til det å være en høypresterende type, uansett hvilket kjønn det nå måtte være. Hvordan nåde du fram? Ja.

Det er et veldig godt spørsmål, egentlig. Jeg ser takk og pris nå, så er det blitt mer aksept for at flere og flere kjenner på dette her, og det er liksom som vi snakket om innenlendingsvis, etter korona, det har jo skjedd en vanvittig endring i norsk arbeidsliv. Vi er mer påkoblet enn noen gang, og det går bare fortere og fortere, og nå skal vi jo inn i en sånn AI hver dag, som vi ikke helt har sett eller forstått. Men de som jeg oftest kommer i kontakt med og jobber med, det er jo folk som har innsett at jeg vil ta bedre vare på helsa mi, fordi at enten at noen i familien har sagt fra, eller at jeg skjønner det selv, eller så har det jo også noen arbeidsgivere som faktisk er så langt framme i skoa at man ser det at at vår fremste ressurs er at hjernene til disse høytepresterende menneskene skal fungere optimalt, og da må vi tørre å tenke annerledes enn å bare dure på. Dette kommer jo mer og mer. Så det er positivt. Men det å nå inn til de som er i denne karusellen, og jeg hører jo ofte sånn, hvis jeg snakker med folk og spør litt da, folk jeg ikke jobber med, så er det sånn frykten dem, ja, men må jeg jobbe mindre, eller slutt å jobbe? For det er jo det man tror at man må, og det er jo ikke tilfeldig. Det er jo det at du bare må jobbe smartere og kanskje bygge noen nye systemer eller protokoller inn i egenhverdag. Og det handler veldig mye om det å evne og skru av effektivt og ha en restitusjonsprotokoll som en del av prestasjonsprotokollen din, hvis du skjønner hva jeg mener. Det.

Må du fortelle litt mer om det. Ja.

Altså det handler jo om at vi er lærte opp til at vi skal bare gi gass hele tiden og prestere, prestere, prestere. Og det kan folk gjøre lenge, men da skjer det jo ofte nettopp det at vi lever litt på utsiden av oss selv, og så er det at kroppssystemene våre er opperegulert hele tiden, det vil si at nervesystemet er på hele tiden. Det gjør at vi for eksempel får død i maten dårligere, vi får ustabil blodsukker, det er en del sånne kroppslige ting som ikke er bra. Jeg ser noe som er veldig interessant som mange ikke vet om nødvendigvis, Pusten vår er jo veldig regulert utifra hvordan nervesystemet er i hvilket modus. Veldig mange har en sånn, jeg bruker ofte en sånn kapnograf, eller det vil si en sånn pustemåler som man analyserer gassene i pusten din. Og det som ikke mange vet er at hvis du overpuster over for lang tid, og la oss si på jobb, så kan CO2-nivået ditt gå ned. Det påvirker blodgjennomstrømning til hodet ditt, til hjernen, som gjør at du rett og slett har en nedsatt kognitiv kapasitet. Og det er slik at mange ikke helt er klar over, og som kanskje heller ikke kjenner tegnene til, fordi at du aldri, som du sa, du kjenner aldri etter. Så det å lære folk å skru av litt gjennom dagen, jeg synes det er så kult når du ser sånn som oljefondet nå, hvor de legger inn, rett og slett Nikolai Tangen ligger i en sofa og tar pauser, eller de har mindfulness-trening. Det handler veldig mye om å stoppe på kjennheter. Hvordan er tilstanden i kroppen nå? Hvordan er tilstanden i hodet? Hvordan er tilstanden i kroppen? Det handler ikke om at vi må drive med yoga, mindfulness, som noen kan føle er pling-plong og at det er for feminint. Det handler jo egentlig om at du bare stopper på kjennheter, og kanskje også protokoller til å legge vekk stimuli, gå rolig, være mer til stede for å kjenne etter. Så jobber jeg veldig mye med meditative praksiser eller pustepraksiser som gjør at folk rett og slett går inn og skrur på nervesystemet sitt. Ja, dette er litt vanskelig å forstå. Det er litt nytt, annerledes kanskje, men effekten er jo desto større hvis man blir god på å følge den naturlige rytmen vi er bygd for. Vi skal ikke bare være på, vi må veksle mellom. Det er det hjernen vår er bygd for, det skjønner vi ikke alltid. Vi.

Kan tenke oss at du er leder, og så er du en ansatt som er litt i den her kategorien. Altså en typisk høypresterende person som kjører beinhardt på, og har en enorm kapasitet, og er stolt av det. Men det er allikevel tegn som gjør at du blir bekymret. Og hvordan angriper du det? Hvis du har lyst til å være en omsorgsfull leder som vil sikre at denne medarbeideren kan fortsette å prestere, og kanskje prestere enda bedre. Men også hvordan Hvordan adresserer du ut sånn tema? Det.

Der er kanskje det viktigste vi snakker om i dag. Vi må kanskje vri det til at dette er prestasjon. Dette handler ikke om at vi skal ikke jobbe lenger eller noe, men det handler om at vi skal I disse miljøene føler jeg at optimalisering og prestasjon ikke står så sterkt. Som en toppleder vil jeg sørge for at hjernene, nervesystemene og kroppene til de som er ansatt hos meg skal være best mulig rigget for å kunne prestere mest mulig igjen for lønnene jeg betaler dem. Og det første jeg ville tenke på da som en toppleder, er å kanskje kjenne etter litt selv. Er jeg god på å skru av? Hvordan har jeg evnetår? Hvordan når jeg skal ta beslutninger, er jeg reaktiv eller proaktiv i mine tilnærminger? Har jeg energien til å ta ut strategier? Og så vil jeg ha spurt ledegruppa mi, eller teamet mitt rundt meg, hvordan Hvordan kjenner dere på dette her? For det har jeg hørt ofte med de bedriftene jeg jobber med, hvor for eksempel toppleder sier sånn, du vet hva, nå har jeg vært litt sånn, i det siste så merker jeg at hodet er litt ullent, eller jeg føler meg litt sliten, eller er dere det også? Og så ser man at ja, det er jo nesten alle, men man tør på en måte ikke helt å si det, for det er jo litt sånn alfa miljøer, ikke sant? Så det er den ene, at en toppleder skal gå i seg selv, eller en høytpresterende menneske skal gå i seg selv, og også snu på det som at vi vil bli enda bedre i det vi gjør. Vi skal ikke slutte å jobbe som noen tror at det handler om, men hvis vi skal tenke at for eksempel søvn er det viktigste vi har, både for hjernen vår, kroppen, restitusjon og helse og alt, så er det noe med å bygge måten vi har hverdagen rundt at vi må ha god kvalitetsøvn, så la oss selv bygge måten vi jobber på rundt det. Det er et veldig enkelt system, men det krever at man også må tørre å tenke litt annerledes, som kan være vanskelig noen ganger i en sånn travel hverdag. Hva.

Er det du tenker på som neste skritt nå i ditt arbeid med dette her? Altså.

Jeg ser jo det å ha med, jeg samarbeider med en del leger som kan masse om dette her. Så det som jeg ser er at det alltid, som jeg pleier å si, skal du virkelig jobbe med lederutvikling, eller virkelig utvikle deg selv og være en top performer. så bør du vite hvordan du står til på innsida. Så måten jeg ofte jobber med er at vi begynner der, på tilstandsrapport. Det kan være gjennom noen av de testene jeg er med å gjøre, som er ganske omfattende. Det er alt fra DEXA, kroppsammesetning, vi tar V2 Max, vi tar fullt hormonpanel, masse blodprøver, sånn at vi har et situasjonsbilde, og så bygger vi ut fra det. Og så vil jeg også se på hvordan føler du deg som person, og så vil jeg ta den med analyse av pusten for å se om fysiologien din er på plass, sånn som den skal være, og så bygger man utifra det. Og dette mener jo jeg, som vi snakket om før også, at dette burde være en slags strategi som er på toppen, egentlig. At dette er ikke et nice to have, dette er nesten et need to have. For vi ønsker jo ikke å ha en høyt presterende person som kan være kanskje den som leder bedriften i den riktige retning, som tør å ta ut den riktige kurs, som for eksempel går å ha prediabetes, som påvirker og kanskje til og med utvikler sukkesykel, altså diabetes 2, som vi ikke ønsker. eller som får nedsatt immunfunksjon eller nedsatt kognitiv evner. Så det handler jo om å se at dette er investering i fremtiden, tror jeg. Er.

Dette denne vanvittige testepakka, er det noe som er mulig å bare gå til en lege og få? Ja.

Mer og mer. Dette med longevity-medisin, det eksploderer jo i USA nå. Det er litt sånn fast i Norge, og så er det sånn longevity, og det er ikke alltid jeg liker å bruke det ordet heller, for det kan være litt sånn, å ja, skal du leve til du blir 200 år og sånn, det handler ikke om det. Det handler egentlig om å bare liksom, Jeg vil ta best vare på meg selv lengst mulig. Så ja, det kommer flere og flere klinikker som jeg vet popper opp nå. Du får ikke disse testene av fastlegen din, så da må du dessverre ta det utenom. Men jeg ser at det er en del bedrifter som legger inn dette som en del av Dette er en del av kostnaden vi skal ha for å jobbe proaktivt med å ta vare på folkene våre. Og det er ikke så stor investering hvis du tenker gjennom hva det motsatte er, hvis du mister en person. Christian.

Er det noe du har lyst til å si til lederpoddens lyttere som jeg.

Ikke har spurt deg om? Det er jo også et godt spørsmål. Det er mange ting som jeg har lyst til å si, men det handler vel egentlig om å forstå at vi skal nå inn i en fase i næringslivet som vi ikke helt vet hva handler om. Det er ganske store endringer som kommer. Det der å klare å ha et godt hode og en energi som gjør at vi kan både ta vare på oss selv, men også ta vare på de ansatte, det tror jeg blir viktigere enn noen gang. Jeg sitter og leser data fra Global Gallup, og vi har sett en del undersøkelser nå i Norge at vi aldri har hatt høyere rapportert stress enn det vi har nå. Og vi ser jo også hva helsevesenet har av utfordringer og sånne ting, så det å forstå at dette må vi ta tak i nå, det mener jeg er en grunnleggende ting som mange bør tenke på. Og så er jo motsatsen av å ta tak i det nå og jobbe med å bygge god helse og god energi, det er jo også økt prestasjonsevne. Det er ikke bortkastet av hverken tid eller investering. Det er snarere tvertimot en prestasjonsfremmende investering. Takk.

For at du kom til å lære på den. Takk.

For at jeg fikk komme. Veldig hyggelig, og alltid gøy å prate med deg. Til.

Deg som hører på, hvis du er interessert i alt som skjer i vårt lederunivers, kom deg inn på lederpodden.no, trykk på den rette knappen og legg igjen din e-post, og du vil få vårt ferske nyhetsbrev hver eneste fredag. Hvis du har lyst å utvikle deg som leder, så har vi altså et lederutviklingsprogram som heter lederprogrammet. Det er 12 uker, det er hybrid, og du møter noen av Norges fremste eksperter innen psykologi og ledelse. Oppstarten er 23. september, og det er noen plass igjen. Du kan sikre deg din plass med å gå inn på ledeprogrammet.no. Takk for.

At.

Du hørte på ledepodden. Vi høres igjen om en uke.