E47: Sa opp jobben og hoppet ut i det ukjente!

Velkommen til Utleiepodden. Mitt navn er Christine Høst, og dette er podkasten for deg som vil få det du eier til å jobbe for deg, i stedet for at du jobber for det du eier. Og i dag så har jeg med meg en gjest som også har hoppet av hans hjulet, fordi hun ønsket mer frihet i livet. Og jeg er så spent på å høre mer, og det håper jeg du også er. Så følg med her, så får du både masse inspirasjon, helt sikkert, og kanskje litt ny innsikt. Velkommen til deg, Christine Serigstad! Så utrolig hyggelig.

Takk, Kristine.

Vi har to Kristiner her som begge to har hoppet av det såkalte hamsterhjulet for å få mer frihet.

Jeg er helt på startstreken til å skape min egen frihet og det livet jeg ønsker å leve, Kristine. Jeg er jo fortsatt i oppsigelsestiden min. Et valg som jeg tok rundt påsketider er et stort valg. Så nå fra 1. augusta så føler jeg at det er et nytt liv som venter meg.

Ja. Akkurat der var jeg for tre år siden. Jeg er kjempespent på å høre både hva du har av planer, og om jeg eventuelt kan hjelpe deg litt med å få noen passiv inntektsstrømmer. Det er jo det man merker når man plutselig står uten lønn. Man må ha inn noe nye. Jeg oppdaget deg på Instagram, og jeg synes at du er så god på å kommunisere kjernen i det der når du nærmer deg slutten på jobben og bare tenker at dette går ikke lenger, og at her tar jeg en ny valg i livet. Kan ikke du bare fortelle, var det én ting som skjedde, eller var det at ting bare bygget seg opp? Kan du ikke bare fortelle om slutten? Eller begynnelsen.

For å si det sånn, de siste fem årene har jeg jobbet som CEO i et selskap. Dette har nok bygd seg opp over tid. Men du vet karrieremessig at du går neste steg og neste steg. Til slutt sitter du på toppen. Og så kjenner jeg bare sånn, er det this it? Er det dette? Skal jeg da fram til jeg pensjonerer meg, skal jeg stå klokken 6, dra på jobb, kanskje ikke logge av før 9-10 på kvelden, ikke ha mulighet til slutt å gå tur med hunden min, altså hele livet mitt dreide seg jo om jobb, jobb, jobb. På mange måter. Jeg elsker jobben min, jeg elsker å lede, jeg elsker å bygge kultur og grave dypt inn i strategier og sånt. Men det er klart når du sitter og sier at du har eire, du har styreledere og sitter og rapporterer tall, tall, tall. Mens for meg handler det om så mye mer enn tall. Det handler om disse menneskene. som jobber der, det å ta vare på mennesker, det å se og forstå, være god til å gi feedback og ikke minst ros, ikke sant? Så følte jeg kanskje etter hvert at, jeg snakker mye om sånn vingeslag da, mine egne vingeslag, men jeg føler at de for hvert år som har gått har liksom blitt kuttet litt og litt mer av for at jeg skal passe inn i en eller annen form. Jeg tror kanskje jeg ikke passer inn i formen lenger. Jeg har voksne barn nå, begynner å få mer tid til meg selv, kanskje mer tid til refleksjon og tanker over hvor jeg er nå midt i livet, som jeg snakker mye om. Og kjente til slutt at jeg nesten ikke fikk puste. Og fikk ikke være hele meg lenger. Og da er det jo litt sånn, ja ja, men man sier jo ikke opp jobben på grunn av det, da bare tar man seg sammen og så går vi videre. Men det klarte ikke jeg. Hele tiden så hadde jeg den stemmen som bare, Kristine, nå må du tenke deg om, nå må du tenke deg om. Men det gikk så langt at jeg ble sykemeldt til slutt. Og begynte å kjenne på veldig mye uro som jeg aldri har kjent. Sånn at det er nok den berømte veggen som kom. Og da tenkte jeg, nå må jeg bruke den tiden her til å virkelig finne ut av hva jeg vil. Hva som er best for meg, og ikke minst for selskapet som jeg jobber i. Fordi de er heller ikke tjent med en som sitter på toppen og ikke på en måte kan være autentisk. Når påsken kom, tok jeg valget om å si opp jobben.

Det er et tøft valg.

Det aner jeg en dag. En dag er jeg sånn, yes, dette blir bra. Dagen etter tenker jeg, fy søren hva er det jeg holder på med. Så når 1. august kommer, så står jeg uten jobb og uten inntekt, ikke minst. Det er jo klart jeg har spart meg opp litt, men det skal jo ikke gå lange stunden uten å få inn noe på konten.

Ja, det er det. Jeg skriver jo bok nå om økonomisk frihet. En av de definisjonene på økonomisk frihet er hvor lenge du klarer å overleve etter at lønnen kommer inn på konto. Det sier noe om om du er rik eller ikke. Jeg følte alltid at jeg hadde så høy lønn, så jeg følte meg så rik. Men det hjelper ikke hvis det bare går til På en måte opprettholde et liv. At den dagen du slutter å jobbe, slutter lønnene å komme. Da er man ikke fri.

Man er ikke fri. Det er mange ting som definerer at man ikke føler seg fri. Det første steget for meg nå er å føle meg fri i hverdagen i forhold til hvem jeg er og hvor jeg er. Det har jeg jobbet veldig mye med. Neste steget er jo økonomisk frihet. Man sitter jo hver dag og tenker «jeg håper jeg vinner denne Eurojackpotten». Da er det økonomisk frihet, men det ser ikke ut som den kommer.

Nei, det er dårlig strategi for økonomisk frihet. Jeg vet ikke om du også gjorde det de siste årene. For det var også sånn for meg at det startet ca. fem år før jeg sluttet. Jeg begynte å føle på det. Da begynte jeg faktisk å sette av penger og begynte å planlegge for et liv som skulle være utenlønn. Men som jeg også skriver om i boken, det må man begynne med mye tidligere. Jeg skulle ønske At jeg hadde skjønt det helt fra start, at det er det jeg bygger opp ved siden av jobben. Det er det som gir meg økonomisk frihet. Det er ikke den høye lønnen. Høy lønn er kjempefint, og det er veldig godt verktøy til å bygge økonomisk frihet, men det er jo hva du gjør med de pengene.

Ja, og jeg tror jo med årene nå, når man har sittet med en god inntekt, så er det jo høyere inntekt du har, jo høyere forbruk du har.

Det er en sånn felle.

Ja, du føler ikke at du sitter igjen mer til slutt. Det går til andre ting. Forbruket blir rett og slett høyere.

Men dere har kanskje investert litt i eiendom også?

Ja, vi har jo et flott hus her i Fredrikstad. Det er litt inspirert av deg, etter at jeg fant din konto igjen på Instagram. Så har vi jo begynt å snakke litt om det å kanskje leie ut huset på Airbnb.

Hvis dere har et stort hus, så har dere kanskje plass til den mest lukrative utleien. Jeg vet ikke om dere har plass til en utleien for eksempel i kjelleren.

Vi har ikke gjort noe som vi alltid har tenkt på, men nå er det 350 kvadrat som vi boltrer oss i. Siste barn er snart på vei ut, så da er det Bishia og mannen og jeg som sitter her på 350 kvadrat. Det er stort.

Dere tenker på å leie ut deler av huset på Airbnb mens dere er der eller borte?

Vi tenker å legge det ut. Vi har en annen leilighet som ikke er vår, men som er tilgjengelig, som vi kan rømme til når det leies ut her.

Fantastisk. Det er en fin måte å kunne få inn penger på. Har du regnet på hvor mye du kan få inn på det?

Nei, nå er vi helt i startfasen. Vi ser hva andre med fem sover om. Beliggenheten og alt dette. Vi har sett at vi kanskje kan få opp mot 20 000 for en uke.

Ja, det høres absolutt ut som dere kan få. Hvis det er så stort.

Det vi undersøker nå er hva som skjer i Fredrikstad i løpet av et år. Du har jo Fredrikstad, Køpp. Det er masse familier som reiser og leier hus. Ofte flere familier. Sommeren er veldig populære i Østfold. Høstferie, vinterferie. Vi begynner å se litt på kalenderen nå. Spennende.

Spennende. Da kan det bli en fin ekstra inntekt i dette nye livet. Hva annet er det du tenker på da?

Nei, økonomisk sett så er det jo det at vi ser på alle utgifter vi har for å se hvordan vi eventuelt kan redusere på. Er det noe vi kan selge etter hvert? Ja, sånne ting. Og det er det jo absolutt. Men vi har ikke tatt noe drastiske valg igjen nå, for vi venter litt og ser hva det er de neste månedene. bringer av muligheter. Jeg har jo nå sittet den siste tiden, er ferdig med en forretningsplan for min bedrift, og er nå litt ute med følerne for å se om det er mulighet for litt støtte rundt en oppstartsperiode.

Oi, så spennende. Hva er det du tenker på å starte?

Nei, jeg har jo som sagt alltid jobbet inn mot næringslivet. Og ja, etter så mange år i toppledelse, nå begynner jeg å jobbe rundt 20 år i ledelse, og de siste 12 årene i toppledelse, så ser jeg jo kanskje litt hvor skoen trykker inn forbi næringslivet. Det er ikke å legge skjul på at jeg brenner for dette med kvinnehelse. Overgangsalderen har jo noket meg helt ut til tider. Sykefravær i Norge, det største, er kvinner 45 pluss. Da tenker jeg, ok, men hvordan kan vi se oss kvinner bedre forstå hva som faktisk skjer og hvordan kan vi kanskje legge mer til rette, og at det ikke skal være tabubelagt å komme til lederen sin eller HR og prate om dette. Men vi vet i næringslivet at for eksempel er du en kjempegod ingeniør, ja da får du plutselig personalledelse. Og det er kanskje da en, jeg sier gutte, på 8 og 29 år. som sitter med masse utdannelse, erfaring, kompetanse inn forbi sitt fag. Men har aldri siddet som leder tidligere, aldri tatt hånd om mennesker før. Er kanskje ikke gift, har kanskje ikke barn engang. Og så skal du kanskje sitte og lede åtte kvinner på 52 år. Tema overgangsalder vil aldri komme på banen. Denne lederen vil aldri kunne forstå hva som skjer med kvinnene i teamet sitt, hvis ikke dette er en del av en type risikoanalyse i forhold til psykososialt arbeidsmiljø, i forhold til når vi driver lederutvikling i næringsliv og bedrifter, at dette faktisk er et tema. Så dette er jo noe jeg har lyst til å gå inn i bedrifter og kanskje bare Ja, gi litt mer informasjon, fortelle litt erfaringsbasert, som jeg som leder, men også en som nå står midt oppi dette kaoset av hormoner som jeg trodde vi bare hadde når vi var ungdom, og så var vi ferdige med det.

Det er helt utrolig. Dette har ikke vært snakket om. Nå er det flere som snakker om det. Det har skjedd noe der på bevissthet. Men det er ikke rart at kvinner har sluttet i jobben. Plutselig får de ikke sove om natten lenger og blir slitne, usikre og hjernetåke. Gå på jobben og være helt normal. Lure på hva som skjer med meg.

Så tror jeg det er balanse å finne ut. For det er heller ikke lett. Har det noe med perimennepause eller overgangsalder å gjøre? Er det noe helt annet? Det handler om å- I forhold til arbeidslivet, å finne litt rotårsak. Det kan være at du ikke har noe med overgangsalder i det hele tatt. Du kan ha noe med selve jobben å gjøre. At vi bare har utviklet oss nå. Det ser vi også i forhold til oss kvinner. Veldig lojale. Vi har flink pike. Til tider får vi beskjed om en ekstra oppgave. Ja, så tar vi den. Om vi så må sitte tre timer ekstra, så gjør vi det. Mannfolk, de er egentlig litt mer sånn, nei, nei, det der er ikke min jobb. Nå skal jeg ikke ta alle under en kam, men det er litt forskjeller på energiene våre. Men det jeg ser, og det merket jeg på meg selv også. Vi jobber sånn 12-14 timers dager, og bare kjører på, kjører på, kjører på. Men de siste tre årene, Jeg har ikke kapasitet til det lenger. Og da handler det om at jeg selv må forstå hva som foregår, og kanskje være tydeligere på å si nei. Men også være trygg på at det ikke blir noen konsekvenser av hvis jeg sier nei. Men også, ledere, kanskje være veldig bevisst på å ikke gi alt over. til en person hele tiden, fordi den har alltid sagt ja. Den er som en potet i bedriften. De bare fikser det, ikke sant? Å være litt vare på det. Og det igjen, jeg vet ikke om det har noe med overgangsalderet å gjøre, eller om det bare er der vi er nå i livet generelt. Det trenger jo ikke være noe hormonelt, at vi ikke takler det kanskje så godt lenger.

Det kommer samtidig med en periode hvor man blir mye mer bevisst. Hva er det jeg har lyst til å holde på med? Hva skal jeg bruke livet mitt på? Og de spørsmålene du sa. Er dette alt? Var det det jeg skulle ende opp med? Skal jeg jobbe sånn resten av livet? Jeg har stilt akkurat de samme spørsmålene. Det høres ut som vi to har hatt en ganske lik... Fra å elske jobben og tenke at dette skal jeg gjøre til evig tid, til nettopp de spørsmålene der. Om dette er det nok.

Det ser jeg jo også på mitt livsstyrke på profilen min på Instagram. Når jeg legger ut- Akkurat det vi snakker om nå. Er dette alt? Jeg vet ikke om jeg har lyst til å jobbe lenger. Jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg vil kanskje bare sitte her. Jeg har ikke lyst til å dra på jobb i morgen. Alle disse tingene og refleksjonene der, det er det som skaper mest engasjement. Og det er der jeg får så mange meldinger hvor folk, kvinner, tenker Det samme som du og jeg har gjort. Dette er denne frykten nå. Med økonomi. Hva skal jeg gjøre? Kommer jeg til å få en ny jobb når jeg er midt i livet? Er jeg attraktiv lenger? Ta de sjansene. Jeg ser at det ikke bare er du og meg, Christine. Det er tusenvis av kvinner der ute.

Det er veldig mange som ikke har muligheten til å ta den sjansen. Det er ikke sånn at jeg bare sier opp jobben. Du kan ikke gjøre det hvis du ikke har muligheten til å skape deg den passive inntekten. Du må være litt sikker på at du kan få inn pengene. Eller at du klarer det uten. Fortell litt om Instagram-kontoen din. Den har gått i været på veldig kort tid.

Ja. Den startet jeg i slutten av november. Det var egentlig bare mer for at jeg tenkte at jeg ville dele litt av hvordan jeg har det. Det var liksom utgangspunktet. Og så fra med mars, så tok jo den helt av. Jeg la ut en story i dag, at i går fikk jeg en melding fra Instagram at jeg hadde hatt 1,1 millioner views de siste 30 dagene.

Oi, fantastisk!

What? Og ja, nå har vi krøpet over 8000 følgere, og jeg kaller det fortsatt for mitt lille univers, for det er et veldig trygt sted for meg å få lov å være hele meg. Og det er vel det jeg har savnet nå i så mange år. Å få være meg uten filter og ikke i en sånn bestemt rolle hvor det er forventet at jeg skal oppføre meg på den eller den måten, men kjenne på noe at jeg har på lyst å være hele meg.

Og kunne si ting akkurat sånn som de er. Det er litt morsomt. Jeg er også på Instagram. Hvis jeg lager et innlegg, synes jeg det er ubehagelig hvis noen i familien sitter og ser på meg når jeg lager det. Jeg vil ikke at dere skal høre og se det. Ut til tusenvis som skal se det. Det føles også sånn for meg. Det er litt mitt lille rom og mine følgere.

Det er veldig spesielt akkurat det der. Jeg ser noen ganger jentene mine. Selv om de støtter meg 100 %, er det rart å se mamma plutselig være så fri offentlig. Men det som har vært viktig for meg fra starten, at jeg vil ikke at den kontoen skal bli et press på meg selv. At jeg må poste noe. Jeg har sagt hele tiden at jeg legger ut den når jeg er kreativ, når jeg føler at det er riktig. Når det er riktig for meg, så ikke jeg plutselig går i den samme fellen I en normal jobb, der du presser deg selv til slutt så hardt, blir det ikke lystbetont lenger.

Nei, ikke sant.

Det jeg gjør nå, er at det er en del mannfolk som er med, som skriver og som er veldig engasjerte midt i livet. Men det er selvfølgelig flest kvinner. Der inne.

Ja, men menn har også overgangsalder. Jeg snakket litt med mannen min om det. De ville ikke snakke så høyt om det, kanskje. Kvinner snakker veldig høyt om det. Men de får mindre testosteron, og de går gjennom store endringer. De får også følelsen av at- Nå er jeg 50. Nå er jeg kanskje ikke så attraktiv på arbeidsmarkedet lenger. Det er mye av de samme tingene.

Mye av de samme tankene. I forhold til jobb og jobbsammenheng, tror jeg. Jeg har ikke lyst til å jobbe lenger. Jeg har lyst til å stå i garasjen en hel mandag og holde på med mitt. De har mye tanke. Men når det kommer til kvinner, så er det veldig hormonelt. Det er jo det at hormonene dropper. Det merkes veldig godt, både fysisk og psykisk. Men jeg får veldig mye fin dialog med menn. Om at de sier takk for at du deler. Nå skjønner jeg kanskje mer hvordan kona mi har det.

Ja, ikke sant.

Det er kanskje ikke noe med meg. Når de sier det, så er det faktisk sant. Jeg har ikke noe med deg å gjøre.

Selv om det innimellom føles som om du har alt med partneren dine.

Denne kontoen handler om å Mer det å skape det lille community. Det lille universet som startet litte og har blitt mye større. Og så tenker jeg at det å skape muligheter etter hvert. Men jeg har ikke noen strategi med den kontoen, annet enn at det har vært min lille greie som jeg har bygd opp selv. Det er liksom mitt.

Men det henger jo sammen. Hvis du skal inn i en verden hvor du skal holde foredrag- eller kurs for næringslivet, hvis det er det du tenker,- så er det en superfin måte å få bygge seg en EPOS-liste på, den kontoen. Jeg vet ikke om du bevisst har begynt å gjøre det nå.

Enda nå, fordi jeg er i oppsigelsestid, har jeg valgt å bare... Ikke tenke noe særlig business, men etter hvert absolutt blir det brukt til det. Jeg har jo holdt en liten foredrag ut til kvinner generelt. Ikke næringsliv, men på kvinnehelsekvelder og kvinnesirkler og sånt. Nå har jeg jo holdt om min reise fram til nå. Og der ser jeg jo også... Det kan jeg reklamere litt for. Jeg er jo også yoga-lærer ved siden av alt dette. Jeg har hatt yoga-event med foredrag og fokus på kvinnehelse. Da blir det solgt ut og fulgt med en gang. Det er flott å kunne bruke plattformen sin til sånne ting.

Har du vært yoga-lærer hele tiden? Ja, det har du vært ved siden av hele tiden.

Det har vært min balanse til å være toppleder. Jeg har visst at for eksempel onsdag kl 6 står det 20 stykker og venter på meg og skal ha time. Da må jeg dit. Når jeg så meg tilbake på jobb etterpå, så har jeg fått det der avbrekket til noe helt annet. Det har vært redningen min.

Så det har vært en jobb som har gitt deg energi?

Ja, absolutt.

Fantastisk. Det høres ut som du har mange ressurser å spille på når du skal bygge dette nye livet.

Ja, det blir veldig spennende. Når folk sier «hva skal du gjøre nå, Kristine?» Nei, jeg tenker at innen 1. august har drikkene falt på plass. Og så må jeg være litt tålmodig med meg selv. Fordi jeg merker jo sånn som jeg sa, altså den ene dagen så tenker jeg at dette går så bra, og neste dag, ah, hva er det jeg driver med? Det ser jeg også når det er kommet ut at jeg er ledig på jobbmarkedet, så får jeg mye hendelser fra næringslivet. Så blir man dratt imot det. Det handler om at valget jeg har tatt nå, må jeg være trygg i en stund fremover og merke at dette går ikke. Da kan jeg gå et skritt til høyre igjen. Men nå må jeg stå i valget mitt. Nå hadde jeg siste time med coachen min forrige uke, og da sa hun «Ta et valg, Christine». Da ble det veldig tydelig. Nå må jeg stå i valget

mitt. Det er jo et skummelt valg du tar. Det å håndtere den frykten, som kanskje er det som holder folk tilbake. Både fra å slutte, men også nå. Ikke å løpe etter en ny mulighet, for det kjennes trygt. Nå var jeg tilbake der. Nå har jeg den faste lønnen. Du skal håndtere den frykten litt. Det er kanskje det det handler om. Om

vi snakker sammen om fem måneder, aner jeg ikke hvordan det har gått. Men jeg har sagt meg selv at jeg må prøve. Jeg må prøve. Jeg har også sagt, som jeg sier til jentene mine, at det er ingen nedlag hvis det ikke funker. Hvis ikke du lykkes, da har du prøvd. Hvis du ikke prøver, så tror jeg du hadde angret resten av livet. For hva køddende har skjedd

da? Helt enig. Hva er det å lykkes egentlig? Poenget er vel at du skal finne din vei. Det kan jo være om det er å gå tilbake, så det er fint. Da har du funnet ut av det.

Nå er hverdagen veldig fin. Jeg kan gå på tur om morgenen med hunden min. Jeg bestemmer arbeidstiden min selv. Når jeg kjenner at jeg er kreativ og vil produsere, så setter jeg meg ned foran PC-en. Vil jeg sitte ute og se på blomstene mine, så gjør jeg det. Det er den friheten jeg ikke har kjent på 20 år.

Jeg vet ikke om du merker noe allerede, men hva tror du kommer til å bli den første følelsen av det å være sånn for seg selv? Nå tenker jeg på noe spesielt, for jeg husker hva som var min første følelse av at alt ikke bare var…

Jeg tror det der når du driver for deg selv, så er det helt og holdent opp til meg. Det som kan bli fellet er at jeg kanskje jobber mer enn noensinne. og bare skal produsere og produsere. Så jeg har jo foredragene mine, og alt er klart. Alt er skrevet. Jeg har alt. Nå handler det om den der saugsbiten, eventuelt, ut mot næringslivet. Jeg er ikke noe selger, ikke sant? Det er å gå nesten nokke dører og si «Hei, kan jeg få komme inn og fortelle om meg selv?» Det er en ny terskel jeg må over. Men også er det å sitte og være alene.

Ikke sant? Hver dag. Det var nemlig det jeg tenkte på, som jeg bare skulle høre om du også kjente på. Den første følelsen jeg fikk etter et par måneder, var at jeg syntes det var utrolig ensomt. Da tenkte jeg at hvis det er sånn det skal være, så kommer ikke dette til å være. Da må jeg bare tilbake og få meg en jobb med en gang. Men så kommer jeg inn i et miljø med gründer. Så må du finne måter å komme over det på. Det er jo ensomt å holde på. Det er jo mer ensomt. Det vil alltid være mer ensomt enn når du er i en jobb. Men så må man jo finne måter å håndtere det på.

Jeg ser det igjen etter at jeg startet den kontoen. Du kommer i kontakt med så mange likesinnede kvinner, gründere. Jeg ser at folk er flinke til å invitere hverandre på ulike treff og nettverk. Det har overrasket meg, hvordan kvinner heier på hverandre, løfter hverandre opp, og bare deler erfaring. Noen ganger får jeg meldinger. «Bare ring meg hvis du vil vite hvordan jeg gjorde det.» Så

fint! Det er fantastisk å kjenne på det. Det blir veldig spennende å følge deg, Christine. Jeg tar den utfordringen du sa. Vi må møtes om fem måneder. La oss gjøre det. Jeg er veldig spent på hva du har hamnet på. Bare ta kontakt med meg, for jeg har vært gjennom samme reisen og funnet frem til. Både kurs og grunndrøv og hvordan bygge disse miljøene. Jeg deler veldig gjerne det også. Det setter jeg så trist på. Tusen takk. I tillegg til bygge passiv inntektsstrøm. Det gir en trygghet hvis man har mulighet til det. Det er så spennende, så må jeg bare anbefale alle å følge. Hva heter kontoen din

igjen? Den heter Mittlivsstyrke.

Ja, det var bra. Du ikke kalte det Mittlivskrise. Stemmer det.

Jeg var på festival i helgen, og det var så mange damer som kom løpende mot meg. Å, der

er Mittlivskrise! Nei, feil.

Nei, vi pratet styrkejenter.

Ja, men så bra. Utrolig god på å si det akkurat sånn som det er. Det er det som er nøkkelen til å få folk til å følge. Jeg anbefaler alle, spesielt damer, men sikkert også noen menn, å følge meg på mitt livsstyrke. Tusen takk. Så bra, da har vi bare den avtalen at vi møtes om fem måneder her igjen. Jeg ønsker deg masse lykke til på veien, og gleder meg til å høre hvordan det går. Tusen, tusen

takk, og takk for at jeg fikk

lov å komme. Takk for besøket.